onsdag 4. desember 2013

SÅ RIK ER GUDS NÅDE

Dagens bibelord

Ef 1,7-12
7 I ham har vi friheten,
          kjøpt med hans blod,
          tilgivelse for syndene.
          Så rik er Guds nåde,
         
    8 som han har latt strømme over oss
          med all visdom og forstand,
         
    9 da han kunngjorde for oss
          sin viljes mysterium,
          det han gjerne ville gjøre i ham.
         
    10 Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
          å sammenfatte alt i Kristus,
          alt i himmel og på jord i ham.
       
         
    11 I ham er også vi blitt arvinger,
          vi som på forhånd var bestemt til det
          etter Guds forsett,
          han som gjennomfører alt
          etter sin egen plan og vilje.
         
    12 Slik skulle vi være til lov og pris
          for hans herlighet,
          vi som alt nå har satt vårt håp
          til Kristus.

torsdag 28. november 2013

BE FOR JENTE

HEI KJÆRE VENNER

VIL DERE VÆRE SNILL Å BE FOR EI JENTE
SOM HAR SMERTER I LEDD OG HØY FEBER.
HUN HAR INGEN KREFTER,OG SOVER
HELE TIDEN.

VI VET AT BØNNENS MAKT ER STOR KJÆRE VENNER,
SÅ LA OSS LØFTE HENNE FRAM I BØNN TIL VÅR
KJÆRE FRELSER.

INGENTING ER UMULIG FOR GUD!!!!!!

HILSEN
JAN SAMUEL

De tre brødrene Kruse

AV SOLVEIG BARTUN ROB

For mange år siden hørte jeg en jente lese en historie om tre brødre som ville prøve å finne veien til himmelen. En historie som egentlig er for ungdom, men som ga meg mye å tenke på. Hva er det vi bygger livet vårt på? Og hvilken bro bygger vi for å nå himmelen? Gode gjerninger? Et fromt liv? Jesus sier at det er bare ett navn vi kan bli frelst ved og at det er bare en vei til himmelen og det er Jesus!
Bygg livet ditt på han og gå på den smale veien som fører til himmelen! Ta med deg denne fortellingen og del den gjerne med andre. Jesus er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved han! Joh. 14.6
 
DE TRE BRØDRENE KRUSE
Det var en gang tre brødre. Den eldste het Hartvig, den mellomste Hilmar og den yngste het Hadrian. Alle het de Kruse til etternavn.
En kveld satt Hilmar og Hadrian hjemme i stuen og så på «Vil du bli millionær» på TV2.
Hartvig var oppe på rommet sitt og de to andre hørte at han romsterte og styrte. Akkurat i det en mann hadde svart på 2 millioner kroners spørsmålet kom Hartvig ned. Han hadde sekk med seg og sa:- Ha det gutter! Nå drar jeg!
Hartvig gikk ut av døren og de to andre ropte etter han: - Hei! Hvor har du tenkt deg? – Til himmelen vel, jeg bestemte meg i ettermiddag. –Til Himmelen? De to yngste brødrene holdt på å le seg i hjel. –Ja den var jammen god. Kan du komme til himmelen kan vi også det. – Vi blir med! Vent litt så pakker vi sekkene våre vi og. De pakket og dro så avgårde for å finne himmelen.
DET STORE STUPET
De gikk og de gikk. Dag etter dag. Bakke opp og bakke ned. Etter en uke stod de plutselig ved kanten av et stup, og her endte veien. Brødrene våget seg bort til kanten av stupet og Hartvig som var modigst, tittet utfor kanten. Han grøsset og trakk seg raskt tilbake. _Gutter, sa han, stupet er bunnløst. Stakkars den som faller utfor her. På den andre siden av stupet kunne de se ett land som virket annerledes. –Jeg tror det er himmelen, sa Hadrian. Men hvordan skal vi komme dit? Nei det blir ikke lett…
Brødrene satt seg ned, en smule deprimerte. Så kom det en gammel kone forbi. Brødrene spurte: -Hva for slags stup er dette, og hvordan kan vi komme over? –Dette er syndenes avgrunn, svarte konen, og den kommer ingen over før de blir nye mennesker. –Synd? Hva er nå synd, spurte Hilmar og klødde seg bak øret. –Jo, sa Hadrian belærende, det er f.eks å stjele sjokolade på butikken, eller lure seg på bussen uten å betale, eller… -Ja det er riktig dette sa den gamle kona. Men den største synden er å ikke være glad i Gud. Og det er derfor dere ikke kommer over, synden stenger dere orte fra Gud.
DE GODE GJERNINGENE
Den store stillheten senket seg over brødrene da kona hadde gått, men så spratt Hartvig opp og ga seg til å grave i ryggsekken.  –Jeg skal vise den gamle dama at hun tar feil flirte han. Jeg er ikke så ille som hun tror. Og fram fra sellen trakk han medlemskortet i ungdommens Røde Kors, ett bilde fra en speiderleir, fem postgiroblanketter som fortalte om de gavene han hadde gitt til Redd Barna og ett brev fra en gammel tante som var så takknemlig fordi han hadde skuffet snø for henne sist vinter. Av dette snekret han sammen ei bro som han la utover kanten på stupet. –Ha det godt gutter, smilte Hartvig fra øre til øre. Vi sees.
Hilmar og Hadrian så beundrende etter broren som marsjerte ut over avgrunnen på sin hjemmesnekrede bro. Han gikk mot himmelen så stram som en general, men plutselig forsvant han utfor kanten og ble borte i det bunnløse dypet. Broen var rett og slett ikke lang nok.
DET FROMME LIVET
Da Hartvig hadde forsvunnet, sa Hilmar: -Jeg vet hva han gjorde feil, han glemte Gud. Han ba ikke nok, han gikk ikke nok i kirken, og hørte ikke nok på andakter. Hilmar tømte innholdet i sekken sin og sorterte ut en del «kristelige ting». Det var ett programblad for NRK der han hadde streket under alle radioandaktene. Det var et medlemskort i ungdomsklubben i kirken. Og sannelig hadde han også fått rasket med seg et gammelt stjernekort fra søndagsskolen. Alt dette spikret han sammen og lagde en imponerende bro. –Neste stopp himmelen, sa Hilmar og slengte broen på plass. –Gjør som meg lillebror og sats på religionen! Han la i vei. Det gikk bra veldig lenge. Han gikk så det var en fryd, og han var sikkert nesten halvveis da han plutselig forsvant ned i dypet. Heller ikke Hilmars bro var lang nok.
DEN FERDIGE BROEN
Stakkars Hadrian mistet helt motet da den mellomste broen også ble borte, og han tenkte at dette ville han ikke klare selv. Men akkurat i det han skulle bøye seg for å plukke opp sekken sin, så han et skilt. På skiltet stod det Joh. 14.6. Som fersk konfirmant visste Hadrian at dette hadde noe med Bibelen å gjøre. Han tok opp Bibelen som han fikk i gave fra mormor til konfirmasjonen. Han slo opp og begynte å lese; Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Det var da merkelig, tenkte Hadrian, men lenger kom han ikke, for nå så han en bro, den hadde nok vært der hele tiden, bare det at de ikke hadde sett den. De hadde vært så opptatt av å bygge egne broer at de ikke hadde sett den ferdige broen. Den broen Jesus har laget ferdig.
Tvers over den bunnløse avgrunnen gikk det en bro, og det var ingen vanlig bro. Den så ut som et kors. Det var jo et kors Jesus døde på og tok straffen for våre synder, tenkte Hadrian. Det betyr at korset er en bro over til himmelen. For den som tror på Jesus blir ett nytt menneske. Det gale vi har gjort blir tilgitt. Gud har glemt det.
Det var nesten mørkt da Hadrian gikk over broen. Men fra himmelen kom et lys som hjalp han til å se hvor han skulle sette føttene sine. Den kvelden kom Hadrian hjem til himmelen, til Gud.
Her slutter fortellingen om de tre brødrene Kruse og her begynner virkeligheten for oss. For å komme til himmelen må vi tro på Jesus. Det nytter ikke bare å gjøre masse godt eller leve så godt vi kan, for det som gjelder er om vi tror på Jesus og har ham i hjertet, lar ham få styre livet og lage veien for oss. Ikke bygge på det vi selv får til. Det er nok med Jesus!
Kom for alt er ferdig!

