søndag 28. april 2013

Elise på Malmskillnadsgatan


– Jag älskar att gå på Malmskillnadsgatan

Elise, 75, har vigt sitt liv åt att stötta prostituerade kvinnor

”ÄNGELN PÅ MALMSKILLNADSGATAN” Så kallas hon. ”Många säger att jag är deras ängel. De flesta kallar mig ”morsan” eller ”mamma”, säger Elise Lindqvist, 75. Hon var en av sex kandidater till priset Årets Wendela som delas ut av Aftonbladet.”ÄNGELN PÅ MALMSKILLNADSGATAN” Så kallas hon. ”Många säger att jag är deras ängel. De flesta kallar mig ”morsan” eller ”mamma”, säger Elise Lindqvist, 75. Hon var en av sex kandidater till priset Årets Wendela som delas ut av Aftonbladet.
-- Jag älskar att gå på Malmskillnadsgatan.
Den späda, gråhåriga damen fullkomligt strålar med ögonen när hon säger det. Som för att visa kraften i sina känslor slår hon samtidigt ut med armarna.
Nu är det inte som någon kanske tror. Elise Lindqvist går inte på Malmskillnadsgatan i Stockholm för att sälja sin kropp. Hon går där för att hjälpa flickorna som gör det.
Elise älskar sina flickor. Med sin tragiska bakgrund av incest, misshandel och missbruk vet Elise att hon mycket väl skulle ha kunnat vara en av dem hon nu är ett stöd för. Men livet tog en annan vändning när hon blev frälst.
Det är tidig april och lördag förmiddag och ett hundratal kvinnor har samlats till frukostmöte i Ryttargårdskyrkan i Linköping. För att äta och prata och för att lyssna till Elise Lindqvist, frivilligarbetare i S:ta Klara kyrka i Stockholm (ligger mellan Centralstationen och Åhléns).
I sju år har Elise tillbringat fredagsnätterna på Malmskillnadsgatan. Hon var där föregående natt också, och har inte sovit mycket.
Tröstar och hjälper
Kyrkan finns på gatan för att bjuda frusna och plågade prostituerade, en del av dem är inte äldre än 13--14 år, på kaffe, varm choklad, smörgåsar och bullar. Man delar ut värmande halsdukar, sockor och vantar som församlingen stickat. Elise och hennes medhjälpare tröstar, stöttar och hjälper.
Elise har sett många av "sina" flickor dö under årens lopp. Hon har också sett hur flickor som kunnat övertalas att börja på behandlingshem lyckats ta sig ur träsket. Det är fantastiskt när det händer, säger Elise som nogsamt ser till att slå hål på myten att flickor (killar med för den delen) prostituerar sig för att de vill göra det.
-- Jag har inte hört en enda tjej säga att hon har ett härligt yrke. Tvärtom, de mår dåligt, hatar det de håller på med och föraktar sig själva.
Finansierar drogerna
99,9 procent av alla som säljer sig på Malmskillnadsgatan gör det för att få pengar till droger. De allra flesta har också utnyttjats som barn. Precis som Elise.
Morfadern började utnyttja henne redan när hon var en liten flicka. Elise minns hur fruktansvärt det var och hur ont det gjorde, men hon trodde det var naturligt. Att alla gjorde så. När hon blev lite äldre var det grannen. Medan han förgrep sig på henne satt hustrun bredvid. Efteråt fick hon en godispåse och hotades "håller du inte tyst dödar vi dig." Elise vet än i dag inte om pappan och mamman kände till vad som pågick; men hon tror det.
Det riktiga helvetet bröt ut när hon var tio och mamman och pappan skiljdes. Styvfadern var alkoholist och slog Elise regelbundet. En gång hotade han att skjuta henne. Han tog upp en pistol som han riktade mot hennes huvud. Men pistolen klickade när han tryckte av.
-- Full som han var hade han glömt att lägga i patronen.
Blev inlåst
Mamman som var oförmögen att både skydda och visa sin dotter kärlek låste in henne i en garderob av en enda orsak; Elise hade spikrakt hår och inte lockigt, vackert som lillasystern.
15 år gammal rymde Elise hemifrån. Hon kände sig oälskad och var full av hat. Mot karlar, mot sprit.
När Elise sedan gifte sig fick hon två fina år, innan historien upprepade sig. Mannen drack och under de tjugo åren paret var gifta fick hon mycket stryk.
När Elise var 27 år började hon missbruka antidepressiva tabletter. Så småningom började hon också dricka, och blandade snart tabletter och sprit.
--Till slut blev jag bara som ett skal. Jag ville inte leva och försökte flera gånger ta livet av mig. Jag mådde så fruktansvärt dåligt.
Liten och tunn men med stark röst berättar Elise sin förskräckliga historia. Många som lyssnar gråter ljudlöst, starkt berörda av det de hör.
En blixt genom kroppen
Vändningen kom i maj 1994. Elise hade övertalats att åka till pingstkyrkans kurort Mösseberg, utanför Falköping. Hon beskriver sig som skräckfylld, aggressiv och fylld av hat. I dagar vägrade hon att ha något att göra med dem som försökte hjälpa henne där. Så en dag kände Elise det som om Jesus tog henne i handen och förde henne bort till Lars Erik Jansson (präst från Stockholm) som var i rummet.
-- Jag hörde någon fråga, det kändes inte som det var jag fast det var min röst; vill du be för mig?
När han gjorde det var det som om en blixt gått rakt igenom Elises kropp.
-- All dynga och skit bara vällde ur kroppen. Jag kände hur Guds kärlek strömmade in i mig och jag började skratta, så glad var jag.
Förlät alla
Elise började i bibelskola. Men när hon ombads att be alla som gjort henne illa om förlåtelse vägrade hon. "Aldrig i livet sade jag." Så småningom gav hon med sig. Elise förlät sin morfar, grannen och hans fru, mamman som inte sett eller älskat henne.
Hon förlät mannens alla piskrapp och hårda slag.
-- Jag grät floder och efteråt kände jag mig renad i hela kroppen. Jag som så många gånger stått med förskäraren i handen och velat skära bort både bröst och underliv. Om ni visste hur underbart det kändes att vara ren.
Elise har varken rört tabletter eller sprit sedan dess. Hon är stark och inte rädd längre.
När hon går på Malmskillnadsgatan, eller famnar om narkomaner på Plattan på Sergels torg, kallas hon för morsan.
Hon räds inte att lägga sig i om hon ser en hallick ta ifrån någon ung tjej pengarna hon slitit ihop under kvällen.
Eller som när ett ungdomsgäng i 16--17-årsåldern skulle sälja en liten kille, han kunde väl vara 10--11 år, till en pedofil som passerade förbi i sin bil.
-- När de försökte trycka in pojken i bilen gick jag emellan.
Grabbarna, också pojken, dröp av. Bilen åkte sin väg.
-- Kanske gjorde de upp affären någon annanstans, vem vet.
Stor nöd råder
Malmskillnadsgatan är en plats där det är en nöd utan dess like, säger Elise. Prostitutionen går allt längre ned i åldrarna. Hon berättar om den unga tjejen som gick på gatan för att få ihop pengar till att göra större bröst, hennes kille hade beställt dem. Om tioåringarna som hon träffade på efter att de suttit och åkt runt med SL-buss halva natten. Föräldrarna ville vara ifred hemma med sina flaskor.
Elise ser också allt fler bevis för människohandel, unga tjejer tas hit från Thailand, Afrika och andra fattiga länder.
-- Hallickarna tar passen från flickorna och våldtar dem innan de släpps ut för att arbeta.
Mitt i allt det svarta tillåter sig Elise att skämta och skratta. Hon är en lycklig människa i dag.
-- Jag är lyckligt lottad som får göra det jag gör.

