HVORFOR JEG SLUTTET OG KALLE FOLK SYNDERE.

AV DAVID WILKERSON

• En dag tok jeg et langt, ærlig blikk inn i mitt eget hjerte, og jeg likte ikke det jeg så. Jeg så en pastor som prekte om hellighet til andre, mens han kjempet et privat slag med det samme onde nærværet som bor i alle syndere. Jeg har oppdaget siden da at noen av disse berømte pastorene som roper så høyt om korrupsjonen i samfunnet og ondskapen i landet, kjemper sine egne kamper mot lysten. Det er mulig å være en verdensberømt evangelist, moralisere omkring fordervelsen og synden, og være så falsk som verdens verste hykler.

"Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv?" Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor?" (Rom. 2:21-22)

Jeg har kommet til det punkt at jeg tror det er den ukjærlige kristne, så streng og utilgivelig, som driver synderne bort fra den forløsende kraften i Kristus. Kirken lar ofte mennesker med livshemmende problemer i stikken, og overlater dem til deres egen desperasjon med sin falske, fromme vrede over deres synder. Kristne som selv er ofre for alle slags fristelser, stenger ofte ute de som er avhengige av en eller annen ond vane ved å fortelle dem at de er håpløse tilfeller. Denne dømmende holdningen sier til synderen: "Fortsett, gå dypere inn i din synd! Du er håpløs! Bibelen fordømmer deg, så gi deg selv over til dine laster. Du er allerede fortapt, så vi vil ikke kaste bort tiden med å prøve å hjelpe deg."

En ung lesbisk pike som besøkte en av mine møter fortalte meg om sine problemer med å få kirkefolk til å godta henne, selv etter hennes omvendelse til Kristus: "Jeg skulle ønske kristne ville slutte med å stigmatisere visse synder, og behandle alle likt. De har en tendens til å sette homoseksuelle på bunnen når det gjelder å bry seg om dem, og på toppen når det gjelder å dømme dem som håpløse.

Jeg blir trett av kristne som godtar omvendte ekteskapsbrytere, prostituerte, alkoholikere, onanister og så krøller seg sammen som giftslanger når homoseksuelle trenger hjelp. De ser ut til å være på nippet til å kaste opp når de snakker med meg, de følger min minste bevegelse, de ser meg i øynene og analyserer meg på jakt etter feil. De kan ikke glemme min fortid, som om Jesus kom til denne verden for å frelse alle andre enn homoseksuelle."

Ikke rart at synden blir drevet under jorden. Ikke rart at folk med livshemmende vaner har en tendens til å reagere voldelig. Disse plagede sjelene er degradert, forakt blir lesset over dem av en kirke som ikke vil ha noe å gjøre med 'homser', 'lesber' og andre 'snålinger'. Vi har alle blitt veldig dyktige til å lesse forakt over dem som vi anser å være håpløse syndere. Forakten og de selvtilfredse smilene fra kristne er en av de største årsakene til skade på dem som gir etter for sensualiteten.

Vi stigmatiserer mennesker med livshemmende problemer. Vi tar fra dem deres karakter ved å betrakte dem som håpløst hektet. Vi blir så støtt av det de praktiserer, vi har gjort syndene deres så skandaløse, at vi gjør dem til utstøtte uten håp om tilbakekomst. Vi hjelper dem med å ødelegge deres hunger etter Gud ved å sende over dem et skred av bebreidelser og utilgivende vrede.

Hvis du frarøver en synder hans karakter, hvis du tar bort hans verdighet, hvis du bare fokuserer på hans feil, hvis du behandler ham som en ikke-person, hvis du stenger alle hans retrettmuligheter - blir han drevet til forherdelse. Han blir hardhudet og begynner å kjempe tilbake fordi det er alt som er igjen. Det er et enkelt steg fra forherdelse til vold. Ydmyk synderen, ta bort hans følelse av menneskeverd og snart vil du ha drevet ham fullstendig til anger. Hvis det da ikke er noen Gud i ham til å støtte ham, vil han miste etthvert håp, og tilslutt gi seg over til dem som vil akseptere ham. Så bruker han deretter denne fiendtligheten som en unnskyldning for å forbli i sin synd.

Min medlidenhet for forherdede syndere har blitt sterkt prøvet. Jeg har sett gjenger med lærkledde sado-machosister marsjere ned Folsom Street i San Fransisco og stilt sine perversiteter frekt til skue. De bærer naglede lærbelter, tunge kjettinger, pisker og andre slike sadomachosistiske remedier.

Homsedronninger strutter stolte omkring og peker nese til det normale samfunnet. Jeg har opplevd utallige homser kalle meg en fanatiker og en bedrager. De har forbannet mine ærlige forsøk på å hjelpe dem - de har kastet mine bøker i rennesteinen, hoppet på dem og overøst forfatteren med strømmer av forbannelser.

Det er da forferdelige tanker begynner å komme opp til overflaten. Jeg tenker med meg selv : "Gud, de er håpløse. De vil ikke ha deg, de vil ikke ha hjelp, jeg kaster bort tiden. Kanskje jordskjelv er det eneste språket de kan forstå. Hvorfor preke helbredelse til stolte mennesker som ikke engang kan erkjenne at de trenger hjelp?"

Men når jeg går ned til 'lammekjøttdistriktet' i San Fransisco og snakker med dem som har møtt bunnen - dopet, utbombet, uten håp - da hender det noe vakkert. Syndere har for vane å bli ærlige når de er desperate. Sannheten kommer til overflaten når spillet er over. Det falske ytre, liksom-fasaden, alt raser sammen. Og plutselig finner du bare en ny stakkars, fortapt synder som trenger Kristi kjærlighet og medfølelse. De gråter ut ynkelige bekjennelser om hvordan de har blitt sparket rundt, misbrukt, brukt, avvist og misforstått.

Jeg kan ikke beskrive gleden over å se ødelagte kropper og sinn bli restaurert av Guds kraft. Det er dette som drar endel av oss tilbake til gatene om og om igjen, villige til å lide mishandling og ukvemsord fra de forherdede Kristusfornekterne. Det kan være bare en av tusen som erkjenner et behov eller som har det vondt nok til å ønske en forandring. Men Gud vil lede oss til denne ene - og ingen kraft på jorden eller i helvete kan hindre den Hellige Ånd i å sikte seg inn på det ene hungrende hjertet for å bringe helbredelse.

Apostelen Peter sa :

"Men Gud har vist meg, at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent." (Apg. 10:28)