fredag 15. november 2013

FYRBÅKEN BOK OG PRESENT

Hei kjære venner

Nå går tiden fort mot Jul,og hvert år sier jeg det samme.
Neste år skal jeg være tidlig ute med å kjøpe presanger.

Ikke lett og finne på noe alltid,men nå har jeg funnet løsningen.

Jeg går bare innpå Fyrbåken bok og present, for der finner jeg ALT.
Gå inn på linken nedenfor å ta en titt. 
Du kommer til å bli begeistret! 
http://www.fyrboken.se/

Ønsker dere alle ei velsigna god helg med Jesaja 12.

Hilsen med Guds rike velsignelse her fra Katthult.
   




Håndlagde lys FRA Safed i Galilea og Candlestick FRA JERUSALEM


torsdag 14. november 2013

Håberget gård på Finnskogen. Et Paradis på jord!!

Hei kjære venner

For noen dager siden så jeg på mitt favorittprogram på tv.
Der ingen skulle tro at noen kunne bo.

Denne gangen var det fra Håberget gård, som ligger vakkert til 
mellom Elverum og Trysil.
Der bor Gry Schøll,hennes mann Dag T Hansen og deres datter midt i det jeg vil 
kalle Himmel på jord.

På den gamle Finneboplassen fra 1700 tallet henter de daglig inspirasjon 
til kunsten de skaper.
Jeg ble så fasinert av både plassen og det de skaper, at jeg sendte de en sms, og spurte om det var greit at jeg skrev om de på bloggen min,og heldigvis fikk jeg ja. :0):0)

Jeg vil på det varmeste anbefale dere alle til å gå inn på siden deres. 
Hvis dere ønsker å kjøpe noe av det fantastiske de skaper er det også 
selvfølgelig mulig,og som jeg også anbefaler på det varmeste.  
Info finner dere på linken under.

Med dette ønsker jeg dere en velsigna god dag her fra Katthult!!
http://www.haberget.no/

        

Fondvegg fra Trysil Kirke 
av Dag T Hansen

















søndag 10. november 2013

Himmelsk matematikk

 

Jeg har aldri vært god i matte. Tross utallige mattetimer og bedriftsøkonomi på skolen, er jeg ikke ekspert på tall og regnestykker. Noe jeg imidlertid vet, er at om man plusser, øker summen, og om man trekker fra blir den mindre. Gud regner ikke slik. Rom. 3.23-24 sier: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. MEN ufortjent og av hans NÅDE blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus!»
Gud ønsker å gi oss sin nåde HELT ufortjent. Slik er Guds regnestykke:
Nåde + Noe = Ingenting
Nåde + Ingenting = ALT
Vi tenker gjerne motsatt: Jeg må bidra med noe. Vise Gud alt det gode jeg gjør og hvor from jeg kan være. Legge noe til Guds nåde. Er det nok? Gud vil gi sin gave. Er dine hender fulle av egne ting du vil gi til ham? Da kan du ikke gripe gaven fra Gud. Det kan kun den tomme hand. Slik som ett lite barn. Barnet kommer med tomme hender og takker for det det fikk. Gjør som det lille barn og strekke to tomme hender fram og takk for det Gud har gitt!
Nåden er gratis, men den er ikke billig. Den kostet Jesus livet – og han gjorde det for DEG!

TAKK KJÆRE JESUS

fredag 8. november 2013

Hverdagsidolene

Hverdagsidolene av

Edin Løvås.

1 Korinterne 4 vers 12
Om jeg skal fortelle hva slags mennesker som har påvirket meg mest i mitt lange liv, så er jeg ikke i tvil. Det er ikke de store predikantene, selv om jeg beundrer mange av dem. Det er ikke de store kristne forfatterne, selv om jeg har lært mye av det de har skrevet. Det er enkle hverdagskristne som har levd på en måte som stemmer med noe apostelen Paulus skriver om seg selv og sine medarbeidere: «Vi strever for å livberge oss med det arbeid vi gjør med våre hender.»
Apostelen gir oss her et bitte lite innblikk i hverdagssiden ved hans og hans medarbeideres liv. Det skjer nærmest i en bisetning. Men det forteller noe veldig viktig om denne mannen. Med noen ganske få ord nevner han et liv han levde i hverdagen. Også i dette var han et eksempel for de troende der han dro fram. Det er nemlig hverdagslivet folk legger merke til hos sine forbilder. De hører tonefallet. De lytter til de små ordene og merker seg de enkle samtalene. De ser kjærlighetsgjerningene som ikke er gjort for å vekke oppmerksomhet og beundring, men av omsorg for medmennesker.
Jeg husker en ungdomsleder i Oslo, en bonde på en fjellgård og en husmor som alltid hadde et oppmuntrende ord, som hun hentet fram fra et godt hjerte. Jeg tenker iblant på en stor og framtredende personlighet som møtte meg som en meget ung og uerfaren journalist og opptrådte med en slik vennlighet at det varmer meg nå, 60 år etterpå. Jeg tenker på mine hverdagsidoler. For det er de som har betydd mest for meg. De er mine forbilder.
Tenk også du etter hva slags mennesker som har påvirket deg mest, og jeg tror du vil komme fram til samme resultat som jeg har gjort. La oss deretter tenke videre: Hva slags liv lever du og jeg? Er vi slike hverdagsidoler for våre medmennesker?

søndag 13. oktober 2013

Hvorfor hater han oss?

På flukt

12 år gamle Salwa løp så fort bena kunne bære henne. – Skynd deg, ropte moren med frykt i stem­men, – vi må løpe fortere. Salwa kjente morens faste grep om hånden sin der de løp avsted. På den andre siden av moren løp Salwas halvsøster Fatima. De tre løp bortover gaten som om de skulle ha en bande med voldsmenn i hælene, men det var ingen å se som fulgte etter dem.
Salwas ben ver­ket, og hun var i ferd med å miste pusten. – Mor, jeg klarer ikke å løpe lenger, støn­net hun. Like etter trakk moren pikene med seg inn i en smal sidegate, og de sak­net farten. – Vi må skynde oss, sa moren da hun hadde fått pusten igjen. – Jeg må forhindre at dere blir tatt fra meg igjen.
Mangel på næring og fysisk aktivitet hadde gjort pikene så svake at moren vis­ste det ville ta flere måneder før kroppen deres ble normal igjen. Og trolig ville det ta enda lengre tid før følelseslivet deres ble leget. – Jeg vil heller ikke at vi skal bli tatt fra deg igjen mor, sa Salwa mykt. – Hvorfor er far så slem? Hvorfor hater han oss? – Faren deres hater dere ikke, svarte moren. – Han er bare opplært til å tenke at kvinner har liten verdi.

