Troens og bønnens språk

Troen og Gud sier at jeg er gjenkjent et annet sted

enn bare i speilet.Det kan igjen gjøre meg sterk og modig.

I dette landet er vi mange som tror. Nesten alle er medlem av et tro- eller livssynsamfunn. De aller fleste av en kirke. Vi er altså mange som har et forhold til det å tro. For noen er troens uttrykk et stort engasjement og jevnlige møter med andre troende. For andre er troens uttrykk medlemskapet. At jeg ikke har meldt meg ut, betyr at jeg er med, at jeg hører til.

Vi er mange som tror. Og troen er like mangfoldig som vi er det. For mange er troen arvet, og hører til fundamentet, er en del av det som går fra én generasjon til en annen, uten at det stilles så mange spørsmål. Troens fortelling om Jesus er verken forstyrrende eller tryggende, den bare er der. Men innimellom, når livet drar hardt i oss, går det kanskje an å gjenkjenne troens språk.

Kjenne at det kan være relevant og dekkende for den store gleden, den svarte fortvilelsen eller den avmakten som gjør en så uendelig liten. Da kan det hende troen flyter opp og blir til noe å holde i et øyeblikk. De andre trenger ikke vite det.

Det bare er der – som avmakten, fortvilelsen og gledens endestasjon. Det eneste vi aner – eller tror – at kan romme meg – livet. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn….Joh.3.16. Fortellingen om Jesus er fortellingen om en uendelig kjærlighet til menneskene.

Fadervår kan mange ganger være tomme ord, fra en utenatlekse en gang, eller fra altfor mange gjentagelser. Andre ganger kan ordene i Fadervår eller i velsignelsen, et salmevers eller en liturgisk setning gi mening og et holdepunkt. ”la din vilje skje…” – ”Herren velsigne deg og bevare deg….” – ”Se i nåde til meg…”

Troens og bønnens språk kan løfte der de vanlige ordene blir for små. Å vite at sorgen – fortvilelsen, takknemligheten og alt det andre er kjent, gjør godt. Troen og Gud sier at jeg er gjenkjent et annet sted enn bare i speilet. Det kan igjen gjøre meg sterk og modig.

Kanskje vi skal være flinkere til å bekrefte hverandre. Selv om det ikke er sikkert at min måte – verken min tvil eller min trygghet er det du trenger. Kanskje heller et smil – en gjenkjennelse på at vi to tror – sammen – vi uttrykker det på forskjellig vis – men tror begge at Gud er der for oss den dagen det er viktig å vite det. Ingen av oss har gjort oss mer fortjent enn den andre til Guds nærvær. Gud elsker forbi all den ”riktige” gjøringen – elsker forbi avmakten og likegyldigheten – og sier at jeg vil ta følge med deg – jeg ser at du ikke slipper – og jeg er her.

”Sannelig, sannelig jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke i mot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler til dere om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen.