torsdag 23. desember 2010

La oss muntre hverandre opp.

Av Edin Løvås.

En generalsekretær oppfordret en ung forkynner og vekkelsespredikant til å reise til en by for å oppmuntre vennene. Dette syntes den unge, framstormende evangelisten hørtes både tamt og uinteressant ut. «Oppmuntre vennene!» Nei, han ville heller tale et radikalt og revolusjonerende budskap med sikte på vekkelse. Og han gikk noe foraktfullt ut fra hovedkontoret. Han ville ikke bry seg verken med rådet eller oppfordringen.
Senere i livet endret han mening. Han kom selv inn i tunge perioder og lengtet etter at noen skulle komme til ham med noen gode, oppmuntrende ord. Han trengte å bli løftet opp, bli muntret opp, bli oppmuntret.
En slik oppfordring finnes blant annet i Salmenes bok: «Vent på Herren, vær frimodig og sterk. Ja, vent på Herren.» Det merkelige er at David oppmuntrer seg selv. Han henvender seg til sin egen sjel. Han maner seg opp. Han sier til seg selv: «Vær frimodig og sterk!» Men han hadde også noe å bygge på. Han ventet på et inngrep fra Herren. Erfaringen fortalte ham at Gud ville gripe inn og hjelpe ham, når hans tid var inne.
Men mange kristne er ikke i stand til å oppmuntre seg selv. De har ikke overskudd til dette. Da må vennene deres, som akkurat da er i godt humør og har dette overskuddet, gå til dem med den oppmuntringen de trenger.
Salme 27 vers 14
Med denne Andakten av Edin Løvås
ønsker jeg dere alle ei velsigna god Jul,
og et enda mer velsigna godt nytt år her fra Katthult.
Hilser også dere alle med:Romerne 8 vers 32.

søndag 19. desember 2010

Hverdagsidolene av

Edin Løvås.

1 Korinterne 4 vers 12
Om jeg skal fortelle hva slags mennesker som har påvirket meg mest i mitt lange liv, så er jeg ikke i tvil. Det er ikke de store predikantene, selv om jeg beundrer mange av dem. Det er ikke de store kristne forfatterne, selv om jeg har lært mye av det de har skrevet. Det er enkle hverdagskristne som har levd på en måte som stemmer med noe apostelen Paulus skriver om seg selv og sine medarbeidere: «Vi strever for å livberge oss med det arbeid vi gjør med våre hender.»
Apostelen gir oss her et bitte lite innblikk i hverdagssiden ved hans og hans medarbeideres liv. Det skjer nærmest i en bisetning. Men det forteller noe veldig viktig om denne mannen. Med noen ganske få ord nevner han et liv han levde i hverdagen. Også i dette var han et eksempel for de troende der han dro fram. Det er nemlig hverdagslivet folk legger merke til hos sine forbilder. De hører tonefallet. De lytter til de små ordene og merker seg de enkle samtalene. De ser kjærlighetsgjerningene som ikke er gjort for å vekke oppmerksomhet og beundring, men av omsorg for medmennesker.
Jeg husker en ungdomsleder i Oslo, en bonde på en fjellgård og en husmor som alltid hadde et oppmuntrende ord, som hun hentet fram fra et godt hjerte. Jeg tenker iblant på en stor og framtredende personlighet som møtte meg som en meget ung og uerfaren journalist og opptrådte med en slik vennlighet at det varmer meg nå, 60 år etterpå. Jeg tenker på mine hverdagsidoler. For det er de som har betydd mest for meg. De er mine forbilder.
Tenk også du etter hva slags mennesker som har påvirket deg mest, og jeg tror du vil komme fram til samme resultat som jeg har gjort. La oss deretter tenke videre: Hva slags liv lever du og jeg? Er vi slike hverdagsidoler for våre medmennesker?

lørdag 18. desember 2010

HOLD FAST PÅ ORDET!

