tirsdag 30. november 2010

Fra forfølger til forfulgt




Manuel Perez Gomez blir kalt ”Saulus av Tarsus fra Chamula”.

Og med god grunn!

 
Manuel Perez Gomez
På samme måte som Saulus forfulgte han Jesu etterfølgere. På 1990-tallet var Manuel kjent som en av de mest aggressive forfølgere av de kristne i San Juan Chamula-distriktet i Chiapas, Mexico.
 
I løpet av de siste 30 år har tusener av innfødte troende i området rundt byen Chamula blitt brutalt drevet på flukt, fengslet eller drept.
 

Kristne uønsket

Chamula blir styrt avcaciques, eller områdehøvdinger, som opererer som en mafia. Manuel var en slik cacique, og han hadde makt til å gjøre som han ville. Og denne makten utnyttet han godt.
 
Manuel husker: ”Vi ønsket ikke kristne i Chamula …. så vi tvang dem bort og truet dem.”  ”Når folk ble kristne, sluttet de å drikke posh (lokal hjemmelaget brennevin). Dette gjorde meg svært sint!”
 
”Jeg var ondskapsfull i de dager. Jeg drakk mye og danset med andre kvinner. Jeg gjorde mye ondt mot mange mennesker. Folk fryktet meg. Men det var få autoriteter, så jeg gjorde som jeg selv ville.”
 
Livet var godt for Manuel og familien, som inkluderte 8 barn.
 

Sorgen

Men det var én, uopphørlig sorg. Hans eneste sønn hadde en alvorlig lidelse. ”Min kone gråt sårt for min sønn”, sa han. ”Jeg betalte 5000 pesos (ca 3000 kroner) til en heksedoktor for at han skulle kurere han. Men det klarte han ikke. Det hele syntes håpløst.”
 
Manuel hørte så om en kristen pastor i distriktet. Han hadde bedt for en syk gutt, som var blitt helbredet. For en cacique å oppsøke en evangelisk pastor var uhørt i Chamula hvor kristen-hedensk praksis er normen. Men Manuel og kona Guadalupe var desperate for et under.
 
Det første pastoren sa, var at dersom du ønsker helbredelse, da må du søke Gud og eie Jesu kjærlighet i ditt hjerte. Deretter ba vi, og jeg ble en kristen.
 

Helbredelse og forfølgelse

En gruppe kristne ba for den syke sønnen, og han ble helbredet.
 
Likesom Saul, så begynte Manuel straks å betale prisen for sin nyfunne tro på Jesus. Tidligere cacique-venner ble nå hans fiender. De utlovet en belønning for dem som ville drepe ham.
 
Som resultat kunne han ikke lenger gå ut på markene. Avlingen sviktet. Han tapte alle pengene sine. Under et attentatforsøk ble 86 kuler skutt inn i huset hans. Heldigvis hadde han akkurat flyttet inn til en slektning i nærheten.
 

Leve og dø i Jesu navn

Manuel sier: ”Lever jeg, så er det i Jesu navn. Dør jeg, så dør jeg i Jesu navn. Herren har beskyttet meg og min familie.”
 
I dag deltar Manuel og familien hans i Alas de Aguila, en hurtigvoksende pinsemenighet i utkanten av byen San Cristobal de las Casas. Han leder også en mannsgruppe som samles i hans hjem til bibelstudier. En dag håper han å kunne starte opp en menighet i Chamula-distriktet.
 
”Jeg kaller Manuel for ’Saulus av Tarsus fra Chamula’,” sier pastor Esdras Alonso Gonzales. ”Ingenting er umulig for Gud!”.

(Kilde: Open Doors International Communication Centre)

mandag 29. november 2010

En Andakt av Edin Løvås

Med denne Andakten av Edin Løvås ønsker jeg 
dere en velsigna god kveld her fra Katthult.


Legger til at Edin Løvås er en personlig venn
av meg,og han har gitt meg lov til og bruke alt
av materiale som han har skrevet.


Vil også oppfordre alle til å kjøpe hans bøker,
som er til en fantastisk glede og oppmuntring.
I 2002 ga han ut boka:Minutter med Jesus,
som er solgt i over 20 land.
Han har også fått Kongens fortjenstemedalje i Gull.


