Disse enorme kreftene.

Noen ganger kan man føle at man får livet til. Det har vært en rolig uke, eller en rolig dag er kanskje riktigere å si. Man har ikke ropt så høyt når man ble irritert, man har oversett noen bagateller som fort kunne blitt krangler. Man har kanskje tilgitt noen som såret en og sagt noe hyggelig til noen. Ja, i det hele tatt en så bra dag at vi synes vi fortjener terningkast seks.

Det som overrasker meg er hvor lite som skal til for at sekseren raser ned til en. Bare det å skulle gå en hyggelig formiddagstur med hunden kan fullstendig ødelegge det som hadde potensial til å bli en perfekt dag. Er det mulig tenker du kanskje. Ja, det er mulig når nabohunden, en liten aggressiv rottefanger, plutselig spretter ut fra buskene en fin formiddag og forstyrrer turgleden. Når den lille knerten angriper hunden min og får min hund til å bli sint, for eksempel. Da begynner min hund å dra i båndet og hesblesende drar den meg med. Når den lille spretterten prøver å bite deg idet du hysjer og feier den bort. Når den tisser på hunden min, og bare ser rart på meg når jeg tramper i veien for å få den til å snu. Da altså. Og på toppen av alt er det ikke første gangen at rottefangeren har gnagd seg ut av buret og dratt på eventyr alene. Skjønner du?

Jo nærmere jeg kommer hundeeierens hus, dess mer kjenner jeg disse enorme kreftene velter opp i meg. Idet jeg går inn på tunet til naboen for å fortelle ham at hunden hans holdt på å bli kjørt i hjel og ødela hele turen for meg og min hund, da kjenner jeg at det som kunne blitt terningkast seks den dagen, står i fare for å bli en.
Gud hjelp meg, roper jeg inni meg, ro meg ned, forny mitt sinn og tilgi meg. Det hjelper.
Det gikk heldigvis bra. Vi klarte å snakke rolig sammen og naboen var svært forståelsesfull og beklaget veldig.
En annen gang kan det være noe annet som utløser disse kreftene. Noe alvorlig, eller bare noe så enkelt som at noen har satt skoa sine midt i snublefeltet ditt nok en gang. 

JEG TRENGER DEG JESUS. VI TRENGER DEG.