Da slipper jeg gamle Adam løs..

Det var bitter strid i venneflokken på bedehuset i bygda. Det var blitt masser av «fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse og misunnelse» og veldig lite av «Åndens frukter som er kjærlighet, glede. fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». På et menighetsmøte ble striden utløst i et munnhuggeri som møtelederen ikke greide å styre.

På møtet satt det en kjempe av en kar. Han hadde vært bygdas slåsskjempe og folkets skrekk. Nå hadde han omvendt seg til Gud og det hadde skjedd radikalt. Hele mannen var fullstendig omsnudd og forvandlet. Men nå kjente han at raseriet tok tak i ham. Han reiste seg, avbrøt kranglingen med sin tordenstemme og sa følgende: «Nå holder dere fred. Om ikke skal jeg slippe gamle Adam løs, og da kan dere tenke dere hva som vil hende her.»

Slåsskjempen hadde fattet en hel del av hva det dreie seg om i det kristne livet. Han forsto fullt ut forskjellen på den gamle, sataniske naturen og den nye, kristuslike. Han visste forskjellen på det gamle og det nye mennesket. Men trusselen var vel egentlig ment som et ordentlig skremmeskudd. Og det virket. Det ble først dødsstille. Deretter gikk alle hjem, og etter dette begynte det en prosess som førte til at Åndens frukter kom til å prege flokken på bedehuset.

Det finnes ganske mange menigheter rundt omkring i landet som kunne trenge å lære disse ordene av apostelen Paulus: «De som hører Kristus til, har korsfestet sin onde natur.» Det var det som hadde skjedd med slåsskjempen.