Tilgivelse

Hei og hå,og Guds fred til dere alle på denne Søndagen
her fra Katthult.


Jeg har vært inne på det med tilgivelse før,
men jeg blir så minna på og ta det opp igjen.


Det er så utrolig viktig at vi tilgir, for ellers stopper 
mange ting opp for oss.
Idag vil jeg hilse dere med denne Andakten,
som gjorde meg utrolig  godt idag.

Andakt av Tonje Haugeto Stang.

Det finnes en del ord i språket vårt som er vanskelig å si. "Høyesterettsjustitiarius" er et av de jeg virkelig har trøbbel med.

Det er både langt og innvikla. Heldigvis trenger jeg ikke si det så ofte. Men hver gang jeg skal si ferje eller feire... må jeg tenke meg om.

De fleste av oss har vel krøllet tunga gjennom reglene om Ibsens ripsbusker og andre buskevekster, også? Vrient.

Allikevel er ikke disse ordreglene det mest vanskelige, har jeg funnet ut. Det er noen uttrykk som volder meg mer besvær enn både ferjer og ripsbusker. Her kommer et av dem: "Unnskyld!" Det er vanskelig, det! "Kan du tilgi meg?" sitter enda lengre inne. Det er nok det vanskeligste for flere av oss. Det stopper seg liksom både i tanken og munnen. I sinnet mitt finnes det bremseklosser som vil hindre meg i å legge trykk på de vanskelige ordene: "Tilgi meg, det var min skyld..."

Alt som har med tilgivelse å gjøre, møter ekstrem motstand inni oss. Både å erkjenne at en trenger å bruke ordet, å si det ... og å gi tilgivelse til andre, om det er det det handler om. Først og fremst må vi ville det. Å be om tilgivelse er en ydmykende, men frigjørende viljesak. Det er en sunn øvelse å legge seg flat, og det er en viktig del av et godt fellesskap at mennesker er i stand til å erkjenne skyld og be om tilgivelse.

Å tilgi andre der urettferdigheten har rådd og vi har blitt dypt såra, er en enda mer krevende øvelse. Følelsene våre protesterer, og mange må gå en lang vei for å ta en ren viljesavgjørelse - og så får heller følelsene komme etterpå. Lenge etterpå, mange ganger.

Jesus er et forbilde for oss når det gjelder vilje til å si vanskelige ord... og vilje til å tilgi. Han var fullkommen, så han hadde aldri noe å be om tilgivelse for. Allikevel var han ikke redd for innta å den laveste posisjonen i møte med mennesker. Da han ble dømt til døden, må det ha skjedd etter verdens mest urettferdige rettegang. Men midt i den situsjonen sa han noe av det vanskeligste jeg tror noe menneske noen sinne har sagt; «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

For meg er det en umulig tanke at et menneske som har blitt så åpenbart urettferdig behandlet som Jesus den gangen han ble arrestert og dømt, skal være i stand til å tilgi. Men det gjorde han... Han viste oss en vei til frihet på to måter den dagen han hang på korset. For det første sier Bibelen at han bar våre synder; straffen for våre feiltrinn, gale handlinger og vår urettferdige behandling av mennesker tok han for oss den dagen. Det er konkret frihet i det. Og så viser han oss en side til ved denne friheten: Jesus døde som et fritt menneske ikke bare fordi han ble uskyldig dømt, men fordi han ikke valgte bitterheten: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Vanskelige, viktige ord..