Kristi fylde og dåpen

Kolosserne 2
6 Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham, 
7 vær rotfestet i ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud! 
8 Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus.
9 For i hans kropp bor hele guddomsfylden,
10 og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden.
11 I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som er av kjøtt og blod.
12 For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde.
13 Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger.
14 Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. 15 Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset. 

Kjære Jesus,gjør mitt liv til en Bønn

MIN KJÆRE JESUS, GJØR MITT LIV TIL EN BØNN.

ALT JEG FORETAR MEG, BER TIL DEG:

NÅR JEG ÅPNER EN DØR, BER JEG OM

AT DU MÅ ÅPNE MITT HJERTE OG BO HOS MEG.

NÅR JEG VASKER KLÆR, BER JEG OM

AT DU MÅ RENSE MEG OG TILGI MIN SYND.

NÅR JEG SKRIVER BREV, BER JEG OM

AT DU MÅ TALE TIL MEG OM DIN SANNHET.

NÅR JEG TENNER ET LYS, BER JEG OM

AT DU MÅ LEDE MEG TIL GODE GJERNINGER

SÅ JEG KAN LYSE OPP VEIEN TIL DEG FOR ANDRE.

NÅR JEG VANNER BLOMSTER, BER JEG OM

AT DU MÅ FYLLE MEG MED ÅNDELIG REGN

SOM SKAPER FORNYELSE OG VEKST I MITT LIV.

NÅR JEG KOKER TEVANN, BER JEG OM

AT DU MÅ TENNE ILD I MITT INDRE SÅ JEG ALLTID

KAN TJENE DEG MED VARME FOR ANDRE.

JA, KJÆRE JESUS, GJØR HELE MITT LIV TIL EN BØNN TIL DEG.

                               AMEN

MED DENNE BØNNEN, SOM ER SKREVET AV EN UKJENT KINESISK KVINNE,

ØNSKER JEG DERE ALLE EN VELSIGNET GOD DAG HER FRA KATTHULT.

                   

Fri fra forbannelsen.

AV EDIN LØVÅS.

En forretningsmann som var alkoholiker, ringte til en pastor og ba om hjelp. De avtalte at pastoren skulle møte mannen utenfor forretningsbygget etter kontortid. Da han kom, ble han loset gjennom de tomme kontorene, og forretningsmannen var omhyggelig med å låse dørene etter dem. «Jeg er helt enkelt redd for at noen skal se at jeg søker hjelp,» sa han. Inne på mannens kontor ble vinflaskene tømt i vasken. Deretter falt de to på kne, og sammen ba de inderlig om frelse og hjelp for forretningsmannen slik at han kunne bli løst fra forbannelsen under alkoholmisbruket.

Tidlig neste morgen ringte forretningsmannen til pastoren. Han jublet i telefonen. Herren hadde ikke bare frelst hans sjel, men helbredet ham og tatt fra ham alkoholbegjæret. Mannen sluttet seg til menigheten der pastoren var ansatt, og menigheten sluttet opp om ham på en enestående måte. Han forble «tørrlagt» hele livet, gjorde en betydelig innsats i Guds rike og er nå berget for evigheten.

Det er ikke noen automatikk i en slik «behandling». For noen kan det dreie seg om en livslang kamp. Men uansett om et menneske sitter fast i det som bandt denne mannen eller i andre ting, for eksempel pengebegjær, maktsyke eller selvopptatthet, så har vi løfte om hjelp fra Gud. For «til frihet har Kristus frigjort oss», skriver Paulus. Og han fortsetter: «Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.»

Pastoren fortalte senere at han var engstelig da han første gangen gikk for å treffe denne alkoholikeren. Han var redd for at det senere skulle komme et tilbakefall og situasjonen dermed bli enda verre for mannen. Men han besluttet seg likevel for å møte ham. Hans oppgave var å be for ham, gi ham gode råd og sette ham i kontakt med sin menighet. Skulle det skje et under, var det Herrens sak. Og dette underet skjedde.