Nye koner

Salwas mor, Shaza, hadde for flere år siden giftet seg med Muhammad. Han hadde lovet å ikke ta seg flere koner, men det gikk ikke lenge før han giftet seg med kone nummer to – Serena. Siden giftet han seg i tillegg med en svært ung pike.
Serena fødte det første barnet til Muhammad. Barnet ble kalt Fatima. Faren var svært skuffet over at det ble en pike.  To år senere fikk Shaza sitt første barn. Også dette ble en pike, og hun fikk navnet Salwa.

Nye venner

En dag ble Salwas mor, Shaza, invitert hjem til noen som hun hadde møtt da hun handlet på markedet. Hun likte deres vennlige vesen og lyse sinn, så hun nølte ikke med å takke ja da de inviterte henne på besøk. Men hun ble svært overrasket da de åpent fortalte at de var etterfølgere av profeten Isa (Jesus). Hun fikk et nytes­tamente, og i hemmelighet begynte hun å lese i dette.
Hun visste at Muhammad ville bli rasende dersom han oppdaget hva hun holdt på med, men samtidig følte hun seg sterkt tiltrukket av Jesus. Etterhvert som hun leste, vokste kjærligheten til Jesus frem i hjertet hennes, og da vennene for­klarte hva Jesus hadde ment med det som sto skrevet, slo evangeliet rot. Snart ba hun om å bli døpt.

Nysgjerrig

Det gikk ikke lang tid før Serena, kone nummer to, begynte å spørre Shaza om hva som hadde skjedd med henne. Det førte til at Serena ble med på et møte i husfellesska­pet, og snart var også hun en troende.
Kone nummer tre var ikke interessert, snarere tvert imot. Hun ordnet det slik at Muhammad «fant» en Bibel, og på den måten ble han kjent med at Shaza og Serena var blitt kristne.
Shaza forsøkte å fortrenge minnene om hvordan Muhammad skrek da han forsto at to av konene hans i hemmelighet hadde tatt imot Jesus. – Jeg skiller meg fra dere, skrek han om og om igjen av sine lungers fulle kraft. I raseri kastet han alle eiendelene deres ut på gaten.
Tårene rant nedover kinnene til Shaza da hun tenkte på hvor vanskelig det hadde vært for henne og Serena i tiden som fulgte. Muhammad bestemte seg for at de to pikene, Fatima og Salwa, aldri mer skulle få treffe mødrene sine. Derfor låste han dem inne på soverommet, og der ble de holdet innesperret i flere år. De fikk aldri slippe ut verken for å gå på skolen eller leke med andre barn. Utallige kvelder gråt pikene seg i søvn.

Gjenforent

Åtte lange år skulle gå før Shaza omsider fikk mulighet til å redde barna. Nå dro hun barna med seg gjennom byen til leiligheten hun delte med Serena. Utpå kvelden, etter at de hadde spist en god middag sammen, trakk Shaza pusten dypt. Deretter begynte hun å svare på pikenes mange og vanskelige spørsmål. «Hvorfor er far så slem? Hvorfor hater han oss?»
– Vi må være veldig forsiktige når vi går ut, sa Shaza til pikene. – Men heldig­vis kan vi gjemme oss under chadoren. Vi må forsøke å skjule ansiktet så mye som mulig. Det er ikke slik at faren deres hater dere. Han er bare veldig sint fordi mødrene deres har valgt å følge Jesus. Men fra nå av vil Gud selv være deres far. Han elsker dere svært høyt, og vil aldri gjøre dere noe vondt. Han elsker oss alle så høyt at han sendte sin egen sønn, Jesus, til jorden for å dø for våre synder.

Et nytt liv

Etter måneder med god mat og nye ven­ner, begynte Salwa og Fatima å blomstre. Begge valgte å følge Jesus. På grunn av den åtte år lange husarresten begynte de ikke på skolen før de var 12 og 14 år gamle, men nå – syv år etter at pikene ble gjenforent med mødrene sine – studerer begge pikene ved et universitet. Sammen med Shaza og Serena er de med i en hem­melig husmenighet.

tirsdag 24. september 2013

HJELP

HEI KJÆRE VENNER 

JEG TRENGER LITT VEILEDNING.

JEG KAN IKKE FORSTÅ HVA JEG HAR GJORT,
SLIK AT DET ENVEIS SKILTET KOMMER OPP
NÅR JEG LEGGER INN EN KOMMENTAR???

HÅPER NOEN KAN HJELPE MEG.
PÅ FORHÅND MANGE TAKK!!!

HILSEN
JAN SAMUEL

mandag 23. september 2013

Kollektkorgen



En vekkelse skaper sine egne former. Da det brøt ut et Åndens vær på misjonshuset, ble det vanlig at de nyomvendte reiste seg og vitnet om sin omvendelse.

En ung mann var kommet til tro, men greide ikke å reise seg fra benken. Han var av naturen innesluttet. Det å si noen ord offentlig ble mer enn han kunne klare. Hans kristne kamerater trøstet ham så godt de kunne, men han var like bedrøvet.

En kveld løsnet det likevel, men ikke på den vanlige måten. For da kollektørene var på vei for å hente kollektboksene, smatt han forbi dem og grep den ene boksen. Med den rakt demonstrativt ut foran seg begynte han å samle penger. Og han gikk først til sine uomvendte venner, som hadde flokket seg nede ved døren.

På den måten avla han «den gode bekjennelse for mange vitner». Og kollektøren som mistet jobben den kvelden, smilte over hele ansiktet. Han forsto veldig godt hva som skjedde.

Det er viktig å bekjenne seg til Kristus med ord. Bibelen sier at hjertets tro og munnens bekjennelse hører sammen. Men så firkantet er ikke Åndens liv at tingene ikke kan skje annerledes for dem som er fåmælte. Noen lider dessuten av sjenanse eller til og med av nervøst betinget engstelse for å stille seg fram. Alle disse kan ikke ta kollektboksen på neste møte. Men de kan gjøre som den unge mannen, bruke fantasien og finne sin utvei til å fortelle at de er blitt Guds barn og Jesu Kristi disipler. Noen kan legge Bibelen fram, slik at deres familie og venner forstår at de leser i den, andre kan stenge døren til sitt rom når de holder personlig andakt. Framfor alt kan det være en bekjennelse til Kristus å slutte seg til Guds folk ved å delta regelmessig i gudstjenester og møter. Bibelen sier også at vi ikke skal kaste fra oss frimodigheten, for den gir stor lønn.

fredag 20. september 2013

Min Svenske favoritrett

Min Svenske favoritrett

Ja,nå syns jeg tiden var inne for og legge inn
en  Svensk rett. Det er mye god mat,men det er 
noen retter som skiller seg spesielt ut.
Sverige kaller jeg mitt andre fedreland,
og hver sommer tar vi turen over grensa.
Jeg liker meg rett og slett så godt i Sverige
at jeg kunne godt flytta dit.Et fantastisk land,
og fantastiske mennesker!!
Man føler seg alltid velkommen uansett hvor man kommer.
Vel,her kommer en av mine Svenske favorittretter.
Jeg anbefaler dere virkelig og prøve den,
og selvfølgelig er oppskriften(receptet) på Svensk:):):)
Oppskriften var jeg heldig og fant på:
http://www.alltommat.se
Anbefaler dere og ta en tur innom!!!
Der er det virkelig mye snadder!!!!
                      
