TATERGUTTEN

TATERGUTTEN

Frem fra bylten under stredet dro de tatergutten frem.
Far og mor var begge døde,folk tok barnet med seg hjem,
Ga det hus og hjem og pleie,tilsyn som sin egen sønn,
holdt det borte fra det leie,lærte ham sin egen bønn.

Gutten vokste og ble vakker,snill og flink han var som få.
Men mot skoletiden lakker,synes verden mot ham gå.

Barna kunne ei la være lidt og sårt og skjelt ham ut.
Hvorfor leker du ei mere,kom til oss du tatergutt.

Han i ungdomsflokken kommer,ungdommen de får ham kjær.
Jentene omkring ham flokker,liker seg best hvor han er.
Med den mørke lugg i pannen,glimtet som fra øyet går,
jenter blir som fra forstanden,blomsterhilsener han får.

Så Johan er blitt forlovet,fogdens datter og det var,
som seg lasset med ham våver,trosser bud fra mor og far.
Så en aften de spaserte,fogden ropte etter dem:
Taterskikken fort du lærte,Ingrid,aldri mer kom hjem.

Ingen dolk kan mere stikke,ingen pil går lengre inn,
Enn de angerfulle sjekker,dypt i unge Johans sinn.

Ingrids rykte var i fare,hun så skjær og mild og ren.
Mennesker de bygger snarer,jeg vil sønderrive dem.

Johan stanser opp ved grinden,rolig tar han hennes hånd.
Ingrid min,nå færer vinden bort for evig med mitt navn.
Du vil aldri freden finne,dersom du skal følge meg.

Du må hjem igjen og vende,taterstien blir min veg.

Takk for at du på meg trodde,du var solen i mitt liv.
Du så hva som i meg bodde,alltid står du som en siv.
Som en siste avskjedshilsen bøyer han sitt hode ned.
Atter bort dro Johan Nilsen,ingen kjenner mer hans sted.