Eg vil heim.

AV EDIN LØVÅS.

Min far ble nærmere nitti år da han døde på et aldershjem. Før han kom dit, lå han en periode på Ullevål sykehus i Oslo. Min far hørte ikke til dem som ynket seg for det aller minste. Hadde han vondt, tidde han stille med det. Men en dag da jeg besøkte ham, var det tydelig at han led mye. Og da kom det med et stønn: «Sei til doktoren at eg vil heim». Og da tenkte han ikke på det koselig huset sitt på Sagene, hvor han hadde levd lenge alene. Han ville hjem til himmelen. Der ville han møte min mor igjen.

Jeg traff en lege ute i korridoren etter besøket og sa dette til ham. «Min far vil bli befridd fra alle de kunstige inngrepene dere gjør for å holde ham i live. Han vil dø en naturlig død. Han sier at han vil «heim». Legen var sikkert en fornuftig mann, som fullt ut forsto dette. Han ble også meget alvorlig. «Sier han det,» var kommentaren hans. Og jeg synes jeg husker at han mumlet noe om å snakke med de andre legene om saken. Men på Ullevål kunne de jo ikke oppfylle min gamle fars ønske. Han ble liggende med sine store smerter. Den tiden han hadde igjen å leve, ble bare vond.

Jeg skal ikke ta opp den alvorlige problematikken som er knyttet til min fars ønske, men bare fortelle om denne lengselen etter himmelen som fylte ham. Det er denne lengselen apostelen Paulus skriver så vakkert om med ordene: «Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli kledd med vår bolig fra himmelen som en overkledning.» Og videre: «Helst vil vi være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.»

Vi lever i en tid da budskapet om det himmelske hjemmet langt på vei er et ikketema. Årsaken er vel at de aller fleste har det så materielt godt at de mister evighetsperspektivet. Men alle skal vi en dag forlate denne verden. Min far viste hvor han skulle hen når den dagen kom. Han skulle «heim» og han lengtet dit.

2.Korinterne 5 vers 1 til 8.