Brevet til mor

Paal-Andre Grinderud vokste opp i et alkoholisert hjem.

Her er brevet han skrev til sin mor.

Det er en gripende historie.

Tusen takk. Det er litt underlig for meg å begynne denne kronikken med et «tusen takk». Min far sa alltid at jeg var høflig, og ba meg ofte bukke dypt når noen ga meg noe. Nå vil jeg bukke og takke for all kjærlighet, godhet og utfordringer jeg er blitt møtt med. Helt fra 1990, da jeg holdt mitt første foredrag, har jeg blitt møtt med omtanke.

Nå når det er på tide å takke for meg som talsperson og foredragsholder for barn av alkoholikere, er det med vemod og stolthet jeg gjør nettopp det. Av helsemessige grunner kan jeg ikke lenger være på farten rundt i Norges land.

Jeg vil i starten vise til et brev jeg skrev til min mor på kirkegården. Det var i 1984, jeg var 22 år gammel:

Kjære mor

Lenge har jeg tenkt å skrive dette brevet til deg. Jeg har nok ikke vært klar før nå. Det er nå jeg ser ditt snille ansikt foran meg. Det ansiktet som pustet liv i meg da jeg var veldig liten, og trengte deg. Du var der på alle måter, selv om du allerede da hadde dine problemer.

Jeg vet at jeg var elsket på alle måter, og det er derfor jeg også holdt ut smerten som du påførte meg fra jeg var ti år gammel. Jeg vet i dag at du ikke på noen måte ville gjøre det, men ditt liv hadde hengt seg opp, og du hadde ingen mulighet til å komme deg ut av det som var vanskelig.

Utenom det vanlige

Mange ganger har jeg lurt på hvorfor du begynte å drikke? Jeg er ikke så sikker på om du selv visste det. Du som var så nydelig i hele ditt vesen. Jeg husker naboer og ukjente smilte til deg når du gikk nedover veien til sentrum der vi bodde. Jeg forsto allerede i første klasse at jeg hadde en mor utenom det vanlige: Du var pen, mild og veldig sårbar.

Det var ekstra morsomt når du klemte hånden min og ga meg ditt smil. Det smilet som fikk meg til å forstå at jeg ikke var alene i verden. Derfor gjorde det ekstra vondt at du fikk den skjebnen du fikk. Jeg har savnet smilet ditt mang en gang, og noen ganger rett før jeg sovner, ser jeg deg for meg.

Jeg har alltid tenkt på alkoholmisbruk som smittsomt. I vår familie var det jo det. Mormor var også alkoholiker. Du skal vite det, mor, at hun sluttet øyeblikkelig den dagen du døde fra oss. Det er sterkt gjort av en aldrende dame.

Mor Dagmar, som var din mor. Dere to var ganske like. Så mye godhet og vennlighet dere bar utenpå. Det synes lang vei. Det er kanskje derfor dere begynte å drikke? Jeg stiller spørsmålet, fordi det er så mange flotte og sårbare mennesker som drikker for mye.

Jeg vet ikke, men jeg undrer meg ofte på det. Det er vondt å se at noen behandler alkoholikere dårlig. Jeg tenker på deg og mor Dagmar når jeg ser alkoholiker som går alene på gaten, eller sitter i en park. Dere gjorde ingen av de delene, men ensomheten i ansiktene er den samme. Det slitne utrykket, som blander seg med håp og mot.

Modige

De som drikker, mor, er modige mennesker. De står opp hver dag, går til butikken for å kjøpe øl, eller på polet for å kjøpe sprit. Noen sitter også hjemme i sine store ulykkelige hjem, og drikker. De går sjelden ut, men får varene levert på døren.

Ansiktene til dere alle sammen stråler mot oss og sier: Jeg klarer ikke å slutte å drikke, kan du hjelpe meg?

