La oss muntre hverandre opp.

Av Edin Løvås.
En generalsekretær oppfordret en ung forkynner og vekkelsespredikant til å reise til en by for å oppmuntre vennene. Dette syntes den unge, framstormende evangelisten hørtes både tamt og uinteressant ut. «Oppmuntre vennene!» Nei, han ville heller tale et radikalt og revolusjonerende budskap med sikte på vekkelse. Og han gikk noe foraktfullt ut fra hovedkontoret. Han ville ikke bry seg verken med rådet eller oppfordringen.

Senere i livet endret han mening. Han kom selv inn i tunge perioder og lengtet etter at noen skulle komme til ham med noen gode, oppmuntrende ord. Han trengte å bli løftet opp, bli muntret opp, bli oppmuntret.

En slik oppfordring finnes blant annet i Salmenes bok: «Vent på Herren, vær frimodig og sterk. Ja, vent på Herren.» Det merkelige er at David oppmuntrer seg selv. Han henvender seg til sin egen sjel. Han maner seg opp. Han sier til seg selv: «Vær frimodig og sterk!» Men han hadde også noe å bygge på. Han ventet på et inngrep fra Herren. Erfaringen fortalte ham at Gud ville gripe inn og hjelpe ham, når hans tid var inne.

Men mange kristne er ikke i stand til å oppmuntre seg selv. De har ikke overskudd til dette. Da må vennene deres, som akkurat da er i godt humør og har dette overskuddet, gå til dem med den oppmuntringen de trenger.