HOLD FAST PÅ ORDET!
Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. (Joh.14,23-24)
Jesus sier at kjærligheten er gagnløs dersom ikke evangeliet er drivkraften: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord”. Det betyr å holde fast på alt det Jesus har sagt. Og her er det mange grøfter å falle i:
1. Det er mange som vil holde fast på Bergprekenen. Den inneholder jo gode regler for menneskeliv og samfunnsliv. Men de samme mennesker har ofte liten sans for ordet om Berg-predikanten, han som døde for våre synder og ble oppreist til vår rettferdighet. Det fortelles fra krigens dager om en prest som spurte en av sine fangekamerater, en sentral norsk politiker, hva han mente prestene burde forkynne for det norske folk når de kom ut. ”Forkynn Bergprekenen!” var svaret. Men den samme politiker har i sitt offentlige virke etter krigen ikke med ett ord røpet at han har bruk for ordet om Berg-predikanten, ordet om Jesus, ordet om Frelseren og Forsoneren.
2. Men vi har også en grøft på den andre siden av veien: Det finnes mennesker som synes det er deilig å høre Evangeliet, men som hopper fra det ene stedet til det andre i Skriften for å finne ord til trøst og oppmuntring. Og så viker de til side når ordet kommer med krav eller peker på konkrete synder.
3. Den Hellige Ånd ønsker at vi skal holde oss midt på veien, og veien er Jesus. Guds ord fordømmer alle synder, små og store. Der er Bergprekenen klar og utvetydig: ”Dere har hørt det er sagt, — men jeg sier dere.” Men han som holdt den talen, var ikke kommet for å dømme, men for å frelse, så ”hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
4. ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Ja, hva vil det si å holde fast på ordet, og hva er Jesu ord? Mange stiller det spørsmålet i vår tid, og det kan bli en katastrofe dersom vi tar feil. Kan vi være helt sikre på at disiplene hadde forstått Jesus rett? De tok jo feil til stadighet, og selv under innstiftelsen av nattverden kranglet de om hvem som var størst av dem. Må vi ikke lete etter Jesu ord i Det nye testamente – eller er Det nye testamente Jesu ord? Dette er et brennende spørsmål, og mange har også brent seg.
Det nye testamente gir selv svaret. Disiplene var menneskelige vitner som ble ledet av Jesu egen Ånd. Derfor kunne Jesus gi dem den samme fullmaktserklæring som kongen gir en ambassadør – slik det står i Luk.10,16: Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.
Derfor kan vi ha tillit til at Det nye testamente er Jesu ord. Og derfor er det så alvorlig å plukke fra hverandre det som står skrevet og forkaste det som ikke er politisk korrekt. Bibelen lærer oss faktisk at bibeltroskap er et kjennetegn på sann kjærlighet til Jesus.
Så kan vi med frimodighet ta avstand fra all teologi og tro som ikke er forankret i Guds eget ord. For troen sitter ikke i våre følelser og ikke i vår forstand. Noen ganger kommer vi til kort og støter på spørsmål som ikke har svar. Da skal vi la det ligge, for grunnlaget for vår tro finner vi et helt annet sted. Det er egentlig bare Den Hellige Ånd som kan skape og fornye tro. Men Ånden ekisterer ikke i et vakuum. Han er alltid knyttet til Jesu ord og har som sin eneste oppgave å gjøre Jesus stor og fortelle hva han har gjort for oss!
Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. (Joh.14,23-24)
Jesus sier at kjærligheten er gagnløs dersom ikke evangeliet er drivkraften: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord”. Det betyr å holde fast på alt det Jesus har sagt. Og her er det mange grøfter å falle i:
1. Det er mange som vil holde fast på Bergprekenen. Den inneholder jo gode regler for menneskeliv og samfunnsliv. Men de samme mennesker har ofte liten sans for ordet om Berg-predikanten, han som døde for våre synder og ble oppreist til vår rettferdighet. Det fortelles fra krigens dager om en prest som spurte en av sine fangekamerater, en sentral norsk politiker, hva han mente prestene burde forkynne for det norske folk når de kom ut. ”Forkynn Bergprekenen!” var svaret. Men den samme politiker har i sitt offentlige virke etter krigen ikke med ett ord røpet at han har bruk for ordet om Berg-predikanten, ordet om Jesus, ordet om Frelseren og Forsoneren.
2. Men vi har også en grøft på den andre siden av veien: Det finnes mennesker som synes det er godt å høre Evangeliet, men som hopper fra det ene stedet til det andre i Skriften for å finne ord til trøst og oppmuntring. Og så viker de til side når ordet kommer med krav eller peker på konkrete synder.
3. Den Hellige Ånd ønsker at vi skal holde oss midt på veien, og veien er Jesus. Guds ord fordømmer alle synder, små og store. Der er Bergprekenen klar og utvetydig: ”Dere har hørt det er sagt, — men jeg sier dere.” Men han som holdt den talen, var ikke kommet for å dømme, men for å frelse, så ”hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
4. ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Ja, hva vil det si å holde fast på ordet, og hva er Jesu ord? Mange stiller det spørsmålet i vår tid, og det kan bli en katastrofe dersom vi tar feil. Kan vi være helt sikre på at disiplene hadde forstått Jesus rett? De tok jo feil til stadighet, og selv under innstiftelsen av nattverden kranglet de om hvem som var størst av dem. Må vi ikke lete etter Jesu ord i Det nye testamente – eller er Det nye testamente Jesu ord? Dette er et brennende spørsmål, og mange har også brent seg.
20100624Det nye testamente gir selv svaret. Disiplene var menneskelige vitner som ble ledet av Jesu egen Ånd. Derfor kunne Jesus gi dem den samme fullmaktserklæring som kongen gir en ambassadør – slik det står i Luk.10,16:Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.
Derfor kan vi ha tillit til at Det nye testamente er Jesu ord. Og derfor er det så alvorlig å plukke fra hverandre det som står skrevet og forkaste det som ikke er politisk korrekt. Bibelen lærer oss faktisk at bibeltroskap er et kjennetegn på sann kjærlighet til Jesus.
Så kan vi med frimodighet ta avstand fra all teologi og tro som ikke er forankret i Guds eget ord. For troen sitter ikke i våre følelser og ikke i vår forstand. Noen ganger kommer vi til kort og støter på spørsmål som ikke har svar. Da skal vi la det ligge, for grunnlaget for vår tro finner vi et helt annet sted. Det er egentlig bare Den Hellige Ånd som kan skape og fornye tro. Men Ånden ekisterer ikke i et vakuum. Han er alltid knyttet til Jesu ord og har som sin eneste oppgave å gjøre Jesus stor og fortelle hva han har gjort for oss!

torsdag 16. desember 2010

Et skjold mot satans piler.