              Må Gud RIKELIG velsigne våre land.
                               AMEN!!!!!!!
                             

Snabb laxpudding Receptbild - Allt om Mat

Snabb lax­pud­ding

4 person(er)

Ingredienser

4-5 stKokta potatisar
1 stGul lök
Smör till stekning
5 stägg
1,5 dlmatlagningsgrädde
2 krmsalt
1 krmvitpeppar
200 ggravad eller rimmad lax, skivad
2 mskHackad dill

Till servering:

100 gSmör
1,5 dlHackad dill

Tillagning

1 Skala och skiva potatisen. Skala och hacka löken. Fräs löken genomskinlig i smör i en stor teflonpanna. Vänd ner potatisen.
2 Vispa ihop ägg, grädde, salt och peppar. Häll smeten i pannan och låt den
stelna. Rör lite med en trägaffel så att smeten rinner ner.
3 Lägg på laxskivorna och låt dem bli ljumma. Strö över dill.
4 Smält smöret, blanda i dillen och servera dillsmöret till laxpuddingen.

Trofasthetens vei



AV EDIN LØVÅS
Min aller første vekkelseskampanje var i Byskogen utenfor Kristiansund. Mange mennesker ble omvendt under møtene. Det var mest ungdom som søkte Gud. Men jeg husker veldig godt et eldre ektepar. De hadde hatt liten kontakt med kirke og bedehus og var uvante med vår språkbruk. En kveld talte jeg over et tema hentet fra Salmenes bok: «Trofasthetens vei har jeg utvalgt». Dagen etter sa den gamle mannen: «Min kone og jeg har bare gått noen få steg på trofasthetens vei.» Og jeg tenkte: «Du fatter alt sammen feil. Det er Guds trofasthet det kommer an på, ikke din og din kones.»

Om Guds trofasthet står det: «Men Herren er trofast, han skal styrke og bevare dere fra det onde.» Men i fortsettelsen skriver Paulus tydelig også om vår trofasthet: «Og Herren gir oss den tillit til dere at dere gjør og fortsatt gjør det vi gir påbud om.»

Siden jeg snakket med den gamle mannen, har vi gått igjennom en utvikling der trofasthet ikke lenger er et honnørord for folk flest, ikke en gang for mange kristne. Paulus skriver til og med om påbud. Og det er et enda mer negativt ladet ord i dag.

Men akkurat nå synes jeg at jeg kan se den gamle mannen for meg, selv etter nesten 60 år. Det var kommet noe trygt og godt over ham. Han hadde tatt en beslutning i sin ungdom om å bli trofast mot kona si. Det hadde han holdt fast ved i både onde og gode dager. Og han hadde, som kristen, gått sine første steg på trofasthetens vei i sin lille menighet.

I dag, når det synes å være så lettvint å bryte ut av et ekteskap eller flytte på seg til en livligere og mer interessant menighet, er det grunn til å spørre: 
«Har du valgt trofasthetens vei?»

mandag 16. september 2013

Tre typer i arken


                                                                                                        EDIN LØVÅS

I blant kan det være greit å ta fantasien til hjelp. Og her kommer en liten skildring som kan være nyttig for en hel del av Guds folk. Tenk dere at de tre sønnene til Noah var tre mennesketyper. Sem var innadvendt, skeptisk og ofte nedfor. «Dette kommer til å gå galt,» sa han. «Vi kommer til å drukne alle sammen, både mennesker og dyr.» Den andre, Kam, hadde et følelsesliv som svingte opp og ned. Da denne fantasiforestillingen fant sted, var han i godt humør. «Det kommer til gå fint, dette,» sa han begeistret. Dagen før, derimot, var tonen en annen: «Jeg er enig med Sem,» sa han da. «Når jeg hører det uler i vinden utenfor og ser bølgene, har jeg ikke noe håp.» Jafet derimot, var en trygg, tillitsfull ung mann. «Vår far Noah har selv bygd båten, etter Guds anvisninger. Dette betyr at vi blir reddet. Vi kommer til å strande og gå ut til et nytt liv når vannet synker.» Dette var hans tillitsfulle tro.

Og så kommer spørsmålet: «Hvem var tryggest?»

Jeg har stilt dette spørsmålet en del ganger, ikke bare til barn og unge, men også til voksne og eldre mennesker. Og det svaret som kommer aller først, har bestandig vært at Jafet var den tryggeste. Men etter en pause kommer som regel det riktige svaret, kanskje noe nølende: «De var like trygge alle tre. De var jo alle i båten.» Og det er selvfølgelig dette som stemmer med Guds Ord. For der står det: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.» Ingen fordømmelse rammer et Guds barn. Han og hun er jo i frelsens ark. Følelsene skifter fra menneske til menneske. Men like trygge er vi alle. Og alle skal vi en gang lande i himmelens herlighet.

Bygg ikke frelsesvissheten på følelsene dine, men på Guds Ord og Guds nåde.

søndag 15. september 2013

Bønnens Himmelstige

MED DENNE ANDAKTEN AV SOLVEIG BARTUN ROB
ØNSKER JEG DERE ALLE 
EN VELSIGNA GOD DAG HER FRA KATTHULT.