Edin og hans kone Brita er to fantastiske mennesker
som elsker Jesus,og som jeg er glad for at jeg har fått lov til og bli kjent med.
Må Gud rikelig velsigne de og familien deres med alt godt.Amen!!

Jeg kjenner meg nedfor.

Hebreerne 13 vers 8.
Under samlingen i en bibelgruppe klaget en kvinne over at hun kjente seg nedfor. 
«Jeg er ikke egentlig deprimert, bare litt trist,» sa hun. Flere fortalte at de også hadde det slik iblant.
En lege som var med i gruppen, mente at den som ikke var litt nedfor fra tid til annen, umulig kunne være helt normal.
Det hele munnet ut i latter. Og damen som først hadde nevnt at hun kjente seg litt nedfor,
fortalte at hun allerede kjente seg lettere til sinns. Det gjorde henne godt å høre at hun var normal.
Altfor mange kristne mennesker er bundet i den oppfatningen at de burde være glade bestandig,
dersom det er rett fatt med dem. Men det stemmer jo ikke. Les Salmenes bok og legg merke til
hvor mange skiftende sinnsstemninger som David, mannen etter Guds hjerte, gir uttrykk for.
Det er bare hos Gud det «ikke er noen forandring eller veksling mellom lys og mørke».
Og«Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid».
Et kjent skriftsted oppfordrer oss riktignok til å være glade bestandig. «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si:
Gled dere!» Men legg merke til at det finnes to måter å lese dette skriftstedet galt og en måte som er rett.
Trykket skal verken ligge på ordet «gled» eller på utrykket «alltid», men ved ordene «i Herren».
Dette betyr at Paulus ikke forventer at vi hele tiden skal ha en følelse av begeistring.
Derimot kan en kristen alltid få lov å leve i bevisstheten om at Jesus Kristus er like skjønn og herlig
under våre skiftende omstendigheter. Denne indre bevisstheten er en egen stille glede som varer hele tiden.

søndag 28. november 2010


 

Et vitnesbyrd fra Nord-Korea

Utskriftsvennlig versjonTips en venn
                                                   Nord-Korea
 
Nord-koreanske soldater.
Lee Joo Chan er fra Nord-Korea. På Åpne Dører-dagen i Nederland for et par uker siden fortalte han realistisk fra livet som kristen i Nord-Korea.

Lee Joo Chan forteller sin livshistorie:


Da jeg var ung, trodde jeg  på lederne i nasjonen vår. Jeg stolte helt og fullt på dem, og jeg ønsket å adlyde dem. Mine foreldre var spesielle mennesker, og de nøt stor respekt. Folk i landsbyen vår så på dem som sanne kommunister. Min mor lærte oss at når naboene våre ikke hadde mat, måtte vi dele med dem. Vi måtte dele det vi hadde både av mat og klær og hjelpe syke.

Foreldrenes hemmelighet

Men mine foreldre hadde en hemmelighet. Hver kveld når det var blitt mørkt, gikk de ut og gravde opp en svart bok i et hull i bakken på baksiden av huset. “Fortell aldri noen om denne boken, for da vil hele familien bli drept,” sa de. Min mor sa aldri navnet “Jesus”, for det var alt for farlig.

På 1990-tallet kom den store hungersnøden. Jeg var lærer på ungdomsskolen på den tiden. En elev på 12 år kom en dag og sa: “Jeg har så vondt magen.” Vi tok ham og hans søster til sykehuset. Begge besvimte av utmattelse og sult. Deres foreldre døde to måneder tidligere av sult. Jeg omfavnet barna, og de holdt hendene mine inntil de døde.

Hungersnød og flukt

Fortsatt er det stor hungersnød. Tre millioner har dødd av sult. Og resten av befolkningen, 24 millioner mennesker, er fratatt all frihet. Det er et land fylt av død. Jeg kunne ikke holde det ut lenger. Jeg hadde bøker som var skrevet av Kim Il Sung og Kim Jong Il. En dag slengte jeg dem fra meg foran en annen lærer og sa: “Jeg tror ikke på dem lenger.” Dermed hadde jeg sagt og gjort noe som det var dødsstraff for.  