2 Samuelsbok 22 vers 31-36
Et skjold er et vern mot piler. Og Bibelen sier at den onde skyter piler mot Guds folk. En gutt eller pike, mann eller kvinne har omvendt seg til Gud og bedt om frelse. Frelsesvissheten fyller sinnet og gleden strømmer på: «Jeg får være et Guds barn og en Jesu Kristi disippel av bare nåde.»
Dagen etter, når den første stemningen har lagt seg og trivielle, hverdagslige ting møter den nyfrelste, løfter Djevelen sin bue, legger en brennende pil på strengen og skyter: «Du kan ikke være kristen. Du kjenner jo ingenting. Det som skjedde i går var bare en flyktig følelse. Du greier aldri dette. Nå gjelder realitetene: A tjene penger og skaffe seg det du behøver for dagen. Du kan bare glemme alt det med frelsen.»
I en slik situasjon er det godt at den nyomvendte kan forene seg med ordene av David og si: «Guds vei er fullkommen. Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til ham. Du gir meg din frelse til skjold.» Med dette skjoldet mot pilene kan den nyomvendte forsvare seg. «Min frelse er ikke en følelse. Den er ingen tilfeldig episode. Den er heller ingen prestasjon fra min side. Frelsen er et Guds verk i meg og med meg. Og den forandrer seg ikke med forholdene.» Djevelen kan bare skyte. For dette forsvaret får pilene til å falle til marken. De treffer skjoldet og faller til marken.
Gå ikke ut uten å ta med deg den beskyttelsen Gud har gitt deg i sitt Ord! Ta med deg skjoldet!

onsdag 15. desember 2010

EN GOD FRYKT

I dag opplever vi en verdenssituasjon som er preget av frykt – frykt for terror og frykt for en krig som kanskje før eller siden vil berøre alle.
1.    Vi må innrømme at mange av oss er redde for mennesker – redde for hva andre kan påføre oss av skade og ulykke
2.    Men denne frykten gjelder også det åndelige liv, evighetslivet. Kanskje frykten for andre mennesker er den viktigste grunnen til at de fleste holder seg borte fra Gud hele livet. Hva vil de andre si ? Hvordan vil kamerater og familie reagere dersom jeg blir en kristen ?
3.    Men hva med oss som bekjenner troen ? Er det slik at vår feighet er en hindring for veksten i Guds rike ? Vår tro kan være sterk og ekte, og vi har et brennende ønske om at ufrelste må komme til tro, men frykten for mennesker gjør oss kraftløse og udugelige.
I Guds ord leser vi at vi ikke skal frykte, bare tro, og Bibelen inneholder utallige vers som handler om at vi kan være trygge. Som troende er vi likevel ikke fritatt for frykt, men denne frykten skal ha en annen retning.
•    I 2.Kor.5,11 leser vi : Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker, mens vårt liv ligger åpent for Gud.
Josef kan lære oss noe om den rette frykt. Da han ble fristet, svarte han : Hvordan skulle jeg gjøre denne store ondskap og synde mot Gud ? Dette er ikke trellens frykt, men barnets. Vi er redde for å såre vår himmelske Far.
20100317Han som gav oss barnekåret, kalte oss til å gå ut og forkynne evangeliet for alle folkeslag. Når misjonsorganisasjonene i dag mangler penger og arbeidet stagnerer mange steder, skyldes det kanskje vår mangel på Gudsfrykt. Det vi kaller trygghet, er kanskje egentlig sløvhet. ”Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker.” Vi er kanskje få, men vi er samtidig priviligerte. Det står at Han har helliget oss, skilt oss ut fra verden og satt oss inn i sin tjeneste. Han har ingen andre han kan bruke.

tirsdag 14. desember 2010

MATERIELL FATTIGDOM OG ÅNDELIG RIKDOM

MATERIELL FATTIGDOM OG ÅNDELIG RIKDOM
Jeg må innrømme at jeg sitter igjen med mange tanker etter et besøk på Madagaskar. Jeg visste på forhånd at det var et fattig land, men at fattigdommen var så bunnløs, ante jeg ikke. I de store byene var det tiggere og gateselgere langs veiene, og de som var så heldige at de hadde fått seg en jobb, tjente minimalt. Arbeiderne på rismarkene måtte arbeide en dag for å få nok til en liter bensin. Men det var neppe det folk tenkte mest på. For de fleste var nok målet fra dag til dag å skaffe nok mat til seg og sine.
Likevel vil jeg påstå at det lyste mer glede ut av ansiktene fra disse fattige enn det vi opplever her hjemme. Og når gasserne feiret gudstjeneste, uttrykte de sin glede også gjennom salmesangen. Den store lutherske kirken i Antsirabe rommer over 2000, og hver søndag har de gudstjeneste klokka 6, 10 og 15. Og kirken er alltid fullsatt. Barn og unge satt som tente lys i nesten tre timer – selv om mange hadde vært på søndagsskole først!
Og gudstroen viste seg også i hverdagen. Når bussjåføren skulle frakte norske turister på dårlige veier med stor trafikk, startet han turen med å si ”Vi kjører i Jesu navn!” Og dersom det ble oppdaget at noen hadde det vanskelig, var det naturlig å vende seg til Gud.
Noen vers fra Romerbrevet kan stå som en illustrasjon på det vi så og opplevde:                     Vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.     (Rom.5,2-5)
20101019Jeg må innrømme at jeg sitter igjen med mange tanker etter et besøk på Madagaskar. Jeg visste på forhånd at det var et fattig land, men at fattigdommen var så bunnløs, ante jeg ikke. I de store byene var det tiggere og gateselgere langs veiene, og de som var så heldige at de hadde fått seg en jobb, tjente minimalt. Arbeiderne på rismarkene måtte arbeide en dag for å få nok til en liter bensin. Men det var neppe det folk tenkte mest på. For de fleste var nok målet fra dag til dag å skaffe nok mat til seg og sine.
Likevel vil jeg påstå at det lyste mer glede ut av ansiktene fra disse fattige enn det vi opplever her hjemme. Og når gasserne feiret gudstjeneste, uttrykte de sin glede også gjennom salmesangen. Den store lutherske kirken i Antsirabe rommer over 2000, og hver søndag har de gudstjeneste klokka 6, 10 og 15. Og kirken er alltid fullsatt. Barn og unge satt som tente lys i nesten tre timer – selv om mange hadde vært på søndagsskole først!
Og gudstroen viste seg også i hverdagen. Når bussjåføren skulle frakte norske turister på dårlige veier med stor trafikk, startet han turen med å si ”Vi kjører i Jesu navn!” Og dersom det ble oppdaget at noen hadde det vanskelig, var det naturlig å vende seg til Gud.
Noen vers fra Romerbrevet kan stå som en illustrasjon på det vi så og opplevde:
Vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss. (Romerne 5 vers 2-5)


