Da slipper jeg gamle Adam løs..

Det var bitter strid i venneflokken på bedehuset i bygda. Det var blitt masser av «fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse og misunnelse» og veldig lite av «Åndens frukter som er kjærlighet, glede. fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». På et menighetsmøte ble striden utløst i et munnhuggeri som møtelederen ikke greide å styre.

På møtet satt det en kjempe av en kar. Han hadde vært bygdas slåsskjempe og folkets skrekk. Nå hadde han omvendt seg til Gud og det hadde skjedd radikalt. Hele mannen var fullstendig omsnudd og forvandlet. Men nå kjente han at raseriet tok tak i ham. Han reiste seg, avbrøt kranglingen med sin tordenstemme og sa følgende: «Nå holder dere fred. Om ikke skal jeg slippe gamle Adam løs, og da kan dere tenke dere hva som vil hende her.»

Slåsskjempen hadde fattet en hel del av hva det dreie seg om i det kristne livet. Han forsto fullt ut forskjellen på den gamle, sataniske naturen og den nye, kristuslike. Han visste forskjellen på det gamle og det nye mennesket. Men trusselen var vel egentlig ment som et ordentlig skremmeskudd. Og det virket. Det ble først dødsstille. Deretter gikk alle hjem, og etter dette begynte det en prosess som førte til at Åndens frukter kom til å prege flokken på bedehuset.

Det finnes ganske mange menigheter rundt omkring i landet som kunne trenge å lære disse ordene av apostelen Paulus: «De som hører Kristus til, har korsfestet sin onde natur.» Det var det som hadde skjedd med slåsskjempen.

Når jeg blir gammel og grå

Med denne Andakten av Edin Løvås
ønsker jeg dere alle ei velsigna 
god natt her fra Katthult. 

Når jeg tenker tilbake på mine samtaler med bekymrede mennesker, kan jeg se for meg en del gamle og grå menn og kvinner som var dypt bekymret for sin tro. En hel del av disse hadde levd et rikt liv, fylt av begeistring for Herren Jesus og i et inderlig bønneliv. Men nå var deres indre ganske uttørket. Slett ikke alle gamle mennesker kommer inn i en slik utvikling. Noen bevarer gløden og begeistringen opp i en høy alderdom.

Men kjenner du deg vissen og er bekymret for din tro, er det en del ting du bør vite om din situasjon. Når vi blir eldre, vil mange av oss oppleve at følelsenes strøm stilner av. Vi tenner ikke så lett. Vi blir ikke så fort begeistret. Dette kan også ha å gjøre med at det som skjer, ikke er så nytt og spennende for oss. En gammel pastor sa det slik: «Jeg har vært med på minst fem karismatiske bølger, og det er ikke så lett å tenne en gang til.»

Men det finnes mer du bør vite. I et mer stillferdig sinn kan det finnes kvaliteter som ungdommen sjelden har. Og i erfaringene kan det ligge gjemt en visdom som de yngre kan ha godt av å få del i. Akkurat i våre dager, med en utpreget ungdomskultur, er det mange gutter og jenter som lytter med stor interesse til eldre, erfarne folk. Vær bare frimodig! Du må bare vokte deg veldig nøye for å bli både gammel og sur.

Men det aller viktigste for et gammelt menneske er å be denne bønnen: «Gud, du har lært meg opp helt fra min ungdom av, og ennå forteller jeg om dine under. Forlat meg heller ikke, Gud, når jeg blir gammel og grå. Så skal jeg tale om din mektige gjerning til hele den kommende slekt.»

En Andakt av Edin Løvås

Med denne Andakten av Edin Løvås ønsker jeg 
dere en velsigna god kveld her fra Katthult.


Legger til at Edin Løvås er en personlig venn
av meg,og han har gitt meg lov til og bruke alt
av materiale som han har skrevet.


Vil også oppfordre alle til å kjøpe hans bøker,
som er til en fantastisk glede og oppmuntring.
I 2002 ga han ut boka:Minutter med Jesus,
som er solgt i over 20 land.
Han har også fått Kongens fortjenstemedalje i Gull.


Edin og hans kone Brita er to fantastiske mennesker
som elsker Jesus,og som jeg er glad for at jeg har fått lov til og bli kjent med.
Må Gud rikelig velsigne de og familien deres med alt godt.Amen!!

Jeg kjenner meg nedfor.

Hebreerne 13 vers 8.

Under samlingen i en bibelgruppe klaget en kvinne over at hun kjente seg nedfor. 

«Jeg er ikke egentlig deprimert, bare litt trist,» sa hun. Flere fortalte at de også hadde det slik iblant.

En lege som var med i gruppen, mente at den som ikke var litt nedfor fra tid til annen, umulig kunne være helt normal.

Det hele munnet ut i latter. Og damen som først hadde nevnt at hun kjente seg litt nedfor,

fortalte at hun allerede kjente seg lettere til sinns. Det gjorde henne godt å høre at hun var normal.

Altfor mange kristne mennesker er bundet i den oppfatningen at de burde være glade bestandig,

dersom det er rett fatt med dem. Men det stemmer jo ikke. Les Salmenes bok og legg merke til

hvor mange skiftende sinnsstemninger som David, mannen etter Guds hjerte, gir uttrykk for.

Det er bare hos Gud det «ikke er noen forandring eller veksling mellom lys og mørke».

Og«Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid».

Et kjent skriftsted oppfordrer oss riktignok til å være glade bestandig. «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si:

Gled dere!» Men legg merke til at det finnes to måter å lese dette skriftstedet galt og en måte som er rett.

Trykket skal verken ligge på ordet «gled» eller på utrykket «alltid», men ved ordene «i Herren».

Dette betyr at Paulus ikke forventer at vi hele tiden skal ha en følelse av begeistring.

Derimot kan en kristen alltid få lov å leve i bevisstheten om at Jesus Kristus er like skjønn og herlig

under våre skiftende omstendigheter. Denne indre bevisstheten er en egen stille glede som varer hele tiden.