Troen

Når troen blir svak

Johannes hadde små muligheter til å leve det gode liv i cella si.

Han hadde prøvd å rydde vei for en bedre verden.

Var dette lønna han fikk? spør Nils Terje Andersen.

Det hender, når jeg er rundt i presteærender at jeg møter noen spørrende ansikter i det folk åpner døra. De vet de har en avtale med presten, men ser granskende på meg og sier ”er du…presten?” Jeg vet ikke hva for noe gærn’t det er med utseendet mitt, men noen synes åpenbart ikke at jeg ser ut som en prest. Kanskje hadde de håpet at jeg så litt eldre ut, eller at jeg var litt tykkere.

Ikke vet jeg. Det er i alle fall tydelig at noen venter en annen, når først presten skal komme. Akkurat det er bare morsomt. Derimot er det spørsmålet som Johannes stiller Jesus, ikke morsomt. Det er veldig sårt: ”Er du den som skal komme? Eller skal vi vente en annen?”

Hvordan kunne det skje at Johannes døperen, av alle, begynte å tvile på det? Han var tross alt selve budbæreren, han var den som ryddet vei for Herren og pekte ham ut for alle.

Men nå satt han i en dødscelle. Han hadde trodd på en ny verden, han trodde at Guds rike skulle komme, og han så det selv: I Jesus kom det nær. Han var Gud på jord. Og Gud på jord vandret omkring bare noen kilometer unna dødscella hvor Johannes satt. Så nær var han Gud, og likevel var ikke problemene løst. Tvert imot hadde de tiltatt. De som var undertrykt, var fortsatt undertrykt. De fleste blinde var fortsatt blinde.

Derfor satt den sterke Johannes i cella si, og opplevde at troen ble svak. Troshelten tvilte. Han sa til sine venner, jeg tror han visket det: Gå og spør Jesus -ærlig: ”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?”

Hva slags svar burde han fått? Hva ville du svart? Det er mange som snakker om at kirken snakker for mye om livet etter døden, og at vi må snakke mer om livet før døden. Jeg vet at mye forkynnelse i gamle dager fokuserte så mye på dommen og det evige liv, at mange fikk problemer med å tørre å leve, og jeg vet at det problemet fortsatt eksisterer.

Men de fleste av oss, i alle fall i min generasjon, har ikke opplevd dette. Tvert imot har vi opplevd et formidabelt press på å tvinge mest mulig ut av livet her og nå. Det har blitt en kilde til frustrasjon for mange, alt de ikke får gjort.

Johannes hadde små muligheter til å leve det gode liv, der i cella si. Han visste han skulle dø. Hadde dette livet hatt en mening? Han hadde prøvd å rydde vei for en bedre verden, - var dette lønna han fikk?

Hva får man igjen for å kjempe for rettferdighet? Noen kan få fredspris, eller hederlig omtale. Andre bøter med livet, eller fengsel, eller fattigdom. Vi hører ikke engang om dem. Hva får man igjen for å være ærlig i alle situasjoner? Hva får man igjen for å dele? Disse regnestykkene har ulike svar. Fra tilfelle til tilfelle. De blir urettferdig forskjellige, her i livet.

Jesus ga Johannes et svar, som jeg tror ga mot både til å leve og dø. ”Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser. Lamme går, blinde ser, døde står opp og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.”

Gå og fortell at himmelriket slår ned i verden. Tegnene er der, det spirer en ny verden fram, skjebner blir brutt. Alt du har jobbet for, Johannes, vil krones med seier, og du vil få oppleve seiersfesten.

Det var stor mening i det du gjorde. Du har ryddet vei, og nå får blinde se, nå får fanger frihet. Nå lider du. En dag skal du få nyte fruktene av det du kjempet for. Salig er du som ikke vender deg bort fra meg.