mandag 13. desember 2010

INNBYDELSE TIL GJESTEBUDET

Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ”Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. —- Da sa Herren til tjeneren: ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som ble innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.” (Lukas 14 vers 16 til 18 + 23 og 24)
20101125For noen år siden lå det en spennende konvolutt i min postkasse. Det var en fin illustrasjon på framsida, og mitt navn var skrevet med forgylte bokstaver. Inne i konvolutten lå det en innbydelse: Min nevø skulle gifte seg med ei amerikansk jente i Philadephia, og nå var altså jeg invitert. Det var et fristende tilbud, men jeg måtte svare nei likevel. Jeg hadde tre grunner: Det var feil årstid – Jeg ville ikke reise fra barna – Det ville bli for dyrt. Mitt svarbrev til Amerika begynte slik: ”Jeg takker for innbydelsen, men —–.” Det var ikke lett å putte den konvolutten i postkassa, for jeg visste godt at akkurat den innbydelsen ville jeg aldri få mer. Dersom jeg angret to måneder seinere, var det ingen vei tilbake, for da ville festen være over.
Teksten hos Lukas om det store gjestebudet, handler også om innbydelse til en fest, og det er ikke vanskelig å se sammenhengen. Jeg sa ja til Jesus i unge år, men ——. La oss gå tilbake til innbydelseskortet et øyeblikk: Tenk om jeg hadde svart ”ja” den gang brevet fra Amerika kom, og så glemt å bestille flybillett og glemt å pakke og finne fram findressen. Det hadde ikke stått på vertskapet. Min stol ville stå klar ved bryllupsbordet med navnet mitt på bordkortet. Seng og husrom ville også være bestilt i mitt navn. – Men jeg ville ikke ha vært der, bare en tom plass og en oppredd seng, betalt av min nevø for at jeg skulle komme.
Jesus trenger seg aldri inn med makt. Han taler og overbeviser, og han var villig til å gi sitt liv for din og min frelse. Men her stopper også Jesu makt og autoritet. – ”Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som ble sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt! (Matt.23,37-38) Måtte det ikke bli sagt til deg og meg på regnskapsdagen! For huset kan bli forlatt. I Lille-Asia og andre områder rundt det østlige Middelhav, vet vi at det èn gang fantes store menigheter med et rikt kristenliv og aktiv misjonsvirksomhet. Det er nedslående å besøke de samme byer og steder i dag. For 1000 år siden måtte korset vike for halvmånen. Gud har ingen barnebarn eller fjerne slektninger. Hver generasjon må kristnes på nytt. Det gjelder også vår Kirke og vårt folk. Lysestaken kan flyttes.
Denne teksten er vel egentlig en misjonstekst som skal drive oss til å gå ut med innbydelsen. Men det må alltid begynne med vårt eget forhold til Jesus

søndag 12. desember 2010

Spørsmål som krever svar

Gjennom livet blir det stilt mange spørsmål. Ikke alt er like viktig, og mange spørsmål stiller vi mest i undring – uten å vente på svar. Men det finnes store spørsmål som gjelder livet og evigheten, og her må ingen av oss slå oss til ro uten å finne svar.
Bibelen rommer også mange spørsmål, og det første ble stilt av Guds motstander: ”Har Gud virkelig sagt?” (1.Mos.3,1) Og i historiens løp fra skapelsens dag til vår egen tid har djevelen stilt det samme spørsmålet, ikke minst til dagens ”opplyste” mennesker. Han vet hvor han skal sette inn støtet for å få oss til å vakle i troen. Da skal vi frimodig svare som de bibelske profeter: ”Så sier Herren!”
Et av de siste spørsmål i Bibelen blir stilt av en av de eldste: ”Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?”Han gir selv svaret: ”Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.” (Joh.Åp.7,13-14) Svaret er like klart som det er uforståelig for de vise i denne verden. Det er bare Jesu blod som kan gi oss adgang til Guds fullkomne rike!
Det betyr ikke at vi bare skal være passive og vente. Midt i Bibelen møter vi et utfordrende spørsmål. Det ble først stilt til Jesaja, men ingen slipper unna dette kallet: ”Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” (Jes.6,8) Profeten svarte straks: ”Se, her er jeg. Send meg!” Skal Guds rike nå sitt mål, er det viktig at Gud har lydige tjenere. Og det gjelder på alle livets områder -  givertjeneste, forkynnelse, diakoni og alle store og små oppgaver der Gud faktisk er avhengig av oss mennesker.
Vi mennesker stiller også spørsmål. Noen av disse er så viktige at det er absolutt nødvendig å få rett svar. Fangevokteren falt skjelvende ned for Paulus og Silas og spurte: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” De svarte: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.” (Ap.gj.16,30-31)
Det er mange som skyver dette spørsmålet foran seg, og andre bryr seg aldri om å spørre. Her må vi ikke ta feil! Les hele setningen èn gang til! For meg ligger det en ekstra trøst i dette svaret: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.”

En gang sinna, resten var bare godhet.