Jeg flyktet til Kina, og oppholdt meg der i fem og et halvt år.  Det var i februar 1997. Det var kaldt, og isen lå på grenseelva Tumen. Jeg krysset elva og kom til en kinesisk landsby. Jeg møtte en kinesisk kvinne, og det første og eneste jeg sa, var: ”Jeg kommer fra Nord-Korea. Jeg er så sulten!” Men det var en slik lettelse at jeg hadde greid å flykte og fortsatt var i live. Jeg begynte å tigge, og etter hvert fikk jeg illegalt arbeid. Jeg fikk ikke betaling, men mat.

Gjenforening med moren

I 1998 kom min mor over grensen for å lete etter meg. Hun fortalte at hun hadde kommet til tro på Jesus i 1935, men hun hadde aldri kunnet fortelle noen i familien om sin tro etter at Kim Il Sung tok makten og ville utrydde alle kristne. Mine besteforeldre hadde vært med i samme menighet som Kim Il Sung var med i sin ungdom. Det var i Kina at min mor for første gang tok meg med i en kirke, og hun ba for meg og vårt folk i tre timer. Hun sa: “Å Herre, vær så snill å la familien vår komme til Kina.”

I 2001 kom også min bror til Kina for å møte oss. Han overtalte min mor til å bli med ham tilbake til Nord-Korea. For også i Kina måtte vi være forsiktige. Politiet var etter oss.

Fanget og drept

Da min mor kom til elva, ba hun intenst for meg at jeg måtte bli et vitne om Jesus. Så krysset mor og min bror elva, men på den nord-koreanske siden ble de straks arrestert. Jeg sto på den kinesiske siden og så på hvordan de ble slått med geværene til de døde. Så ble de lempet på elva. 

Jeg ropte ut til Herren. Jeg ønsket å få tak i min mors kropp og få den opp fra elva, men jeg kunne ikke. Siden har de drept hele familien min. Min mor, min far og mine søsken – alle ble drept for sin kristne tro. Det er bare jeg og min sønn som er i live av hele familien min.

Bønn for landet

Be for Nord-Korea! Be om at Guds Ånd må arbeide i landet. Det er så mange som må dø på grunn av sin tro. Be om at Pyongyang igjen må bli Østens Jerusalem. Siden min mor ble kristen i 1935, ba hun for landet vårt hver dag. Og de nord-koreanske fortsetter også i dag å be for landet.

Sønnens flukt

Min sønn hadde ikke sett meg på mange år. Han var åtte år gammel da jeg flyktet. Han bodde på gaten og spiste det han fant. Men så klarte også han å flykte til Kina. Han var så tynn at jeg ikke kjente ham igjen. Jeg ønsket å hjelpe ham til friheten ved å sende ham gjennom Mongolia, men han ble arrestert. Da tenkte han: “Dette er slutten på mitt liv.” Så ble han sendt tilbake til Nord-Korea. Da var han 13 år gammel. Politiet hengte ham opp etter føttene og slo løs på ham med stokker. Han mistet mange ganger bevisstheten. Lederne i landet vårt gjør forferdelige ting mot folket. 

Senere klarte sønnen, Timothy, å flykte på nytt og bli gjenforent med sin far i Sør-Korea.

- Jeg vil forkynne til min død

Lee  Joo Chan avsluttet vitnesbyrdet sitt slik:  Nå vil jeg takke Gud for at Han kommer til å forandre landet. Jeg vil forkynne evangeliet inntil min død, og jeg vil leve for Jesus.

En usigelig smerte og Guds hellige nærvær

Så sto de der på plattformen, Lee Joo Chan, sønnen Timothy og Lees kone, for å synge et vers av Amazing Grace på koreansk før hele forsamlingen skulle synge videre på engelsk. Men da de var ferdige med sitt vers på koreansk, kastet faren seg på kne med ansiktet mot gulvet, slo hånden gjentatte ganger mot gulvet og ropte ut sin nød og smerte til Gud. Dette veldige vitnesbyrd gikk som en ildkule gjennom hele den store forsamlingen. Vi opplevde den usigelige smerten og Guds hellige og mektige nærvær på samme tid.

Romerne 8

EI VELSIGNA GOD NATT ØNSKER JEG 
DERE ALLE HER FRA KATTHULT,
Å HILSER DERE MED HELE ROMERNE 8.
DET ER ET MEKTIG KAPITTEL,OG JEG BLIR LIKE VELSIGNA 
HVER GANG JEG LESER DET.
Livet i Ånden
8Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.  2 For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov.  3 Det som var umulig for loven, fordi den sto maktesløs på grunn av vårt kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss.  4 Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik vårt kjøtt og blod vil, men slik Ånden vil.  5 De som lever slik kjøttet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til. 6 For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred.  7 Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det.  8 De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud.  9 Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til. 10 Men om Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende fordi dere er rettferdige for Gud. 11 Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også gi deres dødelige kropp liv ved sin Ånd, som bor i dere.
   
