mandag 31. januar 2011

Guds gaver kan ikke kjøpes for penger.

En kvinne i femtiårene døde i et buddhistisk land. Liket ble bundet i fosterstilling som tegn på at hun skulle gjenfødes til et nytt liv slik buddhistene lærer. Deretter ble det brent på et bål. Hennes eneste barn, en datter, betalte for bevertningen av en stor skare av mennesker som var møtt fram. Etterpå kom munker fra det nærmeste klosteret og fortalte at kvinnen ville bli en fugl i det neste liv, dersom ikke datteren kom til dem med penger for åtte meget kostbare seremonier. Fattige mennesker i dette landet setter seg i gjeld for livet når de får slike beskjeder. En norsk helsearbeider fortalte meg dette noen dager etter kremeringen. «På denne måten blir klostrene rike og folk fattige,» sa han.
Jeg ble meget opprørt da jeg hørte denne og flere andre historier som var enda verre. Kanskje var det samme slags raseri som grep apostelen Peter da en trollmann ved navn Simon tilbød ham penger i bytte for Den Hellige Ånds kraft. Den historien fortelles slik: Apostlene Peter og Johannes kom til Samaria og ba om at Åndens kraft måtte falle over de troende. «De la hendene på dem og de fikk Den Hellige Ånd. Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger og sa: Gi også meg denne makt, slik at den jeg legger hendene på, får Den Hellige Ånd. Men Peter sa til ham: Måtte både du og pengene dine forgå, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger.»
Ingen kan komme til Kristi kirke og betale for å bli frelst. Ingen skal direkte eller via omveier måtte betale for Guds gaver. Dette gjelder også helbredelseshandlinger. For Jesus Kristus er kommet for å «gi sitt liv som en løsepenge for mange». «Vi er kjøpt og prisen betalt,» skriver apostelen Paulus. Det er kristendom. Det er evangeliets glade budskap.
Apg.8,14-21

søndag 30. januar 2011

De som lider for Kristi skyld

Det finnes folk som lider fysisk overlast fordi de er kristne også her i landet. Barn og unge har blitt mobbet, slått og sparket fordi de førte en klar kristen bekjennelse og sa at Jesus er den eneste som kan frelse. Dette blir kalt intoleranse og ikke tålt i vår religiøst pluralistiske tid.
Men vanligvis tenker vi på kristne i fjerne land når det gjelder slike lidelser. Tortur mot kristustroende er vanlig i kristendomsfiendtlige deler av verden. I Skriften kalles dette «Kristi lidelser». Grunnen er at Kristus er så forent med de som blir mobbet, slått og forfulgt, at han lider i deres kropper og sjeler.
Vi har også fått høre noe som har forundret mange av oss veldig. Disse våre brødre og søstre i Kristus har opplevd denne foreningen med Kristus under sine smerter så sterk at de til og med har kunnet glede seg over å lide med Herren. For slik står det skrevet: «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede når han åpenbarer seg i herlighet.» Og Paulus som skriver dette, taler ikke teoretisk. Han formaner ut fra personlig erfaring.
La oss be for de som lider. Organisasjoner som arbeider for de forfulgte og legger trykk på myndigheter, bør få vår helhjertede støtte og våre pengegaver. Vi må ikke tåle den lidelsen som rammer våre brødre og søstre, dersom vi på noen måte kan delta i arbeidet for å befri dem.
La oss alle samle oss i bønn for dem.
1.Peter 4 vers 12-13-14
Ta vare på troen

Mange vil nekte at Gud har skapt verden. De påstår at alt er blitt til ved tilfeldigheter. Noen vil ikke innrømme at det er noe som heter synd - at det bak hyggelige fasader bor en vilje til å kunne gjøre svært så stygge ting når forholdene ligger til rette for det, sier Asbjørn Kvalbein.
For tre uker siden gikk vi på tur, tre generasjoner sammen, og kom til en nedlagt heiegård i Telemark. Det var flott å se hvordan eieren hadde lagt arbeid i å ta vare på de gamle tømmerbygningene. Med jekker var de løftet opp og hadde fått nye fundamenter. Nye tak var på plass, og gløden fra tømmerveggene formelig lyste av takknemlighet for hjelpen til å leve videre i et nytt århundre.
Det koster kamp og innsats å bevare kulturverdiene. Bibelordet i dag oppmuntrer oss til å ta vare på de åndelige verdiene, den troen som vi har fått fra tidligere generasjoner. I Bibelens nest siste bok leser vi:
"Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser de kalte, de som er elsket av Gud Fader og bevart for Jesus Kristus. Måtte dere få miskunn, fred og kjærlighet i rikt mål! Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige."
Her får vi en hilsen til dem som er kalt av Gud, elsket av den himmelske Far og bevart i troen på Jesus. Det er som forfatteren vil si: "Jeg vil gjerne skrive til dere om frelsen og alt det gode dere har fått når dere tror. Men dere må ikke ta troens innhold for gitt. Alt kan forvitre på grunn av tidens vær og vind. Pass på grunnmurene, forny takene og kjemp for den troen som en gang for alle er overgitt til de hellige."
Akkurat det samme var apostelen Paulus opptatt av da han skrev: "Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!"
Vi trenger ikke lese Bibelen for å forstå at det er både gode og onde krefter i tilværelsen. Mange vil nekte at Gud har skapt verden. De påstår at alt er blitt til ved tilfeldigheter. Noen vil ikke innrømme at det er noe som heter synd - at det bak hyggelige fasader bor en vilje til å kunne gjøre svært så stygge ting når forholdene ligger til rette for det. Andre vil nekte at Jesus Kristus er menneskenes frelser, at han døde og oppsto igjen for å sone for syndene våre.
Ta derfor vare på den troen du har lært fra du var barn. Puss støvet av Bibelen, bruk den som en grunnvoll, og la de gamle sannhetsordene gløde seg inn i hjertet ditt. Ja, som Bibelen sier: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det. Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til."
Gud har gitt oss en fager skatt, en trygt fundert tro og en lysende verdi som heter evangeliet. Alt dette er vel verdt å ta vare på.