I Markus. 2.1-12 kan vi lese om en lam mann som får møte Jesus. Han kan ikke gå til Jesus selv, men må bæres av andre. Han var heldig som hadde fire venner som ville at han skulle få møte Jesus. De bar han til Jesus også tross motstand. Vi kan og bære andre til Jesus – i bønn! Kanskje kjenner du noen som av ulike grunner ikke går til Jesus selv. Da kan du gjennom bønnen være med og bære de til Jesus. Da Jesus gikk på jorden bar folk små barn til han. Barn trenger å komme i Jesu nærhet. De skjønner det ikke selv, men må bæres dit av andre og settes i livsforbindelse med frelseren. Og denne livsforbindelsen må også opprettholdes.
Syke, friske, barn og voksne trenger alle å bli båret til Jesus i bønn. Igjen og igjen. Sjelesorg er nettopp dette å bære andre til Jesus igjen og igjen. Og det som er så flott er at her er ingen aldersgrense! Barn kan også be. Barn ber. Og husk: Den samme kraft som vekket Jesus opp fra de døde, er virksom når du ber!!
Les dette flotte diktet om Bønnens himmelstige. Skrevet av Liv Bekkesletten.
Mamma, kom, skynd deg hit, mamma og hør hva jeg drømte i natt:
Jeg drømte en stige var oppreist, fra jorden helt til himmelen den rakk.
Og rundt om den svevet det engler, de sikkert nok støttet den,
for stigen sto fast og sikkert og svaiet slett ikke det grann.
Og oppad den lange stige der stadig en strøm det var
av barn, kvinner, menn og tenk alle et annet menneske bar.
Å, mamma, hvor rart det var, mamma, en gammel mann bar en ung,
en syk, gammel kone sin datter - hvor det måtte være tungt.
Men det rareste av allting, mamma, var en gutt knapt så stor som jeg,
tenk han bar en voksen dame likeså stor som deg.
Og alle gikk helt opp til himmelen, la byrden for Jesus frem,
og Jesus tok imot alle, for ingen ble sendt ned igjen.
Å, mamma, jeg syns det var rart, sto bare å undret meg.
Da plutselig seg nærmet en engel, og vennlig han bøyde seg:
"Si, ønsker du lille venn`min å vite hva der du ser?
Det er bønnens himmelstige, den vandrer du hver gang du ber.
Og således hver gang du ber for mor og far, dem du har kjær,
du opp til vår far i himmelen ja, helt i hans armer dem bær`.
Tro så ikke du intet kan gjøre fordi du er liten, min venn!
Du mange kan bringe til Jesus når bare du ber for dem."
Så våknet jeg plutselig, mamma, borte var stigen og alt,
men jeg husket så tydelig engelen og alt det han hadde fortalt.
Å, mamma, du skal ei mer gråte for far på det stormende hav,
ei heller for storesøster i storbyens farlige kav.
Å, mamma, hvor jeg er glad, du! Tørr du også tåren av kinn!
Nå skjønner jeg far og dem alle kan vi bære i himmelen inn.
Det lød som en sakte susen gjennom stuens fattige grå:
"Alt det dere ber om i tro, mine barn, det skal dere sikkert få."


Lykke til i DIN oppgave med å bære andre til Jesus!

fredag 13. september 2013

Å kaste den første stein- Bønnens makt

HEI KJÆRE VENNER.

FANT DENNE ANDAKTEN AV SOLVEIG BARTUN ROB,OG
DEN GIKK RETT I HJERTET MITT.

MIN FØRSTE TANKE VAR AT DEN ANDAKTEN MÅ JEG HA 
INN PÅ BLOGGEN MIN.
JEG KONTAKTET HENNE,OG SPØRTE HENNE OM JEG KUNNE
GJØRE DET,OG SVARET VAR JA.
TUSEN HJERTELIG TAKK SOLVEIG,OG MÅ
GUD RIKELIG VELSIGNE DEG OG DINE!!

JEG VIL SAMTIDIG BE DERE ALLE GÅ I BØNN FOR EI SØSTER 
SOM HAR FÅTT KREFT MED SPREDNING.
FIKK BESKJED FRA HENNES DATTER IDAG.
BE OGSÅ FOR HENNES FAMILIE,Å FÅ MED
SÅ MANGE SOM MULIG.

BØNNENS MAKT ER STOR,
OG INGENTING ER UMULIG FOR GUD.

HILSEN MED GUDS RIKE VELSIGNELSE
HER FRA KATTHULT.

Vi kristne er ofte litt tvetydig i det vi sier og mener. Vi ønsker og nå folk med evangeliet og ønsker å få den med inn på våre bedehus, men om det kommer noen med litt for mange, og litt «feile» typer synder, så fordømmer vi. Det synes som vi rangerer synder og at det er noen typer synder som ikke er godtatt i våre forsamlinger.
Hva gjorde Jesus? Jesus spiste med prostituerte, tollere, og andre syndere og han møtte en kvinnen som var grepet i hor med tilgivelse. Hele Bibelen er full av slike fortellinger om Jesu møte med syndere. «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer», sa Jesus. Joh. 8.11. Godtok han synden? Nei! Han førdømte synden. Men elsket synderen!! Det er en vesentlig forskjell på det.
Hvem er vi sammen med? Bare folk fra våre egne kristne miljø? Reagerer vi om kristne har en narkoman til venn? En som har gjort mange feil, men som likevel trenger en venn, og som trenger et møte med Jesus. Jesus oppholdt seg med slike og fikk sterke reaksjoner på det. Reagerer vi på samme måte i dag?
«Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Rom 3.23. Vi stiller likt for Gud, alle som en. Gud fordømmer synden, men takk og lov at Gud elsker ALLE syndere!!  Jesus spiste og drakk med syndere. Han oppholdt seg med de ingen andre ville oppholde seg med. Vil vi nå utenfor bedehusets fire vegger, så må vi og gjøre det. Ikke bare holde oss med andre kristne, men gå ut i verden. Gå ut TIL verden! Og la oss gjøre som Jesus; fordømme synden, men ikke synderen!

SJOKK PÅ TOGET

MED DENNE ANDAKTEN AV EDIN LØVÅS
ØNSKER JEG DERE ALLE EI VELSIGNA 
GOD HELG HER FRA KATTHULT.

En glad kristen reiste seg fra sin plass på toget for å gå til spisevognen. Toget sto stille og folk satt og småhvisket til hverandre. Plutselig, midt i en av de åpne vognene, sa den kristne høyt og tydelig, med begeistring i stemmen: «Jesus.» Det var ikke ment som noen religiøs demonstrasjon. Jesu navn bare slapp ut av ham.

All samtale opphørte momentant. Hele vognen ble ladet med spenning. Og den kristne gikk småsmilende videre til spisevognen, hvor han nøt sin kaffe med glede. Han var stolt over å være en Jesu Kristi disippel, fordi han hadde opplevet kraften i Mesterens navn.

Jesu navn bør brukes mye mer. Ikke for å gi folk sjokk på toget, for slike situasjoner kan ikke planlegges. Men vi bør bruke navnet mer i samtale med uomvendte og søkende mennesker. «Hvordan er ditt forhold til Jesus?» «Hvem mener du Jesus er?» «Tror du Jesus er Guds Sønn, slik han selv sier»? «Jeg ser det slik at Jesus selv er det viktigste ved kristendommen. Hvordan ser du på dette?» Ved disse og liknende spørsmål oppnår vi to ting: Vi samler oppmerksomheten ved det alt sammen dreier seg om. Og vi vekker opp folk ved kraften i Jesu navn.

En av de aller mest utfordrende og sterkeste uttalelsene av apostlene var de ordene Peter slynget ut med full kraft da han var i en meget presset situasjon. Uten omsvøp sa han nemlig dette: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

La oss være offensive! La oss bruke Jesu navn, og la det være som en plogspiss i evangelisasjonen. Så får det heller bli litt sjokk både på toget og hvor ellers samtalene blir ført.

fredag 6. september 2013

INGENTING ER UMULIG FOR GUD





Herre, gör mig till ett redskap för din frid. 
Där hatet härskar - låt mig sprida kärlek! 
Förlåtelse där orätt har begåtts, 
och enighet där splittring råder. 
Där villfarelse finns - låt mig få bringa sanning. 
Tro där tvivlet härskar 
och förtröstan där förtvivlan råder. 
Låt mig bringa ljus i mörkret 
och glädje i bedrövelsen. 
Min Gud och Mästare 
Lär mig sträva efter att trösta hellre än att bli tröstad, 
att förstå hellre än att bli förstådd, 
att älska hellre än att bli älskad. 
Ty det är genom att ge som vi får, 
det är genom att glömma oss själva som vi finner oss själva, 
det är genom att förlåta som vi själva får förlåtelse, 
och det är genom att dö som vi föds på nytt till evigt liv.

fredag 5. juli 2013

Aos meus queridos amigos no Brasil

Olá queridos amigos no Brasil

Desejo a todos as mais ricas bênçãos de Deus.
Eu não estive no blog até agora este ano,
mas vou agora começar de novo.

Sou muito feliz se você orar por mim e minha família.

saudações de
Jan Samuel

Her har jag aldrig varit sa hun.

Under en gudstjeneste i et stort frikirkelig gudshus i Stockholm innbød pastoren forsamlingen til å komme fram til nattverdbordet. Han ville at folk skulle komme dit for å stå tett sammen, slik at de kunne oppleve nærhet både til hverandre og til Gud. I denne kirken står ikke nattverdbordet plassert inntil veggen, men et stykke fra denne. En stor skare mennesker samlet seg til bønn og lovprisning.

Aller lengst fram kom en liten, gammel kone. Hun la sine krokete hender inn over bordet og hvisket: «Gode Gud! Här har jag aldrig varit.» Det var tydelig at hun var aldeles overveldet. Pastoren, som sto like overfor henne på den andre siden av bordet, ble dypt grepet. Den gamle kvinnen hadde mange ganger tatt imot nattverden, men helt framme ved selve bordet hadde hun aldri vært. Nå opplevde hun at hun sto på hellig grunn, og at hun sto foran Guds ansikt.

Altfor mange mennesker kommer til kirken uten noen gang å få denne overveldende opplevelsen av å være i Guds nærhet. Mange av dem holder bevisst avstand. Men Gud ønsker at du skal komme inn i hans nærhet på en måte som er naturlig for deg. «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham,» skriver David i en av sine salmer. Å frykte Gud betyr å ha respekt og ærefrykt for Gud, akkurat som den gamle kona opplevde det ved nattverdbordet.

Du er kanskje i nød og vanskeligheter. Det var også David. For han fortsetter slik: «Jeg vender alltid mine øyne mot Herren, for han drar mine føtter ut av garnet. Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og i nød.» Den gamle kona hadde også hatt et strevsomt og bekymringsfullt liv. Det syntes på henne. Kanskje nettopp derfor lot Herren henne oppleve en hellig stund da hun ble trukket inn i det fortrolige samfunnet med Ham.

tirsdag 2. juli 2013

Spørreundersøkelse



«Dør-til-dør-metoden» har vært ganske vanlig i kampanjer som tar sikte på å vinne mennesker for Gud. De som banker og ringer på dørene hos folk, må også ha en metode å gå fram etter. Ganske ofte tar metoden form av en spørreundersøkelse. «Vi kommer fra Evangelisk Kampanje og vil gjerne stille noen spørsmål: ‘Tror du på Gud? Tror du at Jesus er Guds Sønn? Tror du at Jesus døde for dine synder?’» Dersom man møter positive holdninger, kan kanskje samtalen føres videre og mennesker vinnes for Gud.

Jesus drev også med spørreundersøkelse. Han forhørte seg om folks mening om ham selv. For «da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene: ‘Hvem sier folk at menneskesønnen er?’ De svarte: ‘Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.’ ‘Og dere?’ spurte han, ‘hvem sier dere at jeg er?’» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds sønn.» Denne bekjennelsen har siden tont gjennom historien fram til denne dag. Jesus ble glad og begeistret for svaret og ga ham lederoppdraget som klippemannen.

I dag stiller han seg foran din hjertedør og kommer med det samme spørsmålet: «Hvem sier du at Menneskesønnen er?» Svaret du gir på dette spørsmålet er avgjørende, ikke bare for din innsats når det gjelder å vinne mennesker, men for din evige skjebne. Det var Gud, vår himmelske Far, som hadde åpenbart for Peter hvem Jesus var. Det samme kan han vise deg.

søndag 16. juni 2013

FOTSPORENE

Fotsporene


En natt hadde en mann en drøm. 
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! 
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. 
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; 
det ene var hans egne, og det andre var Herrens. 
Da det siste bilde fór forbi over himmelen, 
så han tilbake på fotsporene i sanden.
 Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett parfotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet
 hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: 
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, 
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. 
Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, 
da er det bare ett par fotspor. 
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! 
Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. 
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst -
 og du bare kan se ett spor i sanden,
 det var de gangene da jeg bar deg i armene mine. 

