tirsdag 25. januar 2011

En mekaniker under bilen.

I en kristen familie hadde de mye bekymring for en av sønnene. Da han var i 18–19-årsalderen, forsvant han helt ut av miljøet i kirken. «Jeg tror ikke på Gud, og jeg har heller ikke tenkt å leve etter noen slags kristne idealer,» sa han. Foreldrene ba, hans kristne søsken ba og mange forsøkte å formane ham, men bare med det resultat at han ble mer avvisende. En dag kom han opp på farens kontor. Etter en stunds taushet sa han: «Det er visst noe i dette med kristendommen likevel. Jeg må nok tenke om igjen på dette.» På farens forbausede spørsmål om hva som hadde hendt, svarte han: «Jo, det er Andersen, som jo er så ivrig i menigheten. Han som er bilmekaniker. Han kom forbi mens jeg sto og strevde med den gamle kjerra mi. Han hadde finklærne på seg. Likevel krøp han under bilen for å rette på noe med eksosanlegget. Jeg bare sto der og så på beina som stakk fram ved fortauskanten og la merke til hvor skitten han var blitt på buksene. Da skjedde det bare noe inne i meg som snudde opp ned på alt sammen.»
Dette høres egentlig litt for enkelt ut. Men det stemmer med Jesu ord: «Slik skal også dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen.»
Faren kunne ikke holde tårene tilbake. De to falt i hverandres armer. Slik sto de og ba sammen om at Gud måtte ta gutten tilbake etter hans frafall.
Vi må ikke undervurdere ordenes betydning. Evangeliet skal forkynnes. Formaning er også på sin plass av og til. Men iblant er en mekaniker under bilen bedre enn en evangelist på prekestolen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar