Lysten til å gi opp.

En ung og meget energisk predikant gikk fornøyd hjem fra møtet på bedehuset. Han hadde en følelse av at han hadde holdt «sitt livs preken». Han bodde hos et ungt ektepar under møteserien. Fruen var for lengst kommet hjem fra møtet da han gikk seiersikker inn gjennom dørene for å høre hennes kommentarer. Han ventet skryt. Isteden møtte han en meget nedslått ung kvinne. Og hennes kommentar var denne. «Jeg har veldig lyst til å gi opp alt sammen.» Den unge predikantens mine var et eneste stort spørsmålstegn. Og den unge fruen forklarte ham at den talen han holdt, ikke hadde bakkekontakt i det hele tatt. Etter hennes mening gikk det ikke an å leve så anstrengt og så ensidig. Og hun gjentok at dersom det skulle være slik, så ville hun ikke mer. Hun ville gi opp hele kristenlivet.

Den unge, ivrige predikanten fikk et sjokk som forandret livet hans. Fra den dagen av spurte han seg selv hver gang han jobbet med sine prekenutkast: «Går det an å leve etter de retningslinjene jeg nå trekker opp? Går det an for folk med en slitsom jobb, for småbarnfamilier, for folk som har svak fysisk helse eller dårlige nerver?» Etterhvert fikk han bakkekontakt.

Prekenene hans har fremdeles varme og intensitet, men de er også jordnære. De har bredde. Etter hvert har han begynt å øve sjelesorg, ikke bare i samtalerommet i kirkene, men også på prekestolen. Og et av kjerneordene hans har blitt dette: «Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» Og han ønsker av hjertet å leve etter fortsettelsen av dette skriftstedet: «Gjør det dere har lært og tatt i mot, sett og hørt hos meg. Så skal fredens Gud være med dere». Den overivrige predikanten ba den unge fruen om tilgivelse og hun ble bevart hos Gud.

Filipperne 4 vers 8.