Nær døden-opplevelse.

Joh 17,24-26
En ny folkereligiøsitet har oppstått i det norske folk. Til denne hører troen på nær døden-opplevelser. Ofte fortelles det om et lys, en tunnel og en lysende skikkelse som ingen kan beskrive nærmere. Man får velge mellom å gå videre eller vende tilbake. De som velger det siste, forteller så det som her er nevnt.
Det er mye å si om dette. Jeg har selv hatt en lysopplevelse i forbindelse med en stor operasjon, men jeg oppfattet det hele som et resultat av psykiske fenomener knyttet til bedøvelsen og operasjonen.
I Bibelen finnes det beskrevet en helt annen opplevelse. Og den er til å stole på, for det er Jesus selv som forteller den. Og han er vår eneste autoritet. Vi som har kommet til tro på Kristus, setter hele vår lit til ham, ikke til lysopplevelser som Bibelen ikke sier noe om.
I sin store yppersteprestlige bønn ber Jesus med disse ordene: «Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet». Og dette er noe ganske annet. Når vi ser ham, vet vi hvem han er. Vi vet at han har frelst oss fra synden, Satan og fortapelsen. Ham skal vi tilbe sammen med engleskarer og alle de som er reddet hjem. Vi skal juble for vår konge som er opphøyet på sin trone i herligheten. Men hver og en av oss skal samtidig få lov til å være hos ham, slik han selv sier. Vår Frelser er den Allmektige Herren, og ikke begrenset av noe. Derfor kan han sette hver og en av oss ved sin side ved det store bryllupsmåltidet og på sin trone.
Dette er himmelen. Dette er vår nær døden-opplevelse. Men den er noe mye mer. Den er en hellighet som strekker seg inn i evigheters evighet.

fredag 28. januar 2011

Rykket inn i paradis.

Apostelen Paulus hadde store åndelige opplevelser. Ydmykt kaller han seg selv bare for «et menneske» i en slik skildring. «Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det – og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.»
Bare noen utvalgte får være med på slike mirakuløse ting. Men disse hendingene, både fra Bibelen og historien, er felleseie for Guds folk til alle tider. I krysningspunktet mellom den jevne kristne manns og kvinnes små opplevelser med Gud og de store hendingene, kan troen bli styrket. Hele den kristne kirkens rikdom av opplevelser med Gud er med på å forme vår tro.
Du som selv er fattig på åndelige opplevelser, kan fryde deg over det som skjedde med Paulus og andre menn og kvinner som det fortelles om i Bibelen og historien. Apostelen var et ærlig, sannferdig og troverdig menneske. Det viser hele hans liv. Bruk det som hendte med ham og andre begivenheter som et argument også i samtaler med uomvendte folk.
Vær frimodig! Si til vennene dine at det finnes en himmel. Fortell dem at det finnes et paradis som venter alle som tror på Jesus. Og oppfordre dem til å søke ham som venter dem hjemme i herligheten.
2.Kor.12,1-4

Maling på Katthult

Hei alle sammen og Guds fred  til dere alle.
Ja,nå er det kaos på Katthult.Malekosten går i Turbofart,
og alt av kopper og kar står rundt omkring.
Her er noen førbilder fra kjøkkenet vårt:













                       Her er han Emil igang.

  Må jo si at det blir fint på Katthultkjøkkenet.



Vegger og tak skal også males,så da blir det lyst og fint.
Kjøkkenet er på over 30 kvadr.så det er litt av jobb,
men.den som ingen krefter har gir han stor styrke,
og min kjære Solstråle blir veldig fornøyd.
Legger inn en oppdatering når vi er ferdig.
Ja,dette var litt om hva vi holder på med her på Katthult.
En velsigna god dag ønsker jeg dere alle!!!



torsdag 27. januar 2011

Fornekteren fikk se Ham.

