søndag 13. oktober 2013

Hvorfor hater han oss?

På flukt

12 år gamle Salwa løp så fort bena kunne bære henne. – Skynd deg, ropte moren med frykt i stem­men, – vi må løpe fortere. Salwa kjente morens faste grep om hånden sin der de løp avsted. På den andre siden av moren løp Salwas halvsøster Fatima. De tre løp bortover gaten som om de skulle ha en bande med voldsmenn i hælene, men det var ingen å se som fulgte etter dem.
Salwas ben ver­ket, og hun var i ferd med å miste pusten. – Mor, jeg klarer ikke å løpe lenger, støn­net hun. Like etter trakk moren pikene med seg inn i en smal sidegate, og de sak­net farten. – Vi må skynde oss, sa moren da hun hadde fått pusten igjen. – Jeg må forhindre at dere blir tatt fra meg igjen.
Mangel på næring og fysisk aktivitet hadde gjort pikene så svake at moren vis­ste det ville ta flere måneder før kroppen deres ble normal igjen. Og trolig ville det ta enda lengre tid før følelseslivet deres ble leget. – Jeg vil heller ikke at vi skal bli tatt fra deg igjen mor, sa Salwa mykt. – Hvorfor er far så slem? Hvorfor hater han oss? – Faren deres hater dere ikke, svarte moren. – Han er bare opplært til å tenke at kvinner har liten verdi.

Nye koner

Salwas mor, Shaza, hadde for flere år siden giftet seg med Muhammad. Han hadde lovet å ikke ta seg flere koner, men det gikk ikke lenge før han giftet seg med kone nummer to – Serena. Siden giftet han seg i tillegg med en svært ung pike.
Serena fødte det første barnet til Muhammad. Barnet ble kalt Fatima. Faren var svært skuffet over at det ble en pike.  To år senere fikk Shaza sitt første barn. Også dette ble en pike, og hun fikk navnet Salwa.

Nye venner

En dag ble Salwas mor, Shaza, invitert hjem til noen som hun hadde møtt da hun handlet på markedet. Hun likte deres vennlige vesen og lyse sinn, så hun nølte ikke med å takke ja da de inviterte henne på besøk. Men hun ble svært overrasket da de åpent fortalte at de var etterfølgere av profeten Isa (Jesus). Hun fikk et nytes­tamente, og i hemmelighet begynte hun å lese i dette.
Hun visste at Muhammad ville bli rasende dersom han oppdaget hva hun holdt på med, men samtidig følte hun seg sterkt tiltrukket av Jesus. Etterhvert som hun leste, vokste kjærligheten til Jesus frem i hjertet hennes, og da vennene for­klarte hva Jesus hadde ment med det som sto skrevet, slo evangeliet rot. Snart ba hun om å bli døpt.

Nysgjerrig

Det gikk ikke lang tid før Serena, kone nummer to, begynte å spørre Shaza om hva som hadde skjedd med henne. Det førte til at Serena ble med på et møte i husfellesska­pet, og snart var også hun en troende.
Kone nummer tre var ikke interessert, snarere tvert imot. Hun ordnet det slik at Muhammad «fant» en Bibel, og på den måten ble han kjent med at Shaza og Serena var blitt kristne.
Shaza forsøkte å fortrenge minnene om hvordan Muhammad skrek da han forsto at to av konene hans i hemmelighet hadde tatt imot Jesus. – Jeg skiller meg fra dere, skrek han om og om igjen av sine lungers fulle kraft. I raseri kastet han alle eiendelene deres ut på gaten.
Tårene rant nedover kinnene til Shaza da hun tenkte på hvor vanskelig det hadde vært for henne og Serena i tiden som fulgte. Muhammad bestemte seg for at de to pikene, Fatima og Salwa, aldri mer skulle få treffe mødrene sine. Derfor låste han dem inne på soverommet, og der ble de holdet innesperret i flere år. De fikk aldri slippe ut verken for å gå på skolen eller leke med andre barn. Utallige kvelder gråt pikene seg i søvn.

