Hva tenkte så Gud?

Efeserne 1 vers 3 til 6.

En søndagskolelærer gikk glad hjem fra kirken. Alt klaffet. Ungene hadde sittet som tente lys, da han fortalte dem om Jesus. Sangen hadde vært festlig og bra. Lek og moro hadde de hatt. Og da de sluttet, hadde han fått masse klemmer av ungene. «Halleluja» ropte det inne i ham. Hadde det ikke vært så mye folk i gata, skulle han ha ropt høyt.

Neste søndag er bildet et annet. Det begynte med at han hadde sovet dårlig om natten. Han hadde vært litt smågretten om morran ved frokostbordet. Han hadde heller ikke fått forberedt seg så godt han burde. Og ungene kjente det nok på seg, alt sammen. Det ble bare rot og bråk av det hele. Han sukket inne i seg der han gikk. Hadde det ikke vært så mye folk i gata, skulle han ha stønnet høyt.

Og Gud så ham fra sin himmel. Hva tenkte så Gud? Jo, han tenkte som så: «Jeg gledet meg over min tjener forrige søndag da alt ble så vellykket. Men jeg gleder meg ennå mer i dag, fordi han holdt ut i den situasjonen som var så vanskelig. For Gud tenker helt annerledes enn vi. Han ser ikke etter suksess og vellykkethet. Han ser etter om et menneske er innstilt på å forherlige, ære og glede ham.

For hvorfor lever vi? Kjærligheten er livets mening. Men hva er livets mål? For et Guds barn og Jesu tjener er det å leve «til pris og ære for hans herlighet». Til dette har han utvalgt oss før verden ble skapt.