Galaterne 5 vers 1.

HYRDEN

Det sies at ”sauer er ålreite dyr” – men jeg må innrømme at det hadde vært fint

om Bibelen også kunne sammenlignet oss med en løve eller en gasselle av og til.

Det finnes jo arter som det er mer stas over enn disse krøllete,

lavbeinte dyra som ser på oss med det litt fårete blikket…

AV EGIL SVARTDAHL.
Hvorfor akkurat sauer? Det kan ikke være en tilfeldighet. Kanskje vi har flere felles trekk enn vi liker å tenke på?

Det første som slår oss er flokkmentaliteten. Sauer følger hverandre blindt, uansett hvor det bærer hen. Vi er kanskje ikke så selvstendige som vi liker å tro – vi heller?

Har du forresten tenkt på at sauer nærmest er forsvarsløse? Andre dyr kan være utstyrt med lange horn, skarpe tenner eller spisse brodder. Sauen stikker bare av. Vi mennesker møter også utfordringer i livet som er større enn de vi kan takle selv.

Det sies også at sauer er typiske vanedyr. At de kan holde seg på de samme plassene uansett hvor tørt og karrig det er. Jeg kjenner meg igjen. Dårlige vaner er vonde å vende, selv om de kan være ødeleggende.

Konklusjonen er klar: Sauer behøver hyrde. Bibelens David hadde vært hyrde i mange år, så han visste hva han gjorde da han skrev Salme 23:

Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
og gir meg ny kraft.
Han leder meg på de rette stier
for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg.

Jeg hører både takknemlighet og glede, trygghet og stolthet i Davids stemme når han beskriver Herren som sin hyrde. Han hadde sett så mange vanskjøttede sauer at han visste at hyrden var helt avgjørende for sauenes ve og vel.

Jesus bruker mange bilder som beskriver hans forhold til oss. Et av de vakreste er omtalen av seg selv som “Den gode hyrde.” Og det som kjennetegner den gode hyrde, er at han gir sitt liv for sauene, sier Jesus. Ikke bare - om nødvendig – ved å dø for dem, men ved å leve for dem…

“Herren er min hyrde…” – det ligger noe helt personlig i det uttrykket. Universets Skaper har ikke bare tenkt på solsystemenes plassering og planetenes baner, men han har personlig omsorg for hver enkelt av oss. Vi er ikke bare et tall i den store flokken, men vår gode hyrde kaller oss ved navn.

Blomsterelsker og organist

AV EDIN LØVÅS

«Når vi kommer til himmelen, vil vi få alle våre ønsker oppfylt,» sa presten i sin preken. Under kirkekaffen ble det litt samtale om dette, og en av tilhørerne fortalte om sine ønsker. Han ville ha en vakker hage og et kjempestort kirkeorgel. Mannen var blomsterelsker og organist. Nå er han hjemme hos Herren. Og hans venner kan tydelig se ham for seg, der han vandrer omkring i sin vidunderlige blomsterhage eller spiller på sitt veldige orgel. Barnslig? Kanskje det. Men er ikke himmelen nettopp oppfyllelsen av alle våre fineste lengsler og ønsker?

I den evige herligheten blir det perleporter og gullgater. Der renner livets elv, og der er det kilder med levende vann. Framfor alt skal vi se Jesus i all sin herlighet og glans. Der skal vi være sammen med ham for alltid. Der skal vi også møte igjen våre kjære som har gått hjem før oss. Sammen med englenes skarer skal vi prise Gud i den nye sangen.

Hvordan vet vi at dette er sant? Fordi Jesus Kristus selv har sagt det. Og fordi «han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet». Dette skjedde da Gud vakte Jesus opp
fra de døde og førte ham hjem i triumf. Da banet han veien for alle Guds barn.

Blomsterelskeren og organisten fikk et smertefullt dødsleie. Han ropte til Gud om befrielse. Hans slekt og venner som sto omkring ham, ropte sammen med ham. Og da hjertet endelig sluttet å slå, priste de Gud som hadde ført ham inn i himmelens herlighet og den glede som er evig.