onsdag 24. april 2013

Pekka og Lisa

HEI ALLE SAMMEN

DA JEG FANT DETTE GIKK TANKENE MINE OVER
50 ÅR TILBAKE.
MIN MOR OG FAR TOK MIN SØSTER OG MEG MED
FOR Å SE PÅ 2 BJØRNER.
KAN TRO VI VAR SPENDTE. TENK DET DA, FÅ SE
2 LEVENDE BJØRNER. DET VAR STORT.

JA, TENK AT DET ER OVER 50 ÅR SIDEN. DET ER 
HELT UFATTELIG. HVOR HAR ÅRENE BLITT AV???

MYE HAR SKJEDD PÅ ALLE DISSE ÅRA. TROR NOK
JEG KUNNE SKREVET BÅDE 2 OG 3 BØKER.
NÅR JEG NÅ SITTER Å TENKER TILBAKE BLIR DET
SÅ STORT FOR MEG HVORDAN JESUS HAR TATT
VARE PÅ MEG. TAKK KJÆRE JESUS!!!!!!!

MED DETTE ØNSKER JEG DERE ALLE 
EN VELSIGNA GOD DAG!!!!!!! 

VEL, HER ER HISTORIEN OM PEKKA OG LISA.


Den eventyrlige historien om Pekka og Lisa begynner tidlig på våren 1951, nær Rovianemi i Nord-Karelen i Finland der bjørnejegere skyter og dreper en binne. Jegerne finner hiet hennes og der ligger det to nyfødte bjørnunger.
De ble senere hetende Pekka og Lisa. Bjørneungene ble lagt i en liten flisekurv og båret tilbake til landsbyen. Der kom de til lærer Risanens hjem. Her ble de stelt godt og flasket opp med tåteflaske. De to krabatene vekte mye oppmerksomhet i landsbyen og ble godt vant til folk.
Etter en tid måtte Pekka og Lisa forlate landsbyen. De ble sendt i en todelt kasse til Helsingfors, til generaldirektør O. Talas, en ivrig jeger og friluftsmann. Her fikk de være i hundegården hans.
Da Pekka og Lisa var ca. syv måneder gamle ble de sendt til Norge hvor de kom til godseier Treschow på Fritzøehus ved Larvik. Planen var å slippe bjørnene fri i skogene ved Skrim hvor det hadde vært bjørner før. Pekka og Lisa ble værende på Fritzøehus i en innhegning til de ble noe større.
I slutten av oktober 1951 ble Pekka og Lisa fraktet med lastebil til Skrim i hvert sitt solide bur og sluppet ut ved Myklevatnet. Men de ville ikke roe seg. De var blitt for vant til mennesker. Og ti dager senere svømte de over Myklevatnet og kom inn på gården Arneplass. Skogsbestyrer Rønningen hos Treschow ble kontaktet og han ferjet de to bjørnene tilbake over vannet. Men nå ville ikke Pekka og Lisa være alene mer. Når Rønningen gikk, fulgte bjørnene etter. Han forsøkte flere ganger å lure seg unna, men lyktes ikke. Det endte med at han måtte sette dem i bur igjen, og dagen etter ble de hentet og brakt tilbake til Fritzøehus.
Der ble de litt ut over høsten. Det ble laget et hi til dem inne ved Myklevatnet, hvor Pekka og Lisa la seg til for vinteren. De var der til i mars 1952. Da de våknet av vinterdvalen i mars 1952, holdt de seg i ro noen uker. Men så søkte de seg frem til folk igjen og de ble tatt i forvaring.
Treschow henvendte seg nå til forfatteren Mikkjel Fønhus og Edvard Elsrud i Hedalen. Det ble bestemt at bjørnene skulle fraktes til Vassfaret i Sør Aurdal, hvor det har vært en bjørnestamme opp til vår tid. I mai samme år ble Pekka og Lisa fraktet med fly fra Myklevatnet til Sandvatnet i Vassfaret. Alle håpte at de ville roe seg der og tilpasse seg et naturlig liv i norsk villmark.
Men det gjorde de ikke. En tid senere kom Lisa ruslende inn på gården Fossholm i Ådalen.
Pekka for sin del dukket opp ved Granheim Bilverksted i Begnadalen. Bjørnene ble gjenforent og tatt i forvaring. Knut Nystuen som drev fjellgården og overnattingsstedet Nystuen på Filefjell fattet nå interesse for bjørnene. Via vennen Edvard Elsrud ble det bestemt at bjørnene skulle få komme til Nystuen på Filefjell. Knut Nystuen leide en lastebil og i to kasser på planet ble bjørnene kjørt opp til Filefjell. Knut var ikke helt uvant med uvanlige dyr. På samme tiden regjerte apekatten Toddy stuene på Nystuen. Bjørnene var nå blitt så kjente at ferden opp til Nystuen ikke gikk helt upåaktet hen. Det sto tett med folk etter vegen langs hele reiseruta.
På Nystuen fikk Pekka og Lisa i starten gå relativt fritt rundt. En viss utferdstrang hadde de, så en ettermiddag ble de borte. Pekka var tilbake morgenen etter, men Lisa tok vegen over fjellet mot Tyin og ble funnet på Sletterust.
Det ble laget en midlertidig innhegning for de to av netting. Men Lisa likte ikke opplegget og rømte igjen. Hun fikk med seg Pekka og de to ble sett i full fart opp stigningene mot Stogonøse ovenfor Nystuen. Kort tid etterpå kom Pekka tilbake. Han ville nok ha mat. Men Lisa var borte. Det ble stor oppstandelse og mange var ute og lette. Hun ble også etterlyst på radioen … (1952) Lisa kom en uke senere ruslende ned i tunet på gården Haugseter i Espedalen. Her ble hun tatt i forvaring og hentet tilbake til Nystuen. Pekka viste stor gjensynglede da Lisa kom tilbake. Det ble nå lagt nettingtak og nettingolv i innhegningen.
Bjørnene var nå blitt landskjente og de fikk mye oppmerksomhet. Folk kom fra alle kanter for å se på de to. De fikk ikke kjøtt eller fisk, men folk matet dem med alt annet.
Mot slutten av 1953 sto bjørnegården i betong klar og Pekka og Lisa ble flyttet dit. Her fikk de badekum, tre til å klatre i og to foringshus. Våren 1958, den 15. mars, fikk Lisa tvillinger. De to bjørneungene ble kalt Knut og Ola. Vel to måneder gamle ble de fraktet med fly til Geitryggen ved Skien. Vi vet ikke hva som skjedde med dem senere. Det neste dramatiske i Pekka og Lisa sitt liv skjedde i april 1962. Pekka våknet fra vinterdvalen og kom seg ut av bjørnegården. Ut i fra situasjonen ble det besluttet at han måtte avlives. Krigshelten Max Manus hadde sin hytte rett ved Nystuen. Han ble tilkalt og han fyrte av skuddet. Pekka var dermed død. Han ble stoppet ut og han står fortsatt på Nystuenhotellet, om enn noe slitt i kantene. Det arbeides nå med å få restaurert ham. I mai 1962, kort tid etter at Pekka døde, fødte Lisa en bjørneunge. Vesle-Pekka var frisk og rask og fant seg til rette i bjørnegården sammen med moren.
Sigrid Nystuen, datter av Knut, forteller at bjørnene i disse årene nærmest var husdyrene hennes i oppveksten på 1960-tallet. Nesten hver morgen var hun nede og matet dem. Ofte fikk hun se dem danse og leike seg i morgentimene på en måte de ikke gjorde på dagen når det var mye folk og så på dem.
Slik gikk årene, frem til 1969 da Lisa i april våknet fra vinterdvalen og fikk opp lemmen som stengte mellom hiet og bjørnegården. Det var mye snø i bjørnegården og hun kom seg ut. Med stor innsats greide folk fra Nystuen å få henne inn igjen. Men tre uker senere kom hun seg ut igjen. Denne gangen traff hun på en del turister som vandret rundt. Lisa klappet en av dem på skulderen. Vi vet ikke om det var en vennskapelig klapp eller om det var noe annet. Dessverre førte bjørneklappen til at turisten fikk en del skader. Turistene berget seg unna og det ble besluttet at Lisa måtte avlives. Hun ble skutt av Harald Kruge som den tiden betjente værstasjonen på Varden, ovenfor Nystuen.
Vesle-Pekka mistrivdes sterkt etter at moren var borte og i juni same år kom han seg ut. Det var nytteløst å lokke ham inn igjen. Den tunge beslutningen om å avlive ham også ble tatt. Han ble skutt av Erik Myreng som da arbeidet på hotellet som rørlegger.
Med det skuddet var det slutt på eventyret om Pekka, Lisa og Vesle-Pekka. Et eventyr som gikk fra fødselen i frihet i Finlands skoger i Nord Karelen i 1951 og ad ulike omveger opp til Nystuen i Vang. Det var også slutten på en helt unik epoke på nærmere 20 år i Vangs reiselivshistorie. Bjørnene på Nystuen var mer enn landskjente og de var en magnet for besøkende i hele sin levetid. Og historiene om dem lever ennå. Mye skjedde som ikke er nevnt her. Vi vet ikke om Vesle-Pekka og Lisa ble bevart i form av utstopping.