 12 Derfor, søsken, skylder vi ikke vårt kjøtt og blod noe, så vi skulle leve etter det. 13 For hvis dere lever slik kjøttet vil, må dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. 14 Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. 15 Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» 16 Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. 17 Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.
Håpet om herlighet
18 Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår. 19 For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20 Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, 21 for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. 23 Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. 24 For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? 25 Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. 26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. 27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
   
 28 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. 29 Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. 30 Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også herliggjort.
   
 31 Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
   
 33 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. 34 Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?36 Som det står skrevet:
           For din skyld drepes vi dagen lang,
           vi regnes som slaktesauer.
37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

                          

fredag 26. november 2010

Var Jesus morsom?

En god latter forlenger livet (Foto: Johannnessen, Sara/SCANPIX)
Det nye testamente forteller om flere av de menneskelige egenskapene til Jesus.
Men det står ingenting om hvorvidt han hadde humor, sier Per Anders Nordengen.
Noen ganger har jeg lurt på om Jesus hadde humor, om han lo mye sammen med disiplene og om han var humoristisk.
Han var jo et sant menneske med alle de sidene som hører menneskelivet til,- og da hører jo humoren også med.
Det står ingenting i Det Nye Testamentet om at Jesus lo. Det står om andre menneskelige egenskaper han hadde,- som at han gråt, at han var sulten, at han ble sint, hadde medlidenhet osv. Men det står ikke nevnt spesielt at han lo.
Jeg er allikevel sikker på at det var mye humor i den guttegjengen han samlet rundt seg. Når de vandret rundt på landeveiene i Galilea, når de satt rundt bordet og nøt måltidets gleder har det sikkert vært både humor og alvor, latter og tårer som det alltid er i gode vennegjenger.
I tillegg er det god humor i mye av det Jesus sa og gjorde. Han snudde jo alle de aksepterte verdiene på hodet og innførte kvaliteter som var som et ”bakvendtland”, og som det sikkert ble humret av da Han sa det. De siste skulle bli de første sa Han, og Han snakket om det utenkelige å elske fiendene og å vende det andre kinnet til når noen slo. Han løftet opp et lite barn og sa at det var eksempelet på sterk tro, og Han gjorde vann til den beste vin på et tidspunkt av festen da ikke så mange av gjestene merket det.
I tillegg tenker jeg det må ha vært latter da Han spurte disiplene om de trodde en kamel kunne komme seg gjennom et nåløye,- uansett om det dreiet seg om en synål eller en trang inngang i bymuren. Og humor er det også i bilde Han brukte om å ha en flis eller en bjelke i øyet. I Bibelen sin leste Jesus fra Jobs bok hvor det står at Gud ”vil fylle din munn med latter og legge jubelrop på dine lepper (8,21).
Jeg synes at vi trenger både mer humor og mer alvor. Vi må dyrke gleden og løssluppenheten når vi har mulighet til det, og vi må ta alvoret enda mer alvorlig når vi rammes av livets vonde slag. For meg er latter og humor god medisin for mental helse, og det har en befriende innvirkning på alllmenntilstanden. En god latter forlenger som kjent livet. Derfor må vi ikke la selvhøytideligheten og gravalvoret ta overhånd over selvironien og galgenhumoren. Latter river ned murer mellom mennesker, får stressede skuldre til å senke seg og øker den spontane livsgleden. Jeg er sikker på at Gud gleder seg når vi bryter den humørløse atmosfæren og dyrker den befriende latteren og begeistringen.
Moder Teresa, den katolske nonnen og fredsprisvinneren for sin kamp for å løfte opp fattige, har skrevet en takkebønn for latteren som lyder slik;
”Å, du min herlige Herre som har gitt meg så mye glede i mitt liv, jeg får lyst til å smile når jeg ser dine utallige velsignelser. Mine øyne smiler, når jeg ser sultende barn få mat. Min gamle munn smiler, når jeg ser folk bli klar over at du søker dem. Ofte, Herre, åpner jeg munnen og fyller den med latter, når jeg - sammen med Søstrene - ser hva du virkelig er. Og hver dag ler vi med den gleden du gir oss under vår lovsang til deg. Takk, Herre, for denne fantastiske, glade latteren. Amen.”