Gjenforent

Åtte lange år skulle gå før Shaza omsider fikk mulighet til å redde barna. Nå dro hun barna med seg gjennom byen til leiligheten hun delte med Serena. Utpå kvelden, etter at de hadde spist en god middag sammen, trakk Shaza pusten dypt. Deretter begynte hun å svare på pikenes mange og vanskelige spørsmål. «Hvorfor er far så slem? Hvorfor hater han oss?»
– Vi må være veldig forsiktige når vi går ut, sa Shaza til pikene. – Men heldig­vis kan vi gjemme oss under chadoren. Vi må forsøke å skjule ansiktet så mye som mulig. Det er ikke slik at faren deres hater dere. Han er bare veldig sint fordi mødrene deres har valgt å følge Jesus. Men fra nå av vil Gud selv være deres far. Han elsker dere svært høyt, og vil aldri gjøre dere noe vondt. Han elsker oss alle så høyt at han sendte sin egen sønn, Jesus, til jorden for å dø for våre synder.

Et nytt liv

Etter måneder med god mat og nye ven­ner, begynte Salwa og Fatima å blomstre. Begge valgte å følge Jesus. På grunn av den åtte år lange husarresten begynte de ikke på skolen før de var 12 og 14 år gamle, men nå – syv år etter at pikene ble gjenforent med mødrene sine – studerer begge pikene ved et universitet. Sammen med Shaza og Serena er de med i en hem­melig husmenighet.

tirsdag 24. september 2013

HJELP

HEI KJÆRE VENNER 

JEG TRENGER LITT VEILEDNING.

JEG KAN IKKE FORSTÅ HVA JEG HAR GJORT,
SLIK AT DET ENVEIS SKILTET KOMMER OPP
NÅR JEG LEGGER INN EN KOMMENTAR???

HÅPER NOEN KAN HJELPE MEG.
PÅ FORHÅND MANGE TAKK!!!

HILSEN
JAN SAMUEL

mandag 23. september 2013

Kollektkorgen



En vekkelse skaper sine egne former. Da det brøt ut et Åndens vær på misjonshuset, ble det vanlig at de nyomvendte reiste seg og vitnet om sin omvendelse.

En ung mann var kommet til tro, men greide ikke å reise seg fra benken. Han var av naturen innesluttet. Det å si noen ord offentlig ble mer enn han kunne klare. Hans kristne kamerater trøstet ham så godt de kunne, men han var like bedrøvet.

En kveld løsnet det likevel, men ikke på den vanlige måten. For da kollektørene var på vei for å hente kollektboksene, smatt han forbi dem og grep den ene boksen. Med den rakt demonstrativt ut foran seg begynte han å samle penger. Og han gikk først til sine uomvendte venner, som hadde flokket seg nede ved døren.

På den måten avla han «den gode bekjennelse for mange vitner». Og kollektøren som mistet jobben den kvelden, smilte over hele ansiktet. Han forsto veldig godt hva som skjedde.

Det er viktig å bekjenne seg til Kristus med ord. Bibelen sier at hjertets tro og munnens bekjennelse hører sammen. Men så firkantet er ikke Åndens liv at tingene ikke kan skje annerledes for dem som er fåmælte. Noen lider dessuten av sjenanse eller til og med av nervøst betinget engstelse for å stille seg fram. Alle disse kan ikke ta kollektboksen på neste møte. Men de kan gjøre som den unge mannen, bruke fantasien og finne sin utvei til å fortelle at de er blitt Guds barn og Jesu Kristi disipler. Noen kan legge Bibelen fram, slik at deres familie og venner forstår at de leser i den, andre kan stenge døren til sitt rom når de holder personlig andakt. Framfor alt kan det være en bekjennelse til Kristus å slutte seg til Guds folk ved å delta regelmessig i gudstjenester og møter. Bibelen sier også at vi ikke skal kaste fra oss frimodigheten, for den gir stor lønn.

fredag 20. september 2013

Min Svenske favoritrett

Min Svenske favoritrett

Ja,nå syns jeg tiden var inne for og legge inn
en  Svensk rett. Det er mye god mat,men det er 
noen retter som skiller seg spesielt ut.
Sverige kaller jeg mitt andre fedreland,
og hver sommer tar vi turen over grensa.
Jeg liker meg rett og slett så godt i Sverige
at jeg kunne godt flytta dit.Et fantastisk land,
og fantastiske mennesker!!
Man føler seg alltid velkommen uansett hvor man kommer.
Vel,her kommer en av mine Svenske favorittretter.
Jeg anbefaler dere virkelig og prøve den,
og selvfølgelig er oppskriften(receptet) på Svensk:):):)
Oppskriften var jeg heldig og fant på:
http://www.alltommat.se
Anbefaler dere og ta en tur innom!!!
Der er det virkelig mye snadder!!!!
                      