søndag 28. april 2013

Elise på Malmskillnadsgatan


– Jag älskar att gå på Malmskillnadsgatan

Elise, 75, har vigt sitt liv åt att stötta prostituerade kvinnor

”ÄNGELN PÅ MALMSKILLNADSGATAN” Så kallas hon. ”Många säger att jag är deras ängel. De flesta kallar mig ”morsan” eller ”mamma”, säger Elise Lindqvist, 75. Hon var en av sex kandidater till priset Årets Wendela som delas ut av Aftonbladet.”ÄNGELN PÅ MALMSKILLNADSGATAN” Så kallas hon. ”Många säger att jag är deras ängel. De flesta kallar mig ”morsan” eller ”mamma”, säger Elise Lindqvist, 75. Hon var en av sex kandidater till priset Årets Wendela som delas ut av Aftonbladet.
-- Jag älskar att gå på Malmskillnadsgatan.
Den späda, gråhåriga damen fullkomligt strålar med ögonen när hon säger det. Som för att visa kraften i sina känslor slår hon samtidigt ut med armarna.
Nu är det inte som någon kanske tror. Elise Lindqvist går inte på Malmskillnadsgatan i Stockholm för att sälja sin kropp. Hon går där för att hjälpa flickorna som gör det.
Elise älskar sina flickor. Med sin tragiska bakgrund av incest, misshandel och missbruk vet Elise att hon mycket väl skulle ha kunnat vara en av dem hon nu är ett stöd för. Men livet tog en annan vändning när hon blev frälst.
Det är tidig april och lördag förmiddag och ett hundratal kvinnor har samlats till frukostmöte i Ryttargårdskyrkan i Linköping. För att äta och prata och för att lyssna till Elise Lindqvist, frivilligarbetare i S:ta Klara kyrka i Stockholm (ligger mellan Centralstationen och Åhléns).
I sju år har Elise tillbringat fredagsnätterna på Malmskillnadsgatan. Hon var där föregående natt också, och har inte sovit mycket.
Tröstar och hjälper
Kyrkan finns på gatan för att bjuda frusna och plågade prostituerade, en del av dem är inte äldre än 13--14 år, på kaffe, varm choklad, smörgåsar och bullar. Man delar ut värmande halsdukar, sockor och vantar som församlingen stickat. Elise och hennes medhjälpare tröstar, stöttar och hjälper.
Elise har sett många av "sina" flickor dö under årens lopp. Hon har också sett hur flickor som kunnat övertalas att börja på behandlingshem lyckats ta sig ur träsket. Det är fantastiskt när det händer, säger Elise som nogsamt ser till att slå hål på myten att flickor (killar med för den delen) prostituerar sig för att de vill göra det.
-- Jag har inte hört en enda tjej säga att hon har ett härligt yrke. Tvärtom, de mår dåligt, hatar det de håller på med och föraktar sig själva.
Finansierar drogerna
99,9 procent av alla som säljer sig på Malmskillnadsgatan gör det för att få pengar till droger. De allra flesta har också utnyttjats som barn. Precis som Elise.
Morfadern började utnyttja henne redan när hon var en liten flicka. Elise minns hur fruktansvärt det var och hur ont det gjorde, men hon trodde det var naturligt. Att alla gjorde så. När hon blev lite äldre var det grannen. Medan han förgrep sig på henne satt hustrun bredvid. Efteråt fick hon en godispåse och hotades "håller du inte tyst dödar vi dig." Elise vet än i dag inte om pappan och mamman kände till vad som pågick; men hon tror det.
Det riktiga helvetet bröt ut när hon var tio och mamman och pappan skiljdes. Styvfadern var alkoholist och slog Elise regelbundet. En gång hotade han att skjuta henne. Han tog upp en pistol som han riktade mot hennes huvud. Men pistolen klickade när han tryckte av.
-- Full som han var hade han glömt att lägga i patronen.
Blev inlåst
Mamman som var oförmögen att både skydda och visa sin dotter kärlek låste in henne i en garderob av en enda orsak; Elise hade spikrakt hår och inte lockigt, vackert som lillasystern.
15 år gammal rymde Elise hemifrån. Hon kände sig oälskad och var full av hat. Mot karlar, mot sprit.
När Elise sedan gifte sig fick hon två fina år, innan historien upprepade sig. Mannen drack och under de tjugo åren paret var gifta fick hon mycket stryk.
När Elise var 27 år började hon missbruka antidepressiva tabletter. Så småningom började hon också dricka, och blandade snart tabletter och sprit.
--Till slut blev jag bara som ett skal. Jag ville inte leva och försökte flera gånger ta livet av mig. Jag mådde så fruktansvärt dåligt.
Liten och tunn men med stark röst berättar Elise sin förskräckliga historia. Många som lyssnar gråter ljudlöst, starkt berörda av det de hör.
En blixt genom kroppen
Vändningen kom i maj 1994. Elise hade övertalats att åka till pingstkyrkans kurort Mösseberg, utanför Falköping. Hon beskriver sig som skräckfylld, aggressiv och fylld av hat. I dagar vägrade hon att ha något att göra med dem som försökte hjälpa henne där. Så en dag kände Elise det som om Jesus tog henne i handen och förde henne bort till Lars Erik Jansson (präst från Stockholm) som var i rummet.
-- Jag hörde någon fråga, det kändes inte som det var jag fast det var min röst; vill du be för mig?
När han gjorde det var det som om en blixt gått rakt igenom Elises kropp.
-- All dynga och skit bara vällde ur kroppen. Jag kände hur Guds kärlek strömmade in i mig och jag började skratta, så glad var jag.
Förlät alla
Elise började i bibelskola. Men när hon ombads att be alla som gjort henne illa om förlåtelse vägrade hon. "Aldrig i livet sade jag." Så småningom gav hon med sig. Elise förlät sin morfar, grannen och hans fru, mamman som inte sett eller älskat henne.
Hon förlät mannens alla piskrapp och hårda slag.
-- Jag grät floder och efteråt kände jag mig renad i hela kroppen. Jag som så många gånger stått med förskäraren i handen och velat skära bort både bröst och underliv. Om ni visste hur underbart det kändes att vara ren.
Elise har varken rört tabletter eller sprit sedan dess. Hon är stark och inte rädd längre.
När hon går på Malmskillnadsgatan, eller famnar om narkomaner på Plattan på Sergels torg, kallas hon för morsan.
Hon räds inte att lägga sig i om hon ser en hallick ta ifrån någon ung tjej pengarna hon slitit ihop under kvällen.
Eller som när ett ungdomsgäng i 16--17-årsåldern skulle sälja en liten kille, han kunde väl vara 10--11 år, till en pedofil som passerade förbi i sin bil.
-- När de försökte trycka in pojken i bilen gick jag emellan.
Grabbarna, också pojken, dröp av. Bilen åkte sin väg.
-- Kanske gjorde de upp affären någon annanstans, vem vet.
Stor nöd råder
Malmskillnadsgatan är en plats där det är en nöd utan dess like, säger Elise. Prostitutionen går allt längre ned i åldrarna. Hon berättar om den unga tjejen som gick på gatan för att få ihop pengar till att göra större bröst, hennes kille hade beställt dem. Om tioåringarna som hon träffade på efter att de suttit och åkt runt med SL-buss halva natten. Föräldrarna ville vara ifred hemma med sina flaskor.
Elise ser också allt fler bevis för människohandel, unga tjejer tas hit från Thailand, Afrika och andra fattiga länder.
-- Hallickarna tar passen från flickorna och våldtar dem innan de släpps ut för att arbeta.
Mitt i allt det svarta tillåter sig Elise att skämta och skratta. Hon är en lycklig människa i dag.
-- Jag är lyckligt lottad som får göra det jag gör.

onsdag 24. april 2013

Pekka og Lisa

HEI ALLE SAMMEN

DA JEG FANT DETTE GIKK TANKENE MINE OVER
50 ÅR TILBAKE.
MIN MOR OG FAR TOK MIN SØSTER OG MEG MED
FOR Å SE PÅ 2 BJØRNER.
KAN TRO VI VAR SPENDTE. TENK DET DA, FÅ SE
2 LEVENDE BJØRNER. DET VAR STORT.

JA, TENK AT DET ER OVER 50 ÅR SIDEN. DET ER 
HELT UFATTELIG. HVOR HAR ÅRENE BLITT AV???

MYE HAR SKJEDD PÅ ALLE DISSE ÅRA. TROR NOK
JEG KUNNE SKREVET BÅDE 2 OG 3 BØKER.
NÅR JEG NÅ SITTER Å TENKER TILBAKE BLIR DET
SÅ STORT FOR MEG HVORDAN JESUS HAR TATT
VARE PÅ MEG. TAKK KJÆRE JESUS!!!!!!!

MED DETTE ØNSKER JEG DERE ALLE 
EN VELSIGNA GOD DAG!!!!!!! 

VEL, HER ER HISTORIEN OM PEKKA OG LISA.


