Åndelig tyngdelov

Det er fasinerende å kikke mot stjernehimmelen å se alt som henger der oppe. Og ikke minst at vi selv henger der oppe, eller ute, eller nede, alt etter som man ser det. Vi svever rundt i et system, og holdes fast i et system.

Eplet faller rett ned, sånn er det. Regnet faller også rett ned, hvis ikke vinden blåser. Men ned kommer det til slutt. Heldigvis får vi si, for om det hadde dratt andre veien så hadde det blitt lite vegetasjon, og ganske tørt og ubeboelig her på kloden.

Det var Newton som ga dette fenomenet navn, men han klarte ikke å forklare hvorfor det skjedde. Einstein gjorde seg tanker om hvorfor, i relativitetsteorien. Andre i kvantefysikken. De fleste av oss nøyer seg med å fasineres og konstantere at slik er det.

Enda viktigere og mer fasinerende synes jeg det er å lese om Guds åndelige tyngdelov i Jesaja. Ja åndelig tyngdelov er mine ord, men det er jo det som beskrives i kapittel 55 hvor Herren Gud sier: ” Som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire…, slik skal Mitt Ord være, det som går ut fra Minn munn. Det vender ikke tomt tilbake, men utfører det jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til.”  WOW, snakk om åndelig tyngdelov. Guds ord utfører det som det var tenkt til, sånn er det, ingen diskusjon.

Gud skapte universet ved sitt ord, og hans ord gjør fremdeles det som det er sendt til å gjøre.Det er derfor Guds rike stadig utvides. Så til syvende og sist, med all respekt for Newton og Einstein, menneskelige tanker og fysikk, det er en åndelig tyngdelov som holder alt på plass. Hvorfor? Fordi Han ville ha samfunn med meg og deg.