lørdag 20. april 2013

Bibler i matboksen



Ikke alle historier om bibelsmugling er dramatiske. Min historie er vel heller litt komisk. En ung misjonær som heter Ellen, og jeg fikk med oss en del bitte små bibler i en stor matboks. «Jeg vil se i bunnen av boksen,» sa en av de mange tollfunksjonærene og politifolkene som flokket seg omkring oss på grensen til Kina. Men da han begynte å grave i smørbrødene som lå tett på toppen, fikk han så mye klisset pålegg på fingrene at han gav opp.

Senere, da toget sneglet seg fram gjennom rismarkene og fjellene på vei til Canton, spiste Ellen og jeg våre smørbrød. Etter hvert skimtet vi biblene i bunnen av boksen. Snart skulle kinesiske kristne fryde seg over Guds Ords åndelige næring.

Selv om bildet har sin morsomme side, våger jeg å peke på sammenhengen mellom den legemlige og den åndelige føden. Jesus sier: «Jeg er det levende brød som kommer ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.»

Det er viktig og godt å arbeide intellektuelt med Skriften. Bibelforskerne utfører et stort og nyttig arbeid. Men Ordet skal også danne tekstgrunnlaget for meditasjonen, gi materiale til bønnen og derigjennom gi næring som bygger opp det åndelige mennesket. Billedlig talt må vi fylle vår «matboks» hver eneste dag. Profeten Jeremias sier noe som går direkte på dette: «Jeg fant dine ord og jeg åt dem, de var til glede for meg. Og det var en fryd for mitt hjerte at ditt navn ble nevnt over meg, Herre Allhærs Gud.» At profeten fant Guds ord, må bety at han først lette. Let du også, i din bibel, til du finner ord du kan spise – billedlig talt. Da kan også du glede og fryde deg. For Jesus er det levende brød. Og han er ett med sitt ord som er vår åndelige føde.