Bakrommet.

AV EDIN LØVÅS.

En frikirkelig menighet i en by ute ved kysten et sted har en kvinnelig leder. Hun driver en liten forretning i sentrum av byen, og bakværelset er flittig besøkt av gode venner, særlig av Guds folk fra hennes egen eller andre menigheter. Når det er lite kunder i butikken, sitter de der og drikker kaffe og prater. Bakrommet blir også flittig brukt som bønnerom og til samtaler om det åndelige livet. Folk som har behov for å dele erfaringer og drøfte problemer eller bare vil være sammen med noen i fortrolig bønnesamvær, stikker innom forretningen. Dette kan skje som et ledd i handleturen eller på veien hjem fra jobben eller skolen.

«De som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og hørte hva de sa,»forteller profeten. Vi har lett for å tenke at dette må skje i kirken eller på bedehuset. Noen av oss har også en bønnekrok i vårt hjem, og i noen hjem holdes det familieandakter. I slike situasjoner er det lett å tenke at Herren er nær. Men det fine med bakrommet i butikken er at det har sin plass midt i hverdagslivet. De som sitter på bakrommet, hører at det kommer kunder. Da avbrytes bønnen og samtalen til eieren av butikken kommer tilbake.

Noen av oss elsker vakre bønnekapeller og andaktsrom, som allerede i sin utformning hjelper oss til å samle sinnet når vi skal be. Men vi trenger også bønneplasser midt i det pulserende livet. Og døren til bakrommet i butikken kan også brukes av søkende mennesker som neppe finner bønnekapellet eller andaktsrommet, og som har et så negativt bilde av kirken og bedehuset at de aldri går dit.

Samtaler som dette har også en dimensjon som ellers mangler. For Herren lytter og hører hva som blir sagt. Profetens ord om dette stemmer med det Jesus sa om at han vil være midt iblant oss der hvor to eller tre samles i hans navn.

Mal.3,16