              Må Gud RIKELIG velsigne våre land.
                               AMEN!!!!!!!
                             

Snabb laxpudding Receptbild - Allt om Mat

Snabb lax­pud­ding

4 person(er)

Ingredienser

4-5 stKokta potatisar
1 stGul lök
Smör till stekning
5 stägg
1,5 dlmatlagningsgrädde
2 krmsalt
1 krmvitpeppar
200 ggravad eller rimmad lax, skivad
2 mskHackad dill

Till servering:

100 gSmör
1,5 dlHackad dill

Tillagning

1 Skala och skiva potatisen. Skala och hacka löken. Fräs löken genomskinlig i smör i en stor teflonpanna. Vänd ner potatisen.
2 Vispa ihop ägg, grädde, salt och peppar. Häll smeten i pannan och låt den
stelna. Rör lite med en trägaffel så att smeten rinner ner.
3 Lägg på laxskivorna och låt dem bli ljumma. Strö över dill.
4 Smält smöret, blanda i dillen och servera dillsmöret till laxpuddingen.

Trofasthetens vei



AV EDIN LØVÅS
Min aller første vekkelseskampanje var i Byskogen utenfor Kristiansund. Mange mennesker ble omvendt under møtene. Det var mest ungdom som søkte Gud. Men jeg husker veldig godt et eldre ektepar. De hadde hatt liten kontakt med kirke og bedehus og var uvante med vår språkbruk. En kveld talte jeg over et tema hentet fra Salmenes bok: «Trofasthetens vei har jeg utvalgt». Dagen etter sa den gamle mannen: «Min kone og jeg har bare gått noen få steg på trofasthetens vei.» Og jeg tenkte: «Du fatter alt sammen feil. Det er Guds trofasthet det kommer an på, ikke din og din kones.»

Om Guds trofasthet står det: «Men Herren er trofast, han skal styrke og bevare dere fra det onde.» Men i fortsettelsen skriver Paulus tydelig også om vår trofasthet: «Og Herren gir oss den tillit til dere at dere gjør og fortsatt gjør det vi gir påbud om.»

Siden jeg snakket med den gamle mannen, har vi gått igjennom en utvikling der trofasthet ikke lenger er et honnørord for folk flest, ikke en gang for mange kristne. Paulus skriver til og med om påbud. Og det er et enda mer negativt ladet ord i dag.

Men akkurat nå synes jeg at jeg kan se den gamle mannen for meg, selv etter nesten 60 år. Det var kommet noe trygt og godt over ham. Han hadde tatt en beslutning i sin ungdom om å bli trofast mot kona si. Det hadde han holdt fast ved i både onde og gode dager. Og han hadde, som kristen, gått sine første steg på trofasthetens vei i sin lille menighet.

I dag, når det synes å være så lettvint å bryte ut av et ekteskap eller flytte på seg til en livligere og mer interessant menighet, er det grunn til å spørre: 
«Har du valgt trofasthetens vei?»

mandag 16. september 2013

Tre typer i arken


                                                                                                        EDIN LØVÅS

I blant kan det være greit å ta fantasien til hjelp. Og her kommer en liten skildring som kan være nyttig for en hel del av Guds folk. Tenk dere at de tre sønnene til Noah var tre mennesketyper. Sem var innadvendt, skeptisk og ofte nedfor. «Dette kommer til å gå galt,» sa han. «Vi kommer til å drukne alle sammen, både mennesker og dyr.» Den andre, Kam, hadde et følelsesliv som svingte opp og ned. Da denne fantasiforestillingen fant sted, var han i godt humør. «Det kommer til gå fint, dette,» sa han begeistret. Dagen før, derimot, var tonen en annen: «Jeg er enig med Sem,» sa han da. «Når jeg hører det uler i vinden utenfor og ser bølgene, har jeg ikke noe håp.» Jafet derimot, var en trygg, tillitsfull ung mann. «Vår far Noah har selv bygd båten, etter Guds anvisninger. Dette betyr at vi blir reddet. Vi kommer til å strande og gå ut til et nytt liv når vannet synker.» Dette var hans tillitsfulle tro.

