Sangen om Tullingen

Kjenner så for og legge inn ei vise som mine foreldre sang
for meg når jeg var liten. Sangen er utrolig trist,og jeg husker
jeg gråt hver gang de sang den.
Den handler om en liten gutt som ikke var som alle andre,
og det sies at det var presten i bygda som skrev sangen etter
guttens død.
Fant noen opplysninger på nettet,så her er de.

Tullingen

Tullingen er kallenavnet på en gutt fra Stange i Hedmark,

født 1878, død 1888.

Tullingen var lettere tilbakestående,

og klarte ikke å følge sine klassekamerater i skolearbeid eller i lek.

For dette ble han mobbet og fikk gjennom dette sitt kallenavn.

Da han fikk difteri kom det frem hvor from han var,

og en av hans siste bønner var,

at hans skolekamerater som hadde mobbet ham

ikke måtte få denne samme vonde sykdommen.

Det siste han sa før han døde var:

«Så skal de ikke få kalle meg, for Tullingen mer».

Må ærlig innrømme at jeg sitter med en klump
i halsen her når jeg ser teksten.

Vel,her er sangen:

1. Hvor skogstien bøyer mot Elvebakken ned,
   der lå en liten stue i aftensolens fred.
   De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg.
   Inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg.
2. Der har sorg og savn hatt så mangt et alvorstak,
   men aldri er der kjempet så hårdt som i dag.
   Den onde barnefarsott kom fra byen også dit.
   Nå strider deres kjære gutt den siste store strid.
3. Det var en liten klosset og underlig en.
   Så ærlig og trofast, så puslet og sen.
   Blant guttene i skolen var han alle til narr,
   dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far.
4. I lekser og lek bar det like galt avsted
   og alltid lød det: «Tullingen kan ikke være med».
   Og Tullingen sto stille og tenkte på mor,
   og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord
5. De visste jo ikke de tankeløse små
   hvor brennende og dype sår et sådant ord kan få.
   De så ei hvor han lengtet å komme dem nær
   og få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær.
6. Akk for hans siste tanke de sto i flokk og rad
   og de var i hans sinn da han den siste bønnen ba.
   Med møye og med smerte han hvisket det frem:
   «Gud la den onde sykdom ikke komme til dem».
7. Nu bøyer mor seg over sin lette bleke gutt.
   Hun kysser ham ennu en gang for snart så er det slutt.
   - «Men gruer du da ikke for dødens mørke port?»
   - «Å nei da mor, en to-tre tak så er det verste gjort».
8. Nå vil du nok gå fra oss, det merker jeg for visst,
   å, ja du, men hos vår kjære Jesus, der samles vi til sist.
   Nå er det også over, et smil på leppen ler:
   «Nå slipper de å kalle meg for Tullingen mer».

KJÆRE VENNER,LA OSS TA VARE PÅ HVERANDRE
DEN TIDEN VI ER HER PÅ JORD.
MORGENDAGEN KJENNER INGEN.
HILSEN MED GUDS RIKE VELSIGNELSE HER FRA KATTHULT.