En vitenskapsmanns forunderlige opplevelse.

N.J.Stovell var en kjent ateist og en av USA største vitenskapsmann. Hans arbeid var atomenergiens skulte hemmeligheter og der prøvde han nye veier, som til da var ukjente.
Ved en av prøvene kom han til å gjøre merkelige oppdagelser, som fullstendig forandret hans livssyn. Han fortalte følgende:
 - Jeg var en kynisk ateist. Jeg trodde Gud kun var til for de troende, og at han var båret frem av deres innbilning og fantasi. Men jeg trodde ikke på en levende, allvitende og kjærlig Gud.

I vårt vitenskaplige arbeid opplevde vi oppsiktvekkende tilstand i menneskehjernens virksomhet. Vi lagde merke til at hjernen virket som en radiosenderstasjon. Vi prøvde å finne dens bølgelengde, og vi fant den, ja, vi fant langt mer, for vi fant menneskehjernens bølgelengdekanal. Innen for kanalens grenser var det plass for hver enkelt bølgelengde, og de skiller seg klarere fra hverandre en den enkelte persons finger avtrykk.
På grunnlag av dette gjorde vi et forsøk med, hva det vil skje i hjernen, når mennesket dør. Til vårt forsøk valgte vi en kvinne som var troende, og som vi viste snart skulle dø. Uten at hun viste om det, satte vi våre vitenskapelige apparater for eksperimentet ved siden av hennes værelse, så vi uten hennes viten kunne følge hennes siste stund.

Vi var i alt fem fremragende vitenskapsmenn som fulgte det som ville skje. Jeg var den hardeste og mest overbeviste ateist. 
I værelset hadde vi en måler, som kunne måle den dødende kvinnes tankekraft. Måleren hadde midtpunkt 0 og gikk til 500 grader på den positive side til høyre, og 500 grader på den negative side til venstre. Tidligere hadde vi målt en av USAs største radiostasjoner med den samme måler, mens stasjonen sendte sitt program jordkloden rundt. - Den viste 9 grader til den positive siden på måleren.

Da den dødendes siste stund nærmet seg, begynte hun å love å takke Gud. Hun bad om Guds nåde og tilgivelse for alle sine fiender og forsikret sin tro på syndenes forlatelse i Jesu blod. Hun gledde seg og takket Herren for at hun snart skulle flytte fra denne jammerdal til det himmelske hjem, til det evige liv med sin forløser og frelser.

Vi vitenskapsmenn var så grepet av dette, at vi helt hadde glemt våre vitenskapelige måleinstrumenter; vi så på hverandre med tårer i øyene. I et nu hørte vi en klingende lyd i måleren. Da vi så på den, viste den 500 grader i positiv retning, og viseren prøvde om den kunne komme høyere opp.
Vi så på hverandre med forundring og var beveget i vårt innerste. For første gang i menneskehetens historie hadde vi målt en troendes bedene kraft, og den var 55 ganger større en kraften i en av USAs største radiostasjoner. Hele min ateistiske verdensanskuelse falt i grus.

En tid etter bestemte vi oss til å gjøre en ny prøve. Denne gangen var vårt objekt en gudsfornekter, som var blitt rammet av en dødelig sykdom på grunn av et dårlig liv. Etter at vi hadde fått våre instrumenter ordnet, begynte en sykepleier å tale med ham. Mannen ble hissig og begynte å forbanne både Gud og mennesker.
Vi så på vår måler. Viseren begynte hurtig å falle til den negative side, og da mannen forbannet Gud, gav måleren en lyd i fra seg, da viseren slo mot ytterkanten 500 grader i den negative retning. Vi hadde nå vitenskaplig målt bønnens posetive kraft og hatets og forbannelsens kraft.
Da kom den tanke i mitt indre: Dersom vi vitenskapsmenn kan måle tankens innhold og kraft, skulle Gud ikke da lese våre tanker og samtidig ta i mot det budskap vår hjerne sender med større effektivitet en de største radiostasjoner?
Nå stod jeg ansikt til ansikt med den allvitende og altseende Gud. Ateismen falt fullstendig sammen. Som en ærlig vitenskapsmann kunne jeg ikke fornekte sannheten.
Nå er jeg en lykkelig kristen. Jeg tror på Jesus Kristus som min frelser.