1 Kor 15,3-5
Jesus viste seg for Kefas etter oppstandelsen. Kefas er det andre navnet på apostelen Peter. Dette fortelles to steder i NT. Først hos Lukas og da i slutten på beretningen om de to på vei til Emmaus. Paulus nevner det også i sitt første brev til korinterne. Det er der det står at «han viste seg for Kefas».
Men hvorfor? Hvorfor akkurat ham? Han hadde jo sviktet. Han hadde bannet og sverget på at han ikke kjente Jesus. Dette hendte da de oppdaget ham i yppersteprestens gård. Og så møtte Jesus ham alene. Vi vet ikke detaljene, men Peter gikk kanskje gråtende omkring i Jerusalems gater, da han så en skikkelse foran seg som han syntes han kjente igjen. Og kanskje han først lukket øynene, ristet på hodet og sa til seg selv: «Jeg har fått for lite søvn i det siste. Dette er et synsbedrag.» Og så – da han åpnet øynene – fikk han se Herren stå der like foran seg.
Hva kan ha skjedd videre? Vi vet framdeles ikke. Men det er sannsynlig at Peter falt på kne, grep om Jesu føtter og ba om tilgivelse. Om det var slik, dryppet hans tårer ned på Jesu føtter. Og mellom reimene i sandalene så han sårmerkene. Kanskje var det nettopp den falne Peter som aller først fikk se inn i forsoningens hemmelighet.
For slik er jo Gud, vår himmelske Far. Slik er vår Frelser, Herren Jesus Kristus. Han er hyrden som går etter den ene bortkomne sauen. Han er den som tar tvileren inn til seg og lar ham stikke fingeren i sårmerkene. Og han var det som tilga Peter og deretter ga ham det store lederoppdraget.
Om du hører til de som ikke kan tro på tilgivelsen og heller ikke at Gud kan bruke en slik som deg i sin tjeneste, så tenk på Peter eller Kefas. For «han viste seg for Kefas». Og han vil også komme deg i møte.

Det ene nødvendige.

Luk 10,38-42

Historien om de to søstrene Marta og Maria kjenner de fleste. Alle prester og predikanter har holdt taler om dem. Som regel har de da tre punkter. En: «Vi har Marta-menneskene. Det er det utadvendte og handlekraftige.» To: «Vi har Maria-menneskene. Det er de innadvendte, stillferdige.» Og tre: «Vi trenger begge typene.» Av dette blir det en meget dårlig preken. For det er ikke det teksten handler om.
Jesus kom til Betania hvor søstrene og Lasarus bodde. Han var på vei til Jeriko, sammen med disiplene sine. Oppover stien til huset deres går Jesus, smilende og glad, for han elsker denne lille familien. Vel inne i huset setter han seg i den brede vinduskarmen. Maria slår seg ned på en pute på gulvet foran føttene hans, og disiplene rundt omkring i rommet. 
Da hører alle sammen at Marta bråker ute på kjøkkenet. Jesus og disiplene måtte jo ha mat. Til slutt brister det for henne og hun stormer inn i stuen, fram til Jesus og sier:«Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeid alene. Si til henne at hun skal hjelpe meg!» Da lyder Jesu vennlige, men myndige stemme: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Og alle fatter. Nå er tiden inne til å sitte ned og falle til ro. Nå er tiden inne til å lytte. Og alle må være med, særlig de utadvendte og handlekraftige. «Etterpå kan vi gå på kjøkkenet. Og du, Marta, kan organisere og ordne.» Ja, dette står ikke i teksten, men det lå i luften.
Finner du og jeg tid ved Jesu føtter midt i en travel hverdag? Det er i alle fall den gode delen, som ikke skal tas fra oss.

En ung pikes stolthet.

Luk 1,46-55
Maria, Jesu mor, var en helt vanlig ung pike, antagelig fra en fattig familie. Hun kunne ha vært i tenåringsalderen år da hun fødte Jesus. Bortsett fra Josef, hennes forlovede, var det ingen som kjente til englebesøket og den merkelige fødselen. Hennes status som ung kvinne og ugift mor var så lav som den kunne bli.
På bakgrunn at dette er «Marias lovsang» meget merkelig: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn.»
Dette forteller om et totalt annerledes prinsipp enn det som rår i vanlige forhold. I denne verden er det de kunnskapsrike, de dyktige, de smarte og de kraftfulle som når det store høydene. Det er de som samler både penger, makt og ære. I Guds rike er det annerledes. Herren opphøyer de små. Maria roper til og med ut dette: «Han gjorde storverk med sin arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han.»
Forsøk å se Maria for deg. Hun er høygravid. Hun bærer sitt hode løftet. Hun er full av naturlig stolthet og sunn selvbevissthet. Elisabeth talte med høy røst da hun møtte henne: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt.» Og hun la til disse ydmyke ordene: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?»
Rett deg opp i ryggen og vær stolt, du som kanskje ikke aktes så høyt i denne verden, men som Herren har frelst og satt inn i en tjeneste i sitt rike. Maria kan være ditt forbilde.

onsdag 26. januar 2011

Den nyfødte ble helbredet.