Salme 30 vers 6
En kvinne fortalte at hun hadde hatt en enestående god far. Han var snill. Han var omsorgsfull. Da hun var liten, satt hun ofte på fanget hans, mens han fortalte små historier. De lo og lekte sammen. Da hun var i tenårene, kunne hun komme til ham både med sine bekymringer og gleder. Og som voksen, til og med da han var blitt svært gammel, viste han henne kjærlighet og omtanke.
«Var han aldri sur og irritert? Ble han aldri virkelig sint?» «Jo, det må han vel ha vært som alle andre mennesker. Men egentlig kan jeg bare huske en eneste gang. Jeg hadde gjort noe riktig ondskapsfullt. Da fikk jeg en kraftig utskjelling. Og det satte slik støkk i meg at jeg lærte for livet. Men jeg fikk også en følelse av at det lå mye smerte bak vredesutbruddet.»
Dette vakre bildet av forholdet mellom en far og hans datter illustrerer forholdet mellom vår himmelske Far og hans barn. En gang sinna, resten var bare godhet. Det er dette bildet Bibelen tegner av Gud. «For et øyeblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde.»
Og du som har et gudsbilde der vreden dominerer og nåden knapt er med, må forsøke å få fatt på det samme bildet av Gud. For ikke bare elsker han. Han er kjærlighet. Lykkes du med dette, kan det komme til å forandre livet ditt.
Med denne Andakten ønsker jeg dere en
velsigna god dag her fra Katthult!!! 

lørdag 11. desember 2010

En uvanlig hendelse i en vanlig menighet.


Esekiel 34 vers 11
En mann i en fillete, skitten regnfrakk vandret oppover midtgangen i en kirke. Det var under avslutningen av gudstjenesten. Framme ved alterringen falt han på kne. Ingen hørte ham be. Men hele skikkelsen ropte til Gud. Og ingen rørte seg for å hjelpe stakkaren i forbønn og ingen kom for å veilede ham.
Etter noen minutter reiste han seg og gikk tilbake til plassen sin på siste benk. Folk ble vel ikke akkurat forskrekket. Pastoren ble kanskje heller ikke så forstyrret at det gjorde noe. Men opptrinnet var såpass uvanlig at ingen kom seg til å gripe inn. Men en ting er sikkert: Herren Jesus, som er den gode hyrde, var hos ham der framme ved knefallet. Han tok imot ham. For dersom hans kjærlighet strekker seg etter noen spesiell, så er det nettopp de forkomne og ensomme. For, «så sier Herren Gud: Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem».
Det var det som skjedde da Tomas, tvileren, fikk ekstra oppmerksomhet og hjelp. Det var også det som skjedde da Peter, som hadde bannet på at han ikke kjente Jesus, fikk en særskilt hilsen. Og det var det samme som hendte da Jesus oppsøkte prostituerte og landssvikere for å være sammen med dem. Han til og med spiste sammen med den slags folk. Og det var en veldig fortrolig handling den gangen.
Det er mulig at en del folk i den velkledde menigheten som så den fillete og forkomne stakkaren ved knefallsplassen, oppfattet tingene annerledes. De tok i tilfelle skammelig feil.
Men kanskje du kjenner deg i slekt med mannen i den skitne regnfrakken. Da er du også utvalgt til å bli Herrens fortrolige venn og ikke en som er oversett eller glemt av de andre. For Herren Jesus er hyrden som forlater de 99 fårene som er trygge i innhegningen, for å lete etter det ene som har forvillet seg.
Mine tanker går nå til alle våre medmennesker som ikke har det så godt,
og de som ligger ute. Det er fryktelig vondt at noen behøver ha det slik
i et så rikt land som Norge. Hva kan vi som har det greit gjøre? 
Det skal ikke så mye til for og glede noen. Kanskje vi kan smøre noen matpakker,
lage litt ertesuppe,og kanskje ta med noen varme klær og oppsøke de og gi de 
stakkars menneskene en oppmuntring og litt kjærlighet og omsorg nå føre Jul?
Når vi nå føre Jul er i butikken, fyller vi handlevogna til randen med alt som godt er,
så la oss fylle i litt ekstra i vogna dette året,så vi kan gi bort noe av vår overflod.
Eller kanskje vi skal gå enda lenger? Hva om vi inviterte en av de på livets skyggeside hjem på Julaften?Er helt sikker på at det ville blitt en STOR VELSIGNELSE!!!
Kjenner jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på det.La oss stå sammen om dette,og gjøre noe for våre medmennesker nå føre Jul.
Er dere litt enig med meg kjære venner??
HØRTE JEG ET AMEN??Det er jeg helt sikker på!! 

En annen ting som er veldig viktig,er at vi ber for alle som har det vondt.
Julen er en veldig vond tid for veldig veldig mange av våre medmennesker.
Med denne Andakten,og denne oppfordringen ønsker jeg dere alle ei velsigna
god helg her fra Katthult.
Hilser dere også med, ORDSPRÅKENE 3 VERS 27 OG 28.
En tankevekker til oss alle.

fredag 10. desember 2010

Kom igjen i morgen

MED DENNE ANDAKTEN AV EDIN LØVÅS 
ØNSKER JEG DERE ALLE EI VELSIGNA 
GOD HELG HER FRA KATTHULT.