Den eventyrlige historien om Pekka og Lisa begynner tidlig på våren 1951, nær Rovianemi i Nord-Karelen i Finland der bjørnejegere skyter og dreper en binne. Jegerne finner hiet hennes og der ligger det to nyfødte bjørnunger.
De ble senere hetende Pekka og Lisa. Bjørneungene ble lagt i en liten flisekurv og båret tilbake til landsbyen. Der kom de til lærer Risanens hjem. Her ble de stelt godt og flasket opp med tåteflaske. De to krabatene vekte mye oppmerksomhet i landsbyen og ble godt vant til folk.
Etter en tid måtte Pekka og Lisa forlate landsbyen. De ble sendt i en todelt kasse til Helsingfors, til generaldirektør O. Talas, en ivrig jeger og friluftsmann. Her fikk de være i hundegården hans.
Da Pekka og Lisa var ca. syv måneder gamle ble de sendt til Norge hvor de kom til godseier Treschow på Fritzøehus ved Larvik. Planen var å slippe bjørnene fri i skogene ved Skrim hvor det hadde vært bjørner før. Pekka og Lisa ble værende på Fritzøehus i en innhegning til de ble noe større.
I slutten av oktober 1951 ble Pekka og Lisa fraktet med lastebil til Skrim i hvert sitt solide bur og sluppet ut ved Myklevatnet. Men de ville ikke roe seg. De var blitt for vant til mennesker. Og ti dager senere svømte de over Myklevatnet og kom inn på gården Arneplass. Skogsbestyrer Rønningen hos Treschow ble kontaktet og han ferjet de to bjørnene tilbake over vannet. Men nå ville ikke Pekka og Lisa være alene mer. Når Rønningen gikk, fulgte bjørnene etter. Han forsøkte flere ganger å lure seg unna, men lyktes ikke. Det endte med at han måtte sette dem i bur igjen, og dagen etter ble de hentet og brakt tilbake til Fritzøehus.
Der ble de litt ut over høsten. Det ble laget et hi til dem inne ved Myklevatnet, hvor Pekka og Lisa la seg til for vinteren. De var der til i mars 1952. Da de våknet av vinterdvalen i mars 1952, holdt de seg i ro noen uker. Men så søkte de seg frem til folk igjen og de ble tatt i forvaring.
Treschow henvendte seg nå til forfatteren Mikkjel Fønhus og Edvard Elsrud i Hedalen. Det ble bestemt at bjørnene skulle fraktes til Vassfaret i Sør Aurdal, hvor det har vært en bjørnestamme opp til vår tid. I mai samme år ble Pekka og Lisa fraktet med fly fra Myklevatnet til Sandvatnet i Vassfaret. Alle håpte at de ville roe seg der og tilpasse seg et naturlig liv i norsk villmark.
Men det gjorde de ikke. En tid senere kom Lisa ruslende inn på gården Fossholm i Ådalen.
Pekka for sin del dukket opp ved Granheim Bilverksted i Begnadalen. Bjørnene ble gjenforent og tatt i forvaring. Knut Nystuen som drev fjellgården og overnattingsstedet Nystuen på Filefjell fattet nå interesse for bjørnene. Via vennen Edvard Elsrud ble det bestemt at bjørnene skulle få komme til Nystuen på Filefjell. Knut Nystuen leide en lastebil og i to kasser på planet ble bjørnene kjørt opp til Filefjell. Knut var ikke helt uvant med uvanlige dyr. På samme tiden regjerte apekatten Toddy stuene på Nystuen. Bjørnene var nå blitt så kjente at ferden opp til Nystuen ikke gikk helt upåaktet hen. Det sto tett med folk etter vegen langs hele reiseruta.
På Nystuen fikk Pekka og Lisa i starten gå relativt fritt rundt. En viss utferdstrang hadde de, så en ettermiddag ble de borte. Pekka var tilbake morgenen etter, men Lisa tok vegen over fjellet mot Tyin og ble funnet på Sletterust.
Det ble laget en midlertidig innhegning for de to av netting. Men Lisa likte ikke opplegget og rømte igjen. Hun fikk med seg Pekka og de to ble sett i full fart opp stigningene mot Stogonøse ovenfor Nystuen. Kort tid etterpå kom Pekka tilbake. Han ville nok ha mat. Men Lisa var borte. Det ble stor oppstandelse og mange var ute og lette. Hun ble også etterlyst på radioen … (1952) Lisa kom en uke senere ruslende ned i tunet på gården Haugseter i Espedalen. Her ble hun tatt i forvaring og hentet tilbake til Nystuen. Pekka viste stor gjensynglede da Lisa kom tilbake. Det ble nå lagt nettingtak og nettingolv i innhegningen.
Bjørnene var nå blitt landskjente og de fikk mye oppmerksomhet. Folk kom fra alle kanter for å se på de to. De fikk ikke kjøtt eller fisk, men folk matet dem med alt annet.
Mot slutten av 1953 sto bjørnegården i betong klar og Pekka og Lisa ble flyttet dit. Her fikk de badekum, tre til å klatre i og to foringshus. Våren 1958, den 15. mars, fikk Lisa tvillinger. De to bjørneungene ble kalt Knut og Ola. Vel to måneder gamle ble de fraktet med fly til Geitryggen ved Skien. Vi vet ikke hva som skjedde med dem senere. Det neste dramatiske i Pekka og Lisa sitt liv skjedde i april 1962. Pekka våknet fra vinterdvalen og kom seg ut av bjørnegården. Ut i fra situasjonen ble det besluttet at han måtte avlives. Krigshelten Max Manus hadde sin hytte rett ved Nystuen. Han ble tilkalt og han fyrte av skuddet. Pekka var dermed død. Han ble stoppet ut og han står fortsatt på Nystuenhotellet, om enn noe slitt i kantene. Det arbeides nå med å få restaurert ham. I mai 1962, kort tid etter at Pekka døde, fødte Lisa en bjørneunge. Vesle-Pekka var frisk og rask og fant seg til rette i bjørnegården sammen med moren.
Sigrid Nystuen, datter av Knut, forteller at bjørnene i disse årene nærmest var husdyrene hennes i oppveksten på 1960-tallet. Nesten hver morgen var hun nede og matet dem. Ofte fikk hun se dem danse og leike seg i morgentimene på en måte de ikke gjorde på dagen når det var mye folk og så på dem.
Slik gikk årene, frem til 1969 da Lisa i april våknet fra vinterdvalen og fikk opp lemmen som stengte mellom hiet og bjørnegården. Det var mye snø i bjørnegården og hun kom seg ut. Med stor innsats greide folk fra Nystuen å få henne inn igjen. Men tre uker senere kom hun seg ut igjen. Denne gangen traff hun på en del turister som vandret rundt. Lisa klappet en av dem på skulderen. Vi vet ikke om det var en vennskapelig klapp eller om det var noe annet. Dessverre førte bjørneklappen til at turisten fikk en del skader. Turistene berget seg unna og det ble besluttet at Lisa måtte avlives. Hun ble skutt av Harald Kruge som den tiden betjente værstasjonen på Varden, ovenfor Nystuen.
Vesle-Pekka mistrivdes sterkt etter at moren var borte og i juni same år kom han seg ut. Det var nytteløst å lokke ham inn igjen. Den tunge beslutningen om å avlive ham også ble tatt. Han ble skutt av Erik Myreng som da arbeidet på hotellet som rørlegger.
Med det skuddet var det slutt på eventyret om Pekka, Lisa og Vesle-Pekka. Et eventyr som gikk fra fødselen i frihet i Finlands skoger i Nord Karelen i 1951 og ad ulike omveger opp til Nystuen i Vang. Det var også slutten på en helt unik epoke på nærmere 20 år i Vangs reiselivshistorie. Bjørnene på Nystuen var mer enn landskjente og de var en magnet for besøkende i hele sin levetid. Og historiene om dem lever ennå. Mye skjedde som ikke er nevnt her. Vi vet ikke om Vesle-Pekka og Lisa ble bevart i form av utstopping.