Kvinnen ved Sykars brønn

Johannes 4 fra vers 4 til vers 29.

Var det skam hun kjente på, den samaritanske kvinnen som kom til brønnen for å hente vann? Siden hun kom midt på dagen? På den tiden var det trygt å komme, da slapp hun de nysgjerrige, fordømmende blikkene. De som målte henne fra topp og til tå. De blikkene som sa henne at hun burde skamme seg, slik som hun levde.
Jeg kjenner meg på mange måter igjen i denne kvinnen. Jeg har nemlig tenkt slik at ingen må få vite hvordan jeg egentlig er, innerst inne. Ingen må få vite om mine feil og nederlag, misunnelsen jeg kjenner på når andre får ting bedre til enn meg, sjalusien min når jeg blir oversett. Hvis andre får se hvem jeg egentlig er, vil de fordømme meg, har jeg tenkt i mange år.
Denne kvinnen møtte en som visste alt om henne, men som likevel ikke fordømte henne. Hun ble akseptert av Jesus, og livet hennes ble forandret den dagen. Hun skammet seg ikke lenger, lot vannkrukken stå, dro inn til byen og ropte ut at alle måtte komme og møte Jesus.
Jeg, som har vært så redd for at andre skulle se hvem jeg var, opplever nå stadig at mennesker som ser mine nederlag og svake sider, blir mine beste venner.
Slik er det med Gud og. Han vet hvem vi er, han kjenner vårt indre, og han fordømmer oss ikke.
” Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus”. Romerne 8 vers 1


”Men Gud viser sin kjærlighet til oss
ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere”.Romerne 5 vers 8