1 Kor 12,9

En frikirkelig pastor har en datter som er en sprudlende glad og vakker ung kvinne. Da hun ble født, var hun meget svak. Mens hans kone lå på fødeavdelingen på et sykehus, ringte de derfra og fortalte at barnet kom til å dø ganske snart. Han måtte komme med en gang om han ville døpe sin datter. Foreldrene ønsket en barnevelsignelse i stedet for dåp, og en god venn, som var frelsesoffiser, ble med til sykehuset for å utføre handlingen.
Søstrene hadde ordnet det vakkert med lys og blomster på et bord i rommet hvor moren og den lille piken var. Frelsesoffiseren tok barnet i armene sine. Ungen var helt grå i ansiktet og hev heftig etter pusten. Offiseren begynte å be. Mens han ba åpnet barnet øynene. På en impuls, som han opplevde kom fra Gud, slo han om og begynte å be om helbredelse. Faren og søstrene rykker nærmere. Og de fikk se at barnet forandret hudfarge fra grått til en helt frisk farge. Et mirakel hadde skjedd. Det ble jubel og glede hos alle som var til stede.
Det er mulig at frelsesoffiseren hadde fått nådegaven til å helbrede. For det står at «en får en særskilt trosgave ved den samme Ånd, en annen får den nådegave å helbrede ved den ene og samme Ånd». Han hadde i alle fall en særskilt følsomhet for hva Gud ville gjøre. Han holdt sinnet åpnet mot vår himmelske far mens han ba. Måtte det bli mange slike forbedere blant oss. De kan være kanaler for guddommelige mirakler.AMEN!!!

Når fisket slår til.

Et av mine barndomsminner er de veldige haugene med sild på bryggene i Egersund, byen der jeg er født. Når fisket slo til, og fiskebåtene kom søkklastede inn til bryggene i «Sildabyen», som den kalles, da fylte de alle fiskekasser. Resten ble øst opp i hauger direkte på bryggene. Vi barn syntes de var store som fjell. Fiskerne var glade og generøse. «Bare ta så mye dere vil, unger,» sa de. Og vi tok så mange vi orket å bære. Vi trædde dem på hyssinger. Rundt omkring i husene tilbød vi silda for en øre stykket. Det var en høy pris den gangen, men folk betalte, for hele byen kjente seg rik.
Noe av den samme stemningen må ha gjort seg gjeldende ved Genesaretsjøen da miraklet med fiskefangsten skjedde. For slik hendte det: «Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: ‘Legg ut på dypet og kast noten til fangst!’ ‘Mester,’ svarte Simon, ‘vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.’ Så gjorde de det, og fikk så mye at noten holdt på å revne. De ga tegn til kameratene i den andre båten, at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke.»
Men da det hele hadde roet seg ned, gjorde Jesus det klart at fra nå av ville det også være tale om menneskefiske. Etter dette rodde disse første disiplene båtene i land, forlot alt og fulgte ham.
På pinsedagen slo fisket til. Tusener ble berget. I dag slår menneskefisket til mange steder i verden, i Sør-Amerika, i Afrika og i Østen. Imens venter vi på at menneskefisket skal slå skikkelig til i Europa også. Be om vekkelse i vår egen verdensdel! Be om at Guds folk må sette kreftene inn på dette som er det viktigste! Be om at lederne må høre Jesu stemme, slik den lød da Peter og de andre disiplene fikk budskapet: Fra nå av skal du fange mennesker!
Luk.5,4-11

Kirkerom i stallen

Luk 2,6
En bondegård ble bygd om til et senter for bønn, bibelmeditasjon og sjelesorg. Innvendig ble alle veggene i låven revet ned. Bare stallen sto igjen. Det ble bestemt at gudstjenestene og andaktene skulle holdes der fra første arbeidsdag. Stallen ble kirkerom eller kapell. Rommet ble rengjort, men det var fremdeles hestemøkk i sprekker i betonggulvet. Og stallukten ble hengende igjen.
Midt i rommet ble det plassert et kjøkkenbord. På dette ble det lagt en fin, hvit duk. Nattverdsserviset ble plassert på bordet, sammen med blomster og lys. Det fantes ikke benker eller stoler i stallen, men det ble lagt ut sekker på gulvet, slik at man kunne sette seg der. Den flokken som bygde stedet, kom sammen i dette kapellet fem ganger om dagen. Hver morgen var det gudstjeneste med nattverd. Nattverdsgjestene knelte på sekkene rundt bordet. De som deltok, glemmer det aldri.
Gud kommer oss i møte på en konkret og håndgripelig måte. Han ble født som et barn i en stall. Der møtte hyrdene ham. Den gangen var de aller lavest på den sosiale rangstigen. Der falt også vismennene på kne for barnet. De var høyt på strå i samfunnet.
Du som har vanskelig for å gripe troen med din forstand, eller i din opplevelse, kan få lov å gripe fatt i budskapet om at Gud ble et barn, født i en stall. I barnet og i mannen Jesus, slik du kan bli kjent med ham i fortellingene om ham i evangeliene i nytestamentet ditt, kan også du møte Gud. Stallen kan bli en møteplass mellom Gud og mennesker.

