Tak-kammeret.

AV EDIN LØVÅS.

Dan 6,11

Under en vekkelseskampanje var en ung mann min beste medarbeider i de uformelle, sjelesørgeriske samtalene som fant sted under og etter avslutningen av møtene. Ofte når jeg sto fast og ikke visste hva jeg skulle si for å hjelpe den jeg snakket med, vinket jeg diskret på Arne. Deretter trakk jeg meg stille tilbake og overlot det vanskelige tilfellet til ham. Han sa ikke mye. Likevel ble den ene etter den andre hjulpet.

Arne bodde i et stort, gammelt hus. En dag spurte han meg om jeg ville bli med ham opp på loftet. Der viste han meg et lite rom. I rommet var det ingen møbler, bare en gammel kiste under et takvindu. På den lå det en Bibel. På gulvet foran kisten var det lagt et teppe. «Dette er mitt bønnerom,» fortalte Arne. Da forsto jeg hvorfor han iblant bare forsvant når jeg var på besøk hos familien hans. Samtidig gikk det opp for meg hvorfor han hadde slik evne til å hjelpe mennesker. I dette takkammeret ble han fylt med den Åndens kraft og den Guds kjærlighet som strålte ut fra ham.

I Daniels bok 6,11 leser vi om en som hadde det på samme måte. «I tak-kammeret hadde Daniel åpne vinduer mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning.» Her vant han seier i sin situasjon.

Det er viktig med systemer for kirkevekst. Det er også viktig at Guds folk lærer seg hvordan de skal kunne samtale med søkende mennesker, for de finnes det stadig flere av i vår tid. Men dersom veksten skal bli noe mer enn bare en organisatorisk framgang, så trengs det åndelig kraft og den utstråling av kjærlighet som bare kan mottas under bønn til Gud.