Jeg hjalp deg, mor, fordi jeg trodde at hvis jeg bare gjorde litt til hjemme, eller var mer snill, ville du slutte. Jeg vet nå et ingen kan hjelpe en som drikker for mye, om ikke vedkommende vil selv. Derfor kan jeg nå gå forbi noen som drikker, fordi jeg tenker at det ikke er min feil at de gjør det.

Her på kirkegården er det fredelig, men jeg håper at noen en dag ser min smerte og min nød. Jeg er 22 år, mor, og ennå klarer jeg ikke å feste blikket på et annet menneske, jeg fikser det bare ikke. Det er som om de eier meg om jeg våger å se dem inn i øynene. Jeg orker på en måte ikke å lese forventninger overalt.

Jeg er sliten

Jeg føler at jeg ikke kan være meg selv, det er akkurat som om jeg må være med på alt alle spør meg om. Ikke rart at jeg er sliten.

Egentlig lurer jeg på om jeg orker å leve lenger.

Jeg må snart få hjelp, mor.

Sist jeg var her lettet det mange fugler fra treet over gravstenen til deg og far. Jeg lurer på om det var deg som vekket de sovende fuglene, og ba de fly mot himmelen? Var det det?

Jeg vet ikke hvor jeg skal sende dette brevet, og ikke kan jeg legge det her på graven din, heller. Mor, jeg savner deg så sterkt. Kom tilbake, det gjør ikke noe om du drikker. Det kan vi ordne sammen.

Jeg veksler så mye i følelsene mine om dagen. I det ene øyeblikket elsker jeg deg, i det neste hater jeg deg. Nei, ikke hater, men noe annet... Jeg finner ikke ordet for det jeg mener.

Jeg går hjem nå, mor.

Det er ikke noe mening med å vente her. Jeg vet at du er død, men forstår det ikke. Hvorfor døde du akkurat like gammel som far? Dere ble begge bare 49 år. Jeg kommer tilbake i morgen, om jeg har penger til bussen.

Nattaklem fra meg.

Veien videre

Det er rart å se på dette brevet nå. Jeg er kommet så uendelig langt i livet mitt, så mye lenger enn jeg noen gang kunne forestille meg. Det er det håpet jeg har forsøkt å formidle de siste 20 årene rundt i Norges land. Håpet som vi alltid kan bære med oss, og muligheten for å få det bedre. Personlig ser jeg at i dag har jeg et liv jeg aldri trodde var mulig etter at far og mor døde så tidlig.

Det er håpet og motet som bærer fremtiden, og kombinasjonen av disse to gir muligheter. Det er ikke lett å snakke om det som er vondt, ei heller erkjenne smerten som noen ganger jager oss fra håpløshet til håpløshet.

Jeg har sett lys tennes i medmenneskers øyne. Det lyset vil jeg for alltid bære med meg, uansett hvor jeg er i livet mitt. Det lyset har gledet og styrket meg mange ganger.

Jeg ble møtt av lys første gangen jeg holdt foredrag i et lite lokale for 20 år siden. Slik det ser ut, skal jeg holde mitt siste foredrag på Stortinget i mai. Det sier noe om at barn av alkoholikere blir tatt alvorlig.

9. mai holdes Wanda-konferansen på Sundvolden hotell. Det er min gave til dem som jobber dag ut og dag inn for barn og unge som sliter i Norge. Og, en oppfordring til å se mulighetene som finnes.

Det nytter!

I dag står politikere, næringslivstopper, kjente mennesker frem og forteller om sine foreldre som misbrukte alkohol. Jeg håper det vil få flere barn og unge som lever i «gråsonen» til å komme frem i lyset. Det er barn og unge som ikke blir sett, fordi det er så vanskelig for oss andre å forstå at de har det vondt og vanskelig.

Tusen takk til alle dere som har tatt så vakkert imot meg, fra Svalbard til Kristiansand. Kanskje noen av dere som jeg har møtt de siste 20 årene nå er klare for å fortelle deres historie? Det er fortsatt et viktig arbeid som gjenstår i Norge.