tirsdag 25. januar 2011


Den store styrkeprøven.

Av Edin Løvås

Filipperne 4 vers 10 vers 13.

«Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Dette uttrykket brukte jeg som et slags mantra da jeg var nyomvendt. Et mantra er en lydkombinasjon, som man blant annet kan gå og mumle for seg selv for å finne indre samling. Jeg regnet med at det skulle virke som en slags trylleformel. Jeg hadde nemlig forlest meg på en tykk bok av den amerikanske presten Norman Vincent Peale. Boken het «Vær positiv lev lykkelig». Og han anbefalte at man skulle gå og mumle kjerneord fra Bibelen.
Jeg sluttet med mumlingen. Den hadde en viss psykologisk effekt, men det var også det hele. I stedet ba jeg om hjelp til å trenge på innsiden av mitt mantra. Da oppdaget jeg at kraften ikke skulle komme fra en stadig gjentagelse av skriftstedet, men direkte fra Herren Jesus selv.
«Alt makter jeg i ham,» var altså mitt mantra. Dette «i ham» betyr at den som tror, er innesluttet i Kristus Jesus. Akkurat som fuglen i luften og fisken i vannet. Kristus bor også i hjertet hos den som tror. Det er som når en flaske er nedsenket i vann. Da er vannet i flasken og flasken i vannet.
Men behøver det å være noen motsetning mellom positiv tenkning og kristusliv? Kanskje ikke, men Paulus legger i alle fall tyngden ved Ham selv, ved Jesus. «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Apostelen bruker også veldige ord om den styrken han har mottatt og opplevd under skiftende forhold. Hør bare: «Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alle ting er jeg innviet, både å være mett og å være sulten, ha overflod og lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»

En sommerfugl folder ut sine vinger.

Åp 21,1
En sommerfugl har vært innesperret i sitt hylster, sin konkong. Men en dag er den ferdig utviklet og sprenger sitt trange, mørke hylster. Den folder ut vingene sine og flyr ut i sommerdagen, i en stor og annerledes verden og til en tilværelse full av farger, former og dufter, som den ikke har kunne ane noe om i sitt innestengte, mørke rom.
En dag skal det samme skje med oss. Etter døden, eller ved bortrykkelsen, når Jesus kommer tilbake i makt og herlighet, skal vi billedlig talt folde ut våre evighetsvinger og fly ut i en ny tilværelse. Da skal vi oppleve en skjønnhet og en herlighet som vi ikke har kunnet forestille oss i denne verden. Vi skal høre musikk som ingen har kunnet spille og se farger og former som ingen kunstner har kunnet skape her på jorden.
I denne himmelske verden flyter til og med ånd og materie sammen på en måte som det er umulig for oss å fatte på denne siden av tilværelsen. Paulus skriver for eksempel om «et åndelig legeme». Når det gjelder det nye Jerusalem, som skal komme ned fra himmelen, fortelles det både om gullgater og perleporter, om murer av jaspis og et hav som så ut som et glasshav. Og alt dette er skjønne bilder som skal få oss til å ane noe om denne ufattelige herligheten. Apostelen Johannes så et glimt av dette i sine veldige syner da han var fange på øya Patmos. «Jeg så,» skriver han «en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte.»
La oss glede og fryde oss, Guds barn og Jesu venner! Det er denne herligheten vi en gang skal oppleve. Det er denne himmelen som en gang skal bli vårt evige hjem.

En mekaniker under bilen.

