Selvmelidenhet

Selvmelidenhet ja,den har vi nok litt av alle sammen.
Kan jo fortelle at når jeg er syk pleier jeg og si,å tenke at:
Det er igrunn bare meg som tenker på meg,hvis jeg ikke
får nok oppmerksomhet av Solstråla mi,men når hun da sier stakkar,
ja da gjør det så godt atte,selv om hun noen ganger
har lagt til at: 
Nå er du litt barnslig syns jeg,men da svarer jeg bare:
Gud har skapt meg med den biten også.:) :) :)


Syns det gjør utrolig godt å være litt barnslig innimellom,
og ingenting er jo så godt som når noen dullær rundt en når en ikke er
er helt iform da.Er du enig? Tror nok jeg har mange med meg på det. :) :)
Tror det er veldig viktig at vi tar fram barnet i oss nå og da.


2 ganger har jeg hatt den store gleden av å treffe Karsten Isacsen,
og jeg syns han er et fantastisk menneske.
Jeg vil også idag dele en andakt av ham.


Med det ønsker jeg dere alle en velsigna god dag her fra Katthult,
og jeg hilser også deg der ute med:
Jesaja 53 vers 5,og der står det:


MEN HAN BLE SÅRET FOR VÅRE OVERTREDELSER,
KNUST FOR VÅRE MISGJERNINGER,
STRAFFEN LÅ PÅ HAM,
FOR AT VI SKULLE HA FRED,
OG VED HANS SÅR HAR VI FÅTT LEGEDOM.
                           AMEN
Karsten Isachsen: Selvmedlidenhet

Når jeg er syk, heter den ene grøften selvmedlidenhet. Den andre heter selvfornektelse. For å finne veien videre, må jeg vite hvor jeg er. Blir jeg stående i selvmedlidenhet eller selvfornektelse, står jeg begge steder i veien for meg selv, sier Karsten Isachsen.

Jeg vil nå snakke om det å være syk.

Jeg har lest en særlig verdifull artikkel om dette av min kollega Tor-Ole Bjerke, som er sykehusprest på Lillehammer. Noen av hans tanker kjenner jeg glede over å formidle videre.

I de fleste menneskers liv heter deler av livsveien: sykdom. Dette stykket av livsveien har, som andre veier, to grøfter: Den ene grøften heter selvmedlidenhet.

Da sier jeg til meg selv: "Ingen har vært så syk siden jeg selv var det sist." "Å være syk har jeg ikke fortjent." "Det er ubeleilig og urimelig."

Når jeg er syk, heter den ene grøften selvmedlidenhet. Den andre heter selvfornektelse.

Da sier jeg til meg selv: "Dette er ikke så farlig." "Andre har det mye verre." "Jeg er bare ikke helt i form."

For å finne veien videre, må jeg vite hvor jeg er. Blir jeg stående i selvmedlidenhet eller selvfornektelse, står jeg begge steder i veien for meg selv. Den farbare veien videre heter selvoppmerksomhet.

Sykdom skal ikke stanse all livsutfoldelse selv om den setter begrensninger. Sykdommen skal ikke forbli hovedsaken i livet mitt. Det er sant nok at du er syk når du er det, men din sykdom er da ikke det viktigste ved deg?

Helsen din mangler noe, men hvem du er, er mye viktigere enn hva du mangler.

Sykdom kan komme i gjentatte angrepsbølger, men jeg må prøve å si til meg selv: Er det jeg som er sjef, eller er det sykdommen?

Sykdommen kan innby til varig tristhet og bitterhet. Men jeg har selv myndighet til å avslå den innbydelsen.

Kanskje må jeg fra tid til annen ta tristheten inn som gjest. Men den bør ikke få bli fastboende. To ord brukes om hvordan vi skal håndtere vonde opplevelser: Vi skal takle eller mestre. Se på hva disse to ordene ber deg om:

Takle er et ord fra fotballen, jeg overvinner nå en angriper og snur alt til egen fordel. Men er det en meningsfylt mulighet når sykdom har slått meg til jorden?

Jeg skal altså takle livet og mestre livet. Men når mine egne følelser går helt til bunns, så er jo mester det jeg aller minst er.

Ofte sier pasienter: "Jeg må ikke gi opp!" Men å gi opp er faktisk nesten aldri farlig. Som regel betyr det ett av to:

Enten at jeg er så sliten at jeg må ha en pause, og det er vel ikke farlig?

Eller at jeg må gi opp å gå den veien jeg pleide å gå, fordi det er satt bom for den. Ny vei finner jeg først når jeg slutter å riste i bommen.

Jesus sier et sted:

"Kom til meg alle dere som strever og bærer på tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere, for mitt åk er gagnlig og min byrde er lett.