Barndomsminner

KJENTE SÅ FOR OG LEGGE UT DISSE GAMLE

TATERVISENE SOM MIN KJÆRE MOR OG FAR

SANG SÅ OFTE NÅR JEG VAR BARN.

ØNSKER DERE ALLE EN VELSIGNET GOD DAG HER FRA KATTHULT.

Fant Sonja

Hun fødtes en høstkveld i skogen,
I skjær av det flammende bål.
Velsignet av fantefolks eder
I lys av det blinkende stål.

Hun svøptes i fattige pjalter,
Og sovnet så inn hos sin mor.
Mens leiet var redet av mose,
Og rein på den høstkolde jord.

Da solen forsvant gjennom baret,
Var fant-Sonjas mor sovnet av.
En svarthåret mann og en unge
Var følget til fant-kvinnens grav.

Så vandret de to mot sin skjebne,
Han dreptes i slagsmål en vår.
Men Sonja fikk lov til å leve,
Og så fikk hun bygdefolks kår.

Årene gikk, hun ble voksen.
På Kristus hun lærte å tro.
Av husbondens sønn ble hun elsket,
Mot livet hun lekte og lo.

Men jaget ble hun uten skånsel,
Fra lykken i husbondens hus.
Til glede for presten og folket,
Falt fant-Sonjas gleder i grus.

Hun døde forsmådd av den lykke,
Som bygdefolks kår henne gav.
Og barnet hun bar under hjertet,
Fikk hvile i fant-Sonjas grav.

TATERGUTTEN

Frem fra bylten under stredet dro de tatergutten frem.
Far og mor var begge døde,folk tok barnet med seg hjem,
Ga det hus og hjem og pleie,tilsyn som sin egen sønn,
holdt det borte fra det leie,lærte ham sin egen bønn.
utten vokste og ble vakker,snill og flink han var som få.

Men mot skoletiden lakker,synes verden mot ham gå.

Barna kunne ei la være lidt og sårt og skjelt ham ut.
Hvorfor leker du ei mere,kom til oss du tatergutt.

Han i ungdomsflokken kommer,ungdommen de får ham kjær.
Jentene omkring ham flokker,liker seg best hvor han er.
Med den mørke lugg i pannen,glimtet som fra øyet går,
jenter blir som fra forstanden,blomsterhilsener han får.

Så Johan er blitt forlovet,fogdens datter og det var,
som seg lasset med ham våver,trosser bud fra mor og far.
Så en aften de spaserte,fogden ropte etter dem:
Taterskikken fort du lærte,Ingrid,aldri mer kom hjem.
Ingen dolk kan mere stikke,ingen pil går lengre inn,
Enn de angerfulle sjekker,dypt i unge Johans sinn.

Ingrids rykte var i fare,hun så skjær og mild og ren.
Mennesker de bygger snarer,jeg vil sønderrive dem.
Johan stanser opp ved grinden,rolig tar han hennes hånd.
Ingrid min,nå færer vinden bort for evig med mitt navn.
Du vil aldri freden finne,dersom du skal følge meg.

Du må hjem igjen og vende,taterstien blir min veg.
Takk for at du på meg trodde,du var solen i mitt liv.
Du så hva som i meg bodde,alltid står du som en siv.
Som en siste avskjedshilsen bøyer han sitt hode ned.
Atter bort dro Johan Nilsen,ingen kjenner mer hans sted.