I en kristen familie hadde de mye bekymring for en av sønnene. Da han var i 18–19-årsalderen, forsvant han helt ut av miljøet i kirken. «Jeg tror ikke på Gud, og jeg har heller ikke tenkt å leve etter noen slags kristne idealer,» sa han. Foreldrene ba, hans kristne søsken ba og mange forsøkte å formane ham, men bare med det resultat at han ble mer avvisende. En dag kom han opp på farens kontor. Etter en stunds taushet sa han: «Det er visst noe i dette med kristendommen likevel. Jeg må nok tenke om igjen på dette.» På farens forbausede spørsmål om hva som hadde hendt, svarte han: «Jo, det er Andersen, som jo er så ivrig i menigheten. Han som er bilmekaniker. Han kom forbi mens jeg sto og strevde med den gamle kjerra mi. Han hadde finklærne på seg. Likevel krøp han under bilen for å rette på noe med eksosanlegget. Jeg bare sto der og så på beina som stakk fram ved fortauskanten og la merke til hvor skitten han var blitt på buksene. Da skjedde det bare noe inne i meg som snudde opp ned på alt sammen.»
Dette høres egentlig litt for enkelt ut. Men det stemmer med Jesu ord: «Slik skal også dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen.»
Faren kunne ikke holde tårene tilbake. De to falt i hverandres armer. Slik sto de og ba sammen om at Gud måtte ta gutten tilbake etter hans frafall.
Vi må ikke undervurdere ordenes betydning. Evangeliet skal forkynnes. Formaning er også på sin plass av og til. Men iblant er en mekaniker under bilen bedre enn en evangelist på prekestolen.

Nå snakker vi om meg sa gutten.

To karer satt og snakket sammen. De trivdes i hverandres selskap og var innom mange samtaleemner. Tiden gikk. Ved siden av dem sto det en liten gutt. De to karene la knapt merke til ham. Plutselig brast det for den lille gutten, og han ropte så høyt han kunne og med fortvilelse i stemmen: «Nå snakker vi om meg.» Han ville bli sett. Han hadde behov for et tegn som fortalte at pappa og den andre mannen brydde seg om ham. Han ville kjenne at han var elsket. I vrimmelen av mennesker som omgir oss, er det mange barn, men også mange voksne som også har det slik. De vil så gjerne bli sett. Iblant skal det så lite til, et håndtrykk, et smil, kanskje bare et blikk, kan være nok til å lyse opp dagen for et menneske som kjenner seg så grå og fargeløs at ingen legger merke til det.

Jesus så slike mennesker. Han lette ikke opp de innflytelsesrike og interessante for å være sammen med dem og utveksle meninger. Tvert imot søkte han seg til de små i samfunnet. De fattige og utstøtte var hans særlige venner. Han satte seg til bords sammen med dem og lot dem kjenne at han var glad i dem.
Visst har vi lov til å ha en lang og koselig prat med en kollega, eller ta del i en interessant diskusjon med folk som har samme interesser. Men som Kristi etterfølgere må vi også se det lille menneske som venter på at vi skal legge merke til det.
peter_jesus_water.jpg

mandag 24. januar 2011

Vår himmelske Fars adresse.

Salme 42 vers 2 til 5.

På en stor badestrand gikk en liten gutt gråtende omkring. Han tittet fortvilet til alle kanter. Det var tydelig at han var kommet bort fra familien sin. Noen av badegjestene forsøkte å trøste ham, men han gråt bare enda verre. Ingen ville han holde i hånden, og ingen ville han høre på.
Plutselig fikk han øye på foreldrene og styrtet bort til dem. På morens forskrekkede spørsmål om hvorfor han gråt så sårt, stammet han fram: «Jeg visste ikke adressen.» En liten gutt hadde lært seg at han måtte kjenne hjemmeadressen dersom han skulle finne tilbake, om han kom på avveier. Adressen, det var der mor og far var. Det var der han kunne være sammen med søsknene sine.
Mange mennesker leter etter den himmelske adressen i dag. Folk som utgir seg for veiledere, peker i hver sin retning. Flere enn vi aner forledes av New Age og nyreligiøsiteten.
Hva er så den rette adressen? Riktignok kan vi peke på at Gud oppfyller hele jorden og derfor kan søkes over alt. Men menigheten er den rette hjemmeadressen. Der kan du finne din himmelske Far og omsluttes av hans armer. Der kan du tørke dine tårer og kjenne at du er kommet hjem. Der finnes også dine søsken. Og selv om ikke alle barna er like snille bestandig, så er de like fullt dine brødre og søstre.
Lengselen etter den himmelske adressen har fått et gripende uttrykk i Salmenes bok.«Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn? Mine tårer er blitt min mat både dag og natt. Jeg vil lette min sjel og tenke på det som var: at jeg gikk fram i det store følget, dro i festtog til Guds hus med jubelrop og takkesang – en pilegrimsskare i fest.»

Du er vegetarianer.

Apostlenes Gjerninger 8 vers 29 til 33.
En svensk sogneprest fortalte om en mann som hadde fått seg jobb i en fabrikk. Han var kristen, men bestemte seg for at han ikke ville si et eneste ord om dette til sine arbeidskamerater. De skulle få kjenne og forstå det ved å se hvordan han levde. Etter en tid kom en av dem til ham og sa følgende: «Vi har lurt veldig på hva det er med deg. For vi skjønner at det er noe spesielt. Og nå tror vi at vi vet hva det er. Du er vegetarianer.» 
«Troen må ha et språk,» sa sognepresten som fortalte dette med en latter. Og det hadde han rett i. Evangelisten Filip oppfattet det slik. Han var ledet av Gud ut på en øde vei til Gaza. Slik er dette beskrevet i Apostlenes gjerninger. Der på veien kom det en fin kjøredoning. I denne satt det en etiopisk hoffmann. Filip holdt seg nær til vognen og hørte at han leste i Jesajas bok. «Forstår du det du leser?» ropte Filip til ham. «Hvordan skal jeg kunne forstå, når ingen forklarer det for meg?» svarte hoffmannen. Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham. Den lykkelige slutten på hendelsen var at hoffmannen kom til tro og evangelisten døpte ham i et vann ved veien. 
Denne lille historien treffer midt i blinken av den mest aktuelle metoden for evangelisasjon i våre dager. Tiden har løpt fra de store kampanjene. Nå er det tid for nærhet, fortrolighet og personlige samtaler. Og derfor er også tiden inne for alle ledere i kirker og trossamfunn til å fostre og veilede kristenfolket i hvordan dette skal kunne skje. For det finnes masser av kristne som har hørt prekener i hele sitt liv, men som vet veldig lite om hvordan de skal kunne veilede et menneske til tro eller takle en situasjon der noen sier: «Hvordan skal jeg kunne forstå, når ingen forklarer det for meg?»

Bilder fra Katthult

Fikk så lyst til å vise dere hvordan vi har det på Katthult.
Ta også gjerne en tur innom interiørbloggen
til min kjære,så ser dere enda flere bilder fra
Katthult.Her er adr:
http://livetshage.blogspot.com/
Ha en velsigna god dag i Jesu Navn alle sammen,
og tusen takk til dere alle for at dere besøker bloggen min!!
Må Gud rikelig velsigne dere alle med alt godt!! AMEN!!!!


                                                                                            INNGANGSPARTIET PÅ KATTHULT




SOLNEDGANG OG UTSIKT FRA KATTHULT



                                                        BLOMSTENE VÅRE
                                                               FRA HAGEN VÅR
                                                            STUA PÅ KATTHULT
FLERE BLOMSTER


søndag 23. januar 2011

Ved Hans sår HAR vi fått legedom!
                                JESAJA 53 VERS 5
   Ja, det er nærmest så en ikke riktig tør å tro det som det står. Ved Hans sår - punktum!
   Er det da ikke mer som kreves til min legedom - det vil si til min hele og fulle frelse?
   Nei, det er alt som kreves!
   Men hvorfor denne skepsis - denne mistro? Jo, fordi vi av naturen alltid tenker, at vi må betale noe i denne sammenheng. Først da kan vi likesom tro, at det er betalt med god nok valuta.
   Men det du er kalt til, det er å gi akt på hva Han har betalt! «Det kostet Jesu dyre blod, Å frelse meg en dag!» 
   Som Peter forkynner det: «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» 
(1 Peter 1 vers 18-19).
   Kristi dyrebare blod! - Idet det begynner å gå opp for deg - hvilken pris som er betalt - da begynner også skepsisen mot dette budskapet å svinne som dugg for solen, og du begynner å takke og prise i stedet: «Ved Hans sår! - Ved Hans dyrebare blod!»
   »Dere er dyrt kjøpt sier Paulus. Det minner han korinterne innstendig om. 
(1 Korinterne 6 vers 20 - 1 Korinterne 7 vers 23), så vær ikke redd for å nøye deg med dette du også. Faderen selv nøyer seg med dette!
   Nå kan vi bare takke og prise vår kjære Frelser!

Møllspist bunad.

Da min kone var 11 år, sydde hennes mor en nydelig hallingdalsbunad til henne. Den var av et fint ullstoff og vakkert brodert. Ettersom jenta vokste, forlenget og utvidet hennes mor den så godt det lot seg gjøre, slik at hun kunne bruke den på 17. mai og andre festdager til hun var omkring 15 år. Da ble den pakket ned. Hun hadde den med seg inn i vårt hjem. En dag gikk hun opp på loftet og hentet ned pakken med drakten. Forferdelsen var stor da papiret ble viklet av. Den fine drakten, min kones stolthet som ung pike, var møllspist og helt gjennomhullet.
Møllens herjinger fikk meg til å tenke på noe Jesus sa. Han sier nemlig dette: «Dere skal ikke samle skatter på jorden hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, hvor verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» Nå går ikke min kone inn for å samle skatter på jorden, men denne sørgelige hendelsen med drakten kan i hvert fall illustrere Jesu ord.
Som sjelesørger har jeg samtalt med ganske mange mennesker som har opplevet at alt det de hadde samlet, var møllspist, ødelagt og stjålet fra dem. Det store huset, de flotte møblene, kunstgjenstandene, de moteriktige klærne, den brede bilen med den store motoren, alt dette betydde ikke noe for dem lenger. Slutten nærmet seg, og det store spørsmålet var: Har jeg noen skatter i himmelen?
Jødene, som Jesus snakket med, visste hva han mente. De var overbevist om at det som selvisk blir karret sammen, går tapt, mens det som gavmildt blir gitt bort og det som blir gjort av kjærlighet til nødlidende, bringer skatter inn i himmelen. Og den dagen de er hjemme hos Herren, skal de få se dem. De skattene er ikke møllspiste.
Matteus 6 vers 19 til 24 + vers 33 og 34
KLAGESANGEN 3 VERS 41

Han døde levende.