Tror du på Menneskesønnen?

Johannes 9 vers 35-37
Det er ikke ofte at folk blir kastet ut fra en kirke. En eneste gang har jeg vært med på noe slikt. Da måtte vi føre en fanatisk kvinne ut fra kirken, fordi hun forstyrret hele gudstjenesten.
I Johannes evangelium fortelles det om en mann som ble utskjelt og deretter ble kastet ut fra synagogen. Årsaken var ikke at han forstyrret ordenen i synagogen, men at han, på spørsmål fra de religiøse lederne, uttalte seg positivt om Jesus. For disse lederne var Abraham, Isak og Jakob, Moses og Elias de store navnene. Jesus ville de ikke høre snakk om.
I dag er også Jesus den store anstøtssteinen. Når det hevdes at han er den eneste som kan frelse, virker dette provoserende, anstøtelig og krenkende på mange mennesker. Derimot er det fullt akseptabelt å tro på en indre kilde, eller en oversanselig makt i tilværelsen. Men det er Jesus og hans frelsesverk som er sakens kjerne. Det er det avgjørende punktet. Alt annet er underordnet.
Mannen som ble kastet ut fra synagogen, hadde først blitt helbredet fra sin blindhet av Jesus. Og da Jesus traff ham igjen spurte han: ‘Tror du på Menneskesønnen?’ Mannen svarte: ‘Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?’ Jesus svarte: ‘Det er han som snakker med deg.’ ‘Jeg tror Herre, sa mannen og kastet seg ned for ham.» Jesus spurte altså bare etter en eneste ting, troen på ham selv. Og det er det samme som går igjen i hele Det nye testamente. Gang på gang fortelles det om folk som kom til tro på Jesus.
Og dette er nøyaktig hva som kan skje med deg. Mens du leser om Jesus i evangeliene, taler med ham i bønnen, lytter til hans stemme og åpner hele ditt sinn for inntrykket som strømmer imot deg, fødes troen. Gjør da som denne mannen! «Jeg tror Herre,» sa han og falt ned for ham.

torsdag 25. november 2010

Gud er din styrke

”Herren Gud er min styrke.
Han gir meg føtter som en hind
Og lar meg ferdes på høydene.”
HAB. 3,19.

Av Øystein Rambekk.

Vi vet ikke med sikkerhet hvilke dyr av hjorteslekten det her er tale om, men antagelig hunndyret av kronhjorten. Hinden var sky og engstelig, men hadde utviklet en sikker gange. Hun hadde derfor evnen til å plassere bena på de vanskelige og utilgjengelige steder når den f. eks. var på flukt fra rovdyr. Og der rovdyr måtte gi opp forfølgelsen, der satte hinden sine føtter.
Dette er et sterkt løfte til de troende; ”Herren gir meg føtter som en hind”. Troen på Gud utvikler en styrke slik at vi kan komme gjennom hindringer og passasjer som ellers vil være umulige. Daniel, Job og Josef er eksempler på det, og mange flere. Mange troende har gjennom egen erfaring sett at Herren har gitt styrke og kraft der det så håpløst og umulig ut. Denne styrke og kraft vil han utvikle hos oss gjennom tro; ”Ha tro TIL Gud”.
La oss minne hverandre om Daniel, Job og Josef: Daniel vek ikke av fra sine faste bønnetider selv om det var blitt forbudt å tilbe andre enn Kongen (Dan. 6, 11 – 12). Derfor ble han kastet til løvene. Men Herren var med ham, og lukket gapet på løvene. Hva ble resultatet: ”Hermed gir jeg  (kong Dareios) påbud om at folket overalt i mitt rike skal ha age for Daniels Gud og skjelve for ham. For Han er den levende Gud, han blir til evig tid …. Det var Han som frelste Daniel fra løvene”
Om Job heter det: ”Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett hvordan Herren lot det gå ham tilslutt. For Herren er rik på medlidenhet og miskunn.” Jak. 5,11. Du som tror, skal ta dette med i beregningene dine. Herren er din hjelper - Salme 121,2.
La Herrens Ord fornye og forfriske din tro, Han gir deg føtter som en hind!