Nå snakker vi om meg sa gutten.

To karer satt og snakket sammen. De trivdes i hverandres selskap og var innom mange samtaleemner. Tiden gikk. Ved siden av dem sto det en liten gutt. De to karene la knapt merke til ham. Plutselig brast det for den lille gutten, og han ropte så høyt han kunne og med fortvilelse i stemmen: «Nå snakker vi om meg.» Han ville bli sett. Han hadde behov for et tegn som fortalte at pappa og den andre mannen brydde seg om ham. Han ville kjenne at han var elsket. I vrimmelen av mennesker som omgir oss, er det mange barn, men også mange voksne som også har det slik. De vil så gjerne bli sett. Iblant skal det så lite til, et håndtrykk, et smil, kanskje bare et blikk, kan være nok til å lyse opp dagen for et menneske som kjenner seg så grå og fargeløs at ingen legger merke til det.

Jesus så slike mennesker. Han lette ikke opp de innflytelsesrike og interessante for å være sammen med dem og utveksle meninger. Tvert imot søkte han seg til de små i samfunnet. De fattige og utstøtte var hans særlige venner. Han satte seg til bords sammen med dem og lot dem kjenne at han var glad i dem.

Visst har vi lov til å ha en lang og koselig prat med en kollega, eller ta del i en interessant diskusjon med folk som har samme interesser. Men som Kristi etterfølgere må vi også se det lille menneske som venter på at vi skal legge merke til det.