Eg vil heim.

AV EDIN LØVÅS.

Min far ble nærmere nitti år da han døde på et aldershjem. Før han kom dit, lå han en periode på Ullevål sykehus i Oslo. Min far hørte ikke til dem som ynket seg for det aller minste. Hadde han vondt, tidde han stille med det. Men en dag da jeg besøkte ham, var det tydelig at han led mye. Og da kom det med et stønn: «Sei til doktoren at eg vil heim». Og da tenkte han ikke på det koselig huset sitt på Sagene, hvor han hadde levd lenge alene. Han ville hjem til himmelen. Der ville han møte min mor igjen.

Jeg traff en lege ute i korridoren etter besøket og sa dette til ham. «Min far vil bli befridd fra alle de kunstige inngrepene dere gjør for å holde ham i live. Han vil dø en naturlig død. Han sier at han vil «heim». Legen var sikkert en fornuftig mann, som fullt ut forsto dette. Han ble også meget alvorlig. «Sier han det,» var kommentaren hans. Og jeg synes jeg husker at han mumlet noe om å snakke med de andre legene om saken. Men på Ullevål kunne de jo ikke oppfylle min gamle fars ønske. Han ble liggende med sine store smerter. Den tiden han hadde igjen å leve, ble bare vond.

Jeg skal ikke ta opp den alvorlige problematikken som er knyttet til min fars ønske, men bare fortelle om denne lengselen etter himmelen som fylte ham. Det er denne lengselen apostelen Paulus skriver så vakkert om med ordene: «Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli kledd med vår bolig fra himmelen som en overkledning.» Og videre: «Helst vil vi være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.»

Vi lever i en tid da budskapet om det himmelske hjemmet langt på vei er et ikketema. Årsaken er vel at de aller fleste har det så materielt godt at de mister evighetsperspektivet. Men alle skal vi en dag forlate denne verden. Min far viste hvor han skulle hen når den dagen kom. Han skulle «heim» og han lengtet dit.

2.Korinterne 5 vers 1 til 8.

Tak-kammeret.

AV EDIN LØVÅS.

Dan 6,11

Under en vekkelseskampanje var en ung mann min beste medarbeider i de uformelle, sjelesørgeriske samtalene som fant sted under og etter avslutningen av møtene. Ofte når jeg sto fast og ikke visste hva jeg skulle si for å hjelpe den jeg snakket med, vinket jeg diskret på Arne. Deretter trakk jeg meg stille tilbake og overlot det vanskelige tilfellet til ham. Han sa ikke mye. Likevel ble den ene etter den andre hjulpet.

Arne bodde i et stort, gammelt hus. En dag spurte han meg om jeg ville bli med ham opp på loftet. Der viste han meg et lite rom. I rommet var det ingen møbler, bare en gammel kiste under et takvindu. På den lå det en Bibel. På gulvet foran kisten var det lagt et teppe. «Dette er mitt bønnerom,» fortalte Arne. Da forsto jeg hvorfor han iblant bare forsvant når jeg var på besøk hos familien hans. Samtidig gikk det opp for meg hvorfor han hadde slik evne til å hjelpe mennesker. I dette takkammeret ble han fylt med den Åndens kraft og den Guds kjærlighet som strålte ut fra ham.

I Daniels bok 6,11 leser vi om en som hadde det på samme måte. «I tak-kammeret hadde Daniel åpne vinduer mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning.» Her vant han seier i sin situasjon.

Det er viktig med systemer for kirkevekst. Det er også viktig at Guds folk lærer seg hvordan de skal kunne samtale med søkende mennesker, for de finnes det stadig flere av i vår tid. Men dersom veksten skal bli noe mer enn bare en organisatorisk framgang, så trengs det åndelig kraft og den utstråling av kjærlighet som bare kan mottas under bønn til Gud.