Ordspråkene 3 vers 27-28
En svensk helsesøster med ansvar for et stort distrikt ville nettopp skru på radioen for å høre andakten tidlig en morgen. Da så hun gjennom vinduet at det kom en finsk frue med den lille gutten sin. Hun visste hva det gjaldt. Gutten hadde et sår på foten og nå ville mammaen ha byttet bandasje, før hun gikk til sitt arbeid og gutten på skolen.
Helsesøsteren, som jeg kjenner godt og vet er et varmt og omsorgsfullt menneske, ble litt irritert. «Aldri kan jeg få en fredelig stund,» tenkte hun. «Nå får jeg ikke høre andakten i radioen i dag heller.» Hun skulle til å reise seg for å gå dem i møte og be dem komme tilbake en annen gang. Men av en aller annen grunn grep hun Bibelen, som lå på bordet ved siden av henne, og slo den opp. Hennes øyne falt på et par vers i Ordspråkene hvor det står: «Gjør godt mot dem som trenger det, nekt ikke å hjelpe om det står i din makt. Si ikke til din neste: Gå din vei, kom igjen i morgen.»
Helsesøsteren har masser av humor og godt humør og synes det var en festlig påminnelse fra Herren. Hun gikk de to smilende i møte og bandasjen ble byttet.
Selvfølgelig trenger vi tid for oss selv. Vi har lov å beskytte oss når kravene blir for store. Men akkurat i denne situasjonen var det nok nødvendig at det ble gjort en liten ekstra innsats. Og denne gangen var det et bibelavsnitt som fortalte hva som skulle gjøres.
Men ellers? Mange av oss har for dårlig tid til å utføre de enkle kjærlighetsgjerningene, enten det gjelder på jobben eller i privatlivet. Den finske kvinne kjente til at helsesøsteren var kristen. Hun forsto sikkert også at hun trengte seg på for tidlig og utenfor kontortid. Men kanskje var det denne lille kjærlighetsgjerningen som nettopp da var det aller beste vitnesbyrdet om Kristus og hans kjærlighet

tirsdag 7. desember 2010

Konfirmanten lærte gudsfrykt.


2 Kong 17,39
Dette skjedde i en kirke i utkanten av Oslo. En konfirmant sto skrekkslagen foran presten. Han hadde pliktskyldigst vært tilstede under gudstjenesten. Det må jo konfirmantene, enten de har lyst eller ikke. Da nattverden begynte, hvisket han til kameratene sine: «Jeg går opp og får meg en kjeks og en skvett vin.» Hele flokken flirte og syntes han var veldig til kar.
«Men,» sa han til presten, «da jeg kom opp til alteret, så jeg Jesus. Han sto like ved siden av deg.» Og hele guttepjokken skalv. Han hadde hånet Gud. På få sekunder hadde han lært hva gudsfrykt var. Presten tok ham i sine armer og veiledet ham med mildhet og kjærlighet.
Vi frykter så mye og så mange. Vi er redde for fremtiden, for autoritære mennesker, for sykdom og død. Noe av denne engstelsen er berettiget, men veldig mye helt ugrunnet. Jesus har lovet å befri oss fra engstelse. Han anbefaler en ledig og lett livsstil. For ingen kan, med all sin bekymring, legge en alen til sin livslengde. Men med gudsfrykten er det annerledes. Den består i respekt for den hellige Gud. Og den kan være både god og rensende. Konfirmanten ble i alle fall ristet løs fra sin spotske, flirende holdning. Og slik står det skrevet om dette i Guds ord: «Bare Herren deres Gud skal dere frykte.»
Vi lever i en tid hvor gudsbildet mangler de sidene ved Guds vesen som kan få et menneske til å skjelve. For selv om det er ganske mye religiøsitet blant folk flest, så går tankene sjelden lenger enn til en Gud som bare er god, bare forståelsesfull og framfor alt bare kjærlighet. Bevisstheten om synd byttes ut med det å være mislykket. Og da er det som oftest andre som får skylden. Det kan være foreldrene eller lærerne eller miljøet på jobben. Men da konfirmanten sto skjelvende foran Herrens tjener og foran Herren Jesus selv, da opplevde han både den syndenød og den gudsfrykt som Bibelen taler klart og tydelig om.

Det usynlige


Dersom vi tenker på at Han som har gitt oss det lille øyeblikket vi lever,
har skapt alt levende og vil oss godt, gir det det hele mening.
Derfor mister vi ikke motet, sier Ola Smeplass.
Teksten er fra 2. Kor 4,16-18 – Det usynlige for øye.
Finnes det noe som varer for bestandig? Noe som tiden ikke klarer å ødelegge? Noe som aldri tar slutt? I vår menneskelige tankegang er det umulig. Alt tar jo slutt. Universet har en alder, ca 13,7 milliarder år sies det. Jorda har også en alder, ca 4,5 milliarder år. Vi kan med stor grad av sikkerhet si at universet vil ha en avslutning en gang i fremtiden. Hva skjer da?
Vi har fått livet i gave. Noen lever kort, noen litt lenger. Men ingen vet hvor vi var før livet startet, ingen vet noe om hva som skjer etterpå. Hvis universets historie til nå forkortes til ett år, varer et gjennomsnittlig menneskeliv ca. 1/10 sekund.
Tanken på at noe er evig stemmer ikke med vår logikk og det naturvitenskapen kan fortelle oss. Men Paulus sier i dag at det er noe som varer.
Det var det ordet igjen. Evig. Et ord som vi ikke har noen forutsetninger for å forstå, fordi alt i vår verden har en begrenset levetid. Selv universet har det. Paulus sier at det som vi skal satse på ikke er det vi kan se. For det varer ikke. Men det usynlig er evig, sier han. Kan vi virkelig satse på noe vi ikke kan se?
Vi har alle hørt uttrykket ”Jeg tror det ikke før jeg får se det”. Men som menneske må vi forholde oss til ting vi ikke kan se. Ingen kan påstå at de bare tror på det de ser. Kjærligheten er usynlig. Likevel opplever vi den. Godhet, varme, omtanke, ingen har noensinne sett det. Men vi har sett sporene.
Men hvis bare det synlige fantes, ville vi vært små og ubetydelige deler i en stor maskin. Vi har erfart at verden er mer enn kjemi, fysikk og matematikk. Vi tror på det som ikke kan ses. Derfor mister vi ikke motet, sier Paulus. For dersom bare det som blir ødelagt finnes, har vi ingen ting. Da blir livene våre som små krusninger på et stort hav.
Overbevisning er verdens måte å gjøre ting sannsynlig på. Det usynlige lar seg ikke sannsynliggjøre. På samme måte som at kjærlighet ikke lar seg måle, selv om sporene etter den kan være svært tydelige. Gud lar seg heller ikke sannsynliggjøre eller måle, selv om hans skaperverk kan måles på mange ulike måter.
Smertene våre skal gå over, leste vi i dag. Det gode skal seire. Håpløsheten skal forvinne. Hvis en tenker på hvor små vi er i skaperverket og hvor kort livet er i forhold til det vi kan måle, kan en bli motløs. Dersom en tenker på at Han som har gitt oss det lille øyeblikket vi lever har skapt alt levende og vil oss godt, gir det det hele mening.Derfor mister vi ikke motet.