Romerne 6 vers 9 til 11.

Frank Mangs, den store svenske vekkelsesforkynneren, talte ved begravelsen til en god venn. Avdøde hadde vært en framstående evangelist. Mangs var tydeligvis sterkt grepet, og han lot falle en bemerkning som er blitt husket i hele den svenske kristenheten: «Han dog levande.»
Mange mennesker må oppleve at de visner hen mot slutten av sitt liv. Andre får lov å være friske, både psykisk og fysisk, helt til dagen kommer da de forlater denne verden. Vennen og kollegaen til Frank Mangs var ikke bare kroppslig og sjelelig frisk helt til han uventet ble rykket bort. Han døde levende som kristen. Helt til det siste sto han i intens virksomhet for å vinne mennesker for Gud. Han levde i en fortrolig bønnekontakt med Herren, og han utstrålte kjærlighet og en åndelig kraft.
Han døde levende også fordi døden ikke hadde noen makt over ham. Her på jorden hadde han levd sammen med den «usynlige». Og i samme øyeblikk som hjertet sluttet å slå, gikk han gjennom forhenget og fikk se Herren Jesus slik som han er. Han gikk inn til livet.
Apostelen Paulus skriver: «Er vi døde med Kristus, tror vi også at vi skal leve med ham. Vi vet at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, for døden har ikke lenger makt over ham. Gjennom sin død gjorde han opp med synden, en gang for alle. Det liv han lever, er et liv for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.»

lørdag 22. januar 2011

La oss feste vårt blikk på Jesus

Hei igjen alle sammen.


Har hatt dette innlegget inne en gang før,men blir så minna på å legge det inn igjen.
Syns dette er noen fantastiske visdomsord,og til ettertanke for oss alle.
Med dette ønsker jeg dere en fortsatt velsigna god dag her fra Katthult.


DEN FARLIGE BLINDHET ER IKKE NÅR ØYNENE IKKE FUNGERER,
MEN DEN SOM FULLKOMMENT KAN SE OG IKKE REGISTRERER.
DEN FARLIGE DØVHET ER IKKE HVOR LYDENE IKKE HØRES,
MEN DEN SOM KAN FATTE HVER TONE UTEN AT HJERTET BERØRES.
DE FARLIGE KREFTER ER IKKE DE SOM LØFTER DE TYNGSTE STENER,
MEN DEN SOM GRIPER TIL MAKT OG ALDRI VIL VÆRE TJENER.
DEN FARLIGE SØVN ER IKKE NÅR LIVSDAGEN GÅR MOT KVELD,
MEN DEN SOM ALDRI LÆRTE AT GUD GA OSS FAKTISK ANSVARET SELV.


VÅR ENESTE REDNING ER JESUS,SÅ LA OSS FESTE VÅRT BLIKK PÅ HAM.
HAN SVIKTER OSS ALDRI,Å HJELPER OSS GJENNOM ALT.
             

Den slemme naboen.

«Den slemme naboen» er blitt noe av et begrep i dette landet. Men om du ikke vet hva jeg mener med uttrykket, skal ikke jeg forklare det for deg. Derimot kan jeg fortelle at min kone og jeg har fått «den snille naboen» ved siden av oss. Kona i huset er gartner. Når det ikke er mer å gjøre i hennes egen hage, kommer hun over til oss. Hun klipper plenen, luker i bedene, planter busker og blomster og får det til å se vakkert ut også hos oss. Og vi er glade. For vi begynner å bli eldre og trenger hjelp. Vår nabo lever i overensstemmelse med ordene i teksten vår i dag: «Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov.»
Bibelen sier til og med at det er noen som har fått en særskilt nådegave som har med hjelpsomhet å gjøre. Jeg spurte en ung mann som hadde denne gaven, hva som var forskjellen på ham og meg. Og han svarte med et smil at jeg nok kunne hjelpe, men han, for sin del, kunne ikke la være. Det var noe fint og godt inne i ham som drev ham til å yte hjelp til folk som trengte det. Da hadde jeg nettopp stått og sett på hvordan han hjalp en ung mamma med barnevognen hennes. Det ene hjulet hadde nemlig løsnet og trillet ned i grøfta.
Fra Bibelens utgangspunkt finnes det dessuten et dybdeperspektiv som gjør alt dette unikt. På dommens dag skal han jo si dette: «Jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Dette gir en dimensjon til apostlenes ord som går langt ut over det å være vennlige og hjelpsomme og bære hverandres byrder.