Tvunget til å holde andakt.

En mann i femtiårene hadde hatt kontaktvanskeligheter i årevis. I kirken holdt han seg alltid bakerst. Dette var alminnelig kjent og akseptert av alle aktive kirkegjengere. Men en dag kom det en ny pastor til menigheten. Han var en festlig fyr og en bulldoser av et menneske. Etter en gudstjeneste satt den forskremte karen som vanlig alene på en benk bakerst i kirken. «Bulldoseren» kom «rullende» og spurte om mannens navn. Deretter ville han ha greie på om mannen skulle delta i bibelsamtalen i et hjem neste dag. Da han fikk et bekreftende nikk, sa pastoren: «Da kan du innlede med et skriftsted og si noen ord.» Deretter «rullet» han videre.

Paulus forteller at da han skulle forkynne evangeliet i Korint, var han ikke så modig: «Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. 
. . . Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.» Slik ble det for denne mannen også. Og ikke turde han ringe og si at han ikke kunne innlede. I stedet slo han opp i Bibelen for å få trøst. Der så han et bibelavsnitt som på en forunderlig måte viste seg for ham i tre tydelige deler.

Dagen etter sto han på skjelvende bein med Bibelen i hendene og innledet samtalemøtet. Og han oppdaget at han ble tryggere og roligere etter hvert som han fortalte hva han hadde sett i det bibelavsnittet han hadde stanset ved. De som med forundring så ham reise seg for å lese i Bibelen, forsto at han hentet sin kraft fra Gud.

Denne mannen har ennå ikke stått på noen prekestol, men i smågrupper og personlige bibelsamtaler er han virksom med iver. Da han våget seg fram i sin svakhet, fikk han erfare at Guds kraft er en realitet.

1.Korinterne 2 vers 1 til 5.