torsdag 2. desember 2010

En flate å bevege seg på.


Psykiateren Gordon Johnsen, som var den drivende kraften bak opprettelsen av Modum Bads Nervesanatorium, hadde opplevd fornyelse under Oxfordvekkelsen. Dette var en vekkelse som gikk fram på 30-tallet, og som påvirket mange intellektuelle til omvendelse, eller forvandling, som var betegnelsen den gang. En av de sannheter som bevegelsen understreket, var Guds ledelse. Om dette talte Gordon Johnsen til en flokk elever på et teologisk seminarium. Han brukte da et uttrykk som festet seg hos studentene. «Gud gir oss ikke en nålespiss å stå på, men en flate å bevege oss på,» sa han.
Mange kristne vet om situasjoner i sitt liv hvor Gud grep inn og ga dem ordre om hvordan de skulle innrette seg. Noen kan fortelle om overraskende og dramatiske inngrep når det gjelder ledelse. Det var ikke dette Gordon Johnsen argumenterte mot. Han tenkte på mennesker som hele tiden lever i en anspent holdning hvor de forventer seg ledelse minutt for minutt.
Det normale er å gå rolig fram gjennom livet og underveis innrette seg etter Guds Ord og i harmoni med Jesu sinnelag, samtidig som man ganske rolig er våken for at Gud kan gripe inn med en direkte ledelse. Nålespissmenneskene er fiksert på følelsene sine og legger unaturlig vekt på tilfeldige hendinger, som de tolker som ledelse i den ene eller den andre retningen.
De kristne som har en flate å bevege seg på, bruker like gjerne sin forstand, etter det Guds Ord som sier: «Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne. I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær sindig.
Romerne 12 vers 2-3.

onsdag 1. desember 2010

Med Heliga hender

En velsigna god kveld ønsker jeg dere alle
her fra Katthult med dette diktet av Pastor Remi Høidahl,
Har fått hans tillatelse til å legge det inn.
Gud velsigne deg,dine og din menighet Remi!!

Med heliga händer upplyfta till Gud

Text: Pastor Remi Høidahl

Med heliga händer upplyfta till Gud
Till jorden du sände änglabud
Messias skall födas i enkelhet
Från evig himmelsk härlighet
Med heliga händer upplyfta till Gud

Vi tackar dig för jungfrun ren
Som villigt gav oss Guds strålglans sken
I honom vi skådar Guds kärleks prakt
På sonens akslar vilar makt
Vi tackar dig för jungfru ren

I Betlehem på halm och strå
En konung föds för att i döden gå
Barnet mjukt och ömt skall lida
Mot Satans härsmakt han måste strida
I Betlehem på halm och strå

Mot krubbans brädor han lägges ned
Snart han spikas upp på korsets träd
Barnet ömt i jungfruns armar
Med genomstungna händer han mig omfamnar
Mot krubbans brädor han lägges ned

Helige Gud i treenighet
Du sände din Son i mänsklighet
Försoning och frälsning (var) ditt eviga råd
I sonen vi ser din stora nåd
Helige Gud i treenighet

Herre Gud av evighet
Vi priser dig med salighet
Fröjd och jubel hörs denna natt
När himlen ger sin största skatt
Herre Gud av evighet

Med upplyfta hjärtan vi Gud tillbeder
Nu firas Julen i alla städer
Frälsaren är född i Davids stad
Du folk och värld, var glad, var glad
Med upplyfta hjärtan vi Gud tillbeder

Nigeria: Historien til en blind evangelist




Fysioterapeut og evangelist

Alt det som Dr Bitrus Gani-Ikilama har klart å gjennomføre, ville vært svært imponerende selv om han ikke hadde vært blind. Som medlem av fysioterapi-foreningen i Storbritannia og Nigeria har han fått mange utmerkelser, inkludert Nigerias ”National Honour of Officer of the Order of the Niger (OON)” og den nigerianske regjerings ”Icon of Hope”. 

Han har utgitt mer enn ti publikasjoner og har vært på reise i ”embedets medfør” i Frankrike, Spania, Storbritannia, Tyskland, USA og mange afrikanske land. Han har grunnlagt et senter for blinde, og hit kommer blinde mennesker fra hele verden.

Men likevel sier han: ”Det beste som har hendt meg, er at jeg er blitt en kristen.” Og den største utfordringen - og gleden - får han som taler og evangelist.

I de siste 40 åra har dr. Gani-Ikilama vært involvert i evangelisk arbeid blant muslimer i Nord-Nigeria. ”Jeg synes det er svært givende å lede mine muslimske pasienter og kolleger til Kristus,” sier han. ”Det har ikke alltid blitt akseptert av muslimene, spesielt her i Zaria, men det er mitt kall.”

