Dikt av Kjell Breimyr

                                                                                            

Veslepus

Jeg var en liten hjemløs katt,  måtte gå ute natt etter natt Ingen brydde seg om meg mer, helt forferdelig at sånt no skjer.

De som hadde meg reiste bort de kunne nok ikke verre ha gjort. Alene i verden uten mat, alt det jeg fant var tomme fat.

Jeg streifet omkring sulten og trøtt, fant ikke engang en liten nøtt. Ingen ga meg noe å spise, derfor hadde jeg ingen å prise.

Ulykkelig, syk, alene i verden, tenkte jeg trist, her ender nok ferden. Selv om jeg bodde ute om natta, skulle de ikke ta knekken på katta.

En dag utfor porten der jeg bodde, var det ikke? jo, det var det jeg trodde, Nydelig matlukt som røsket i nesa, da ble jeg så sulten at munnen min fresa.

Nå satt det en kar på trappa med mat, deilig Whiskas på nyvaska fat. Jeg tenkte at nå får det briste å bære, kan ikke motstå et måltid så nære.

Forsiktige skritt dro meg mot mannen, som satt der med Whiskas og smilte på trammen. Med ett jeg skjønte at hensikt var ærlig, da strøk jeg meg oppetter beina hans kjærlig.

Du og jeg Veslepus sa mannen som klappet meg kjærlig på ryggen og pannen. Jeg skjønte at mannen ville meg godt, forsto at jeg nå et hjem hadde fått.

Jeg spiste, spiste og spiste igjen, den mannen skal sannelig være min venn. Nå får jeg sove på sofa i stue, slipper gå ute å fryse å grue.