Nød for de som ikke har det så godt

Ikveld vil jeg gjerne dele disse 2 visene med dere.
Når jeg leste tekstene kjente jeg en nød for for alle
de som ikke har det så godt her i livet.
Nøden er jo der hele tiden,men den blir ekstra sterk
når enn leser disse visene.
Her i Norge lever de fleste i overflod,men det er også
utrolig mange som har det fryktelig fryktelig vondt,
og nøden finnes faktisk rett på utsiden av døra vår.


Det er mange som både er ensomme,
sliter med angst og depresjon,
har store nerveproblemer,sliter med rus,
og mange som ikke engang har et hjem stakkar.


Ja,listen er lang på alle de som har det vondt,og jeg kjenner
en nød for disse stakkars menneskene som ikke kan beskrives med ord.
Ingen kan hjelpe alle,men alle kan hjelpe noen.
La oss begynne i vårt nærmiljø,å be Gud lede oss slik at vi kan være
til velsignelse for noen.Det er garantert noen vi kan glede,og det er 
ikke alltid det skal så mye til.


Bønnens makt er stor,og i Efeserne 2 vers 10 står det:
 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. 
JA KJÆRE VENNER, LA OSS LØFTE VÅRE HJERTER I BØNN TIL VÅR
KJÆRE FRELSER OM AT VI FÅR GÅ I HANS FERDIGLAGTE GJERNINGER
HVER ENESTE DAG.AMEN!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Klagesangen 3 vers 41:
La oss løfte våre hjerter og hender
        til Gud i himmelen.
MED DETTE ØNSKER JEG DERE ALLE EI VELSIGNA GOD NATT
HER FRA KATTHULT!!!!!!!!!!!!!
Her er visene:
Fant Sonja

Hun fødtes en høstkveld i skogen,
I skjær av det flammende bål.
Velsignet av fantefolks eder
I lys av det blinkende stål.

Hun svøptes i fattige pjalter,
Og sovnet så inn hos sin mor.
Mens leiet var redet av mose,
Og rein på den høstkolde jord.

Da solen forsvant gjennom baret,
Var fant-Sonjas mor sovnet av.
En svarthåret mann og en unge
Var følget til fant-kvinnens grav.

Så vandret de to mot sin skjebne,
Han dreptes i slagsmål en vår.
Men Sonja fikk lov til å leve,
Og så fikk hun bygdefolks kår.

Årene gikk, hun ble voksen.
På Kristus hun lærte å tro.
Av husbondens sønn ble hun elsket,
Mot livet hun lekte og lo.

Men jaget ble hun uten skånsel,
Fra lykken i husbondens hus.
Til glede for presten og folket,
Falt fant-Sonjas gleder i grus.

Hun døde forsmådd av den lykke,
Som bygdefolks kår henne gav.
Og barnet hun bar under hjertet,
Fikk hvile i fant-Sonjas grav.

1. I min barndoms sorgløse dager så jeg sollyset skinne på jord,
   jeg så engen av blomster så fager, jeg så smil hos min kjærlige mor.
2. Og hvor ungdommens måne kan skinne, stjerner blinker på himmelen blå,
   men det lys som ei går meg av minnet i min elskedes øyne jeg så.
3. Når en mann sine kjæreste verner kan bekymringen titt være stor,
   men små øynenes tindrende stjerner er den herligste glede på jord.
4. Akk en dag under arbeides møye, det var år nittenhundre og fem,
   traff en sten så jeg mistet mitt øye, og for en jammer og gråt i mitt hjem.
5. Men en far kan selv enøyet streve for sitt hjem og det daglige brød,
   han kan glede seg ved at få leve når i hjemmet det ei hersker nød.
6. Men en aften var ulykken ute av et slag jeg i blindhet ble satt,
   da det var som det stengtes en rute, og hvor før det var dag ble det natt.
7. Ja, det nytter jo ikke å klage over skjebnen som var meg så hård,
   men å være til byrde og plage er en sorg som til hjertet mitt går.
8. Uten dag, uten sol må jeg leve, og det kan jeg nok være med tål,
   men for mine kjære og streve er i livet mitt eneste mål.