Og så kommer spørsmålet: «Hvem var tryggest?»

Jeg har stilt dette spørsmålet en del ganger, ikke bare til barn og unge, men også til voksne og eldre mennesker. Og det svaret som kommer aller først, har bestandig vært at Jafet var den tryggeste. Men etter en pause kommer som regel det riktige svaret, kanskje noe nølende: «De var like trygge alle tre. De var jo alle i båten.» Og det er selvfølgelig dette som stemmer med Guds Ord. For der står det: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.» Ingen fordømmelse rammer et Guds barn. Han og hun er jo i frelsens ark. Følelsene skifter fra menneske til menneske. Men like trygge er vi alle. Og alle skal vi en gang lande i himmelens herlighet.

Bygg ikke frelsesvissheten på følelsene dine, men på Guds Ord og Guds nåde.

søndag 15. september 2013

Bønnens Himmelstige

MED DENNE ANDAKTEN AV SOLVEIG BARTUN ROB
ØNSKER JEG DERE ALLE 
EN VELSIGNA GOD DAG HER FRA KATTHULT.

I Markus. 2.1-12 kan vi lese om en lam mann som får møte Jesus. Han kan ikke gå til Jesus selv, men må bæres av andre. Han var heldig som hadde fire venner som ville at han skulle få møte Jesus. De bar han til Jesus også tross motstand. Vi kan og bære andre til Jesus – i bønn! Kanskje kjenner du noen som av ulike grunner ikke går til Jesus selv. Da kan du gjennom bønnen være med og bære de til Jesus. Da Jesus gikk på jorden bar folk små barn til han. Barn trenger å komme i Jesu nærhet. De skjønner det ikke selv, men må bæres dit av andre og settes i livsforbindelse med frelseren. Og denne livsforbindelsen må også opprettholdes.
Syke, friske, barn og voksne trenger alle å bli båret til Jesus i bønn. Igjen og igjen. Sjelesorg er nettopp dette å bære andre til Jesus igjen og igjen. Og det som er så flott er at her er ingen aldersgrense! Barn kan også be. Barn ber. Og husk: Den samme kraft som vekket Jesus opp fra de døde, er virksom når du ber!!
Les dette flotte diktet om Bønnens himmelstige. Skrevet av Liv Bekkesletten.
Mamma, kom, skynd deg hit, mamma og hør hva jeg drømte i natt:
Jeg drømte en stige var oppreist, fra jorden helt til himmelen den rakk.
Og rundt om den svevet det engler, de sikkert nok støttet den,
for stigen sto fast og sikkert og svaiet slett ikke det grann.
Og oppad den lange stige der stadig en strøm det var
av barn, kvinner, menn og tenk alle et annet menneske bar.
Å, mamma, hvor rart det var, mamma, en gammel mann bar en ung,
en syk, gammel kone sin datter - hvor det måtte være tungt.
Men det rareste av allting, mamma, var en gutt knapt så stor som jeg,
tenk han bar en voksen dame likeså stor som deg.
Og alle gikk helt opp til himmelen, la byrden for Jesus frem,
og Jesus tok imot alle, for ingen ble sendt ned igjen.
Å, mamma, jeg syns det var rart, sto bare å undret meg.
Da plutselig seg nærmet en engel, og vennlig han bøyde seg:
"Si, ønsker du lille venn`min å vite hva der du ser?
Det er bønnens himmelstige, den vandrer du hver gang du ber.
Og således hver gang du ber for mor og far, dem du har kjær,
du opp til vår far i himmelen ja, helt i hans armer dem bær`.
Tro så ikke du intet kan gjøre fordi du er liten, min venn!
Du mange kan bringe til Jesus når bare du ber for dem."
Så våknet jeg plutselig, mamma, borte var stigen og alt,
men jeg husket så tydelig engelen og alt det han hadde fortalt.
Å, mamma, du skal ei mer gråte for far på det stormende hav,
ei heller for storesøster i storbyens farlige kav.
Å, mamma, hvor jeg er glad, du! Tørr du også tåren av kinn!
Nå skjønner jeg far og dem alle kan vi bære i himmelen inn.
Det lød som en sakte susen gjennom stuens fattige grå:
"Alt det dere ber om i tro, mine barn, det skal dere sikkert få."


Lykke til i DIN oppgave med å bære andre til Jesus!