Tidlige hindringer

Dr.Gani-Ikilama ble født 25. Februar 1944 i byen Donga i Nord-Nigeria. Da han var 5 år gammel fikk han meslinger og ble som følge av dette blind. 

”Jeg gikk på søndagskolen siden jeg ikke hadde noe annet å ta meg til, blind som jeg var. Der oppdaget jeg at det var morsomt å lære bibelvers utenat - i det minste var det noe jeg kunne gjøre i konkurranse med de seende guttene og jentene.” 

På søndagsskolen ble hans øyne ”åpnet” for sannheten: ”Jeg var en synder på vei mot fortapelsen. Det likte jeg ikke. Men ikke lenge etter dette oppdaget jeg at Jesus hadde tatt seg av dette problemet. Han døde for at mine synder skulle bli tilgitt og har lovet å ta meg med til himmelen - ikke til helvete. Og dette tente en glød i meg.”

En eldre person i landsbykirken, Dauda Kwancha, ledet ham til Jesus. Dr Gani-Ikilama forteller at han også var det mennesket Gud brukte for å få han inn på skolen. 

Dr. Gani-Ikilama var det første blinde barnet som ble innskrevet i grunnskolen i Nigeria. Dette skjedde i 1955 på en skole i Gindiri på en misjonsstasjon i Nigerias Plateau State. Han var også den første blinde tenåring som var elev ved Boys`secondary School i Gindiri. Fra 1963 til 1967 fortsatte han på fysioterapiskole ved Royal National Institute for the Blind i Storbritannia.

Utdannelse og kristent arbeid

I tillegg til å studere fysioterapi i London ble Dr. Gami-Ikilama medlem av en baptistkirke.

Han sier: ”Denne kirken ga meg mulighet til å evangelisere og vitne i London.” Mens han deltok der, var han også medlem av koret på 4000 medlemmer som sang ved en Billy Graham-kampanje.

Han vendte tilbake til Nigeria etter å ha fullført studiene. Han startet opp praksis ved et undervisnings-sykehus i 1967. Igjen møtte han vanskeligheter. Potensielle arbeidsgivere var i tvil om en blind mann kunne arbeide som fysioterapeut.

”Jeg husker fra min første stilling i Lagos at den britiske administrator ikke trodde jeg kunne arbeide siden jeg var blind. Jeg lo. Da mannen spurte hvorfor jeg lo, svarte jeg: 

’Jeg ble utdannet i ditt land. Hvis jeg er kvalifisert til å praktisere i London, hvorfor ikke i Lagos? Han likte ikke det jeg sa, men han ansatte meg.’”

Virksomhet

Ved sykehuset ble Dr.Gani Ikilama en del av det kristne fellesskapet som vitnet overalt i byen. Han sa: ” Vi delte byen Lagos mellom oss for å drive gateevangelisering.” Dette ga gode resultater. 

Han startet også en gospelgruppe, ”The Medic Melodies” som besto av lærere og studenter ved sykehuset. ”Det var en del av vårt evangeliseringsarbeid,” forteller han. Deres debut-album, ”The challenge of our time” (Vår tids utfordring) ble en bestseller i Nigeria. 

Etter seks år i Lagos flyttet fysioterapeuten/pastoren/evangelisten til universitetssykehuset i byen Zaria i Kaduna. Der arbeidet han i 30 år til han ble pensjonist i 2002. Han lever fremdeles i en muslimsk-dominert stat og har kontakt med tidligere pasienter og kolleger.

I Zaria kalte Herren Dr.Gani-Ikilama til prestetjeneste for de blinde, og i 1976 fikk han opprettet ”The hope for the blind”-senteret. I Nigeria er det mer enn 2 millioner mennesker som er blinde. Han sa: ”Rett etter at vi hadde startet senteret fikk vi forespørsler fra hele Afrika og fra flere land i Asia." Han la til at senteret har bidratt til å bringe muslimer og hedninger til Kristus. 

Den største utfordringen

Men likevel, kristen tjeneste i sharia-staten Kaduna er utfordrende – større utfordring enn å leve som blind.

Dr. Gani-Ikilama sier at innskrenkning av vår religionsfrihet og vår frihet til å snakke om forfølgelse, er kjennetegn her. Innskrenkningene kommer ikke fra regjeringen, men fra en islamistisk ledelse som støtter vedvarende angrep på kristne fra muslimske ekstremister.

Slike angrep skjedde i 1987 da et medlem av dr. Gani-Ikilamas forsamling i Zaria hadde en evangeliseringskampanje i byen Katanchan. Muslimer angrep de kristne og volden spredde seg til de nærliggende byene hvor kristne ble drept og kirker satt i brann.

Forfølgelse av kristne i Nord-Nigeria har nådd slike dimensjoner at kirker og kristne virkelig trenger å bli styrket. ”Områdene i Nord-Nigeria er store, folket mer spredt, og behovet for å styrke kirkene ved hjelp av undervisning og forkynnelse er derfor enda større her.” 

Han sier også at muslimene mer og mer prøver å dekke over forfølgelsene. 

Men dr. Gani-Ikilama er rask nok til å poengtere at ”selv om vi møter motstand fra muslimene, burde det ikke være en hindring for å nå muslimene. Akkurat nå må vi veie hvert ord vi sier, enten vi forkynner eller samtaler privat, så vi ikke krenker muslimene,” sa dr. Gani-Ikilama i sitt hjem i Zaria. ”Utfordringene er større, men det er også belønningen.”

(Kilde: Open Doors Communication Centre)