Seier i en uvanlig fristelse.

En leder ved et åndelig fornyelsessenter hadde levd i intens bønn en hel sommer. Han hadde hatt mye sjelesorg og samtidig hatt hovedansvaret for en lang rekke praktiske spørsmål. En kveld kjente han at han trengte adspredelse og syklet til nabobygda for å se en festlig film som gikk der. Han tok inn på bygdas hotell og begav seg deretter av sted til kinolokalet. På veien kom han forbi stedets vakre kirke. En del mennesker var på vei inn til kveldsgudstjeneste. Mannen, som i lang tid hadde levet i sterk åndelig konsentrasjon, ble grepet av en sterk fristelse til å følge med dem inn. Men han stanset utenfor porten og ba til Gud om å bli løst fra «fristelsen».

Da han sent på kvelden lå i sengen på hotellet og humret ved tanken på de festlige scenene i filmen, kjente han at han hadde gjort rett. Djevelen ønsket å slite ham helt ut, for at han skulle ende i en depresjon av utmattelse. Derfor ville Den Onde hindre ham i å koble av en kveld.

Nå var dette en helt uvanlig situasjon. Vanligvis vil vel de fleste av oss oppleve de største fristelsene i forholdet til penger, sex og makt. Men det finnes kristne mennesker som ikke tar kroppens og sjelens signaler på alvor, men bare fortsetter i sitt hektiske liv til de faller helt sammen. Dette gjelder særlig mennesker i lederposisjoner. Men det kan gjelde andre også. En husmor i en stor familie sa at hun hadde bestemt seg for å gå til hun stupte. Det gjorde hun da også, og hun endte i et langvarig opphold på en nerveklinikk. Fristelsen til å nekte seg selv nødvendig avkopling er ikke uvanlig. Men under alle forhold, og alle former for fristelser, gjelder løftet: «Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.»

1.Kor, 10,12-13