Jeg er så opprørt.
AV EDIN LØVÅS.
2 Kor 11,1-2
En periode besøkte jeg ganske ofte en stor frikirkelig menighet i Sverige. Menigheten hadde to pastorer. Den ene var ungdomspastor. Han hadde et flegmatisk og rolig gemytt. Den andre var hva vi kan kalle «førstepastor». Han hadde et hissig temperament. Og han ble ofte opprørt.
Jeg møtte disse to tidlig på formiddagene. Vi ba sammen og samtalte om dagens arbeid. Men det var knapt en dag uten at den eldste av pastorene kom meg i møte med ordene: «Jag är så upprörd.» Da hadde han hørt om et menneske som var simpelt behandlet, lest en artikkel om folk som hadde det vondt, hørt noe i radioen om urettferdighet et eller annet sted i verden. Iblant riktig fnyste han av vrede. Og gang på gang kastet han seg inn i arbeidet for å rette på det som var galt eller komme mennesker til hjelp som var i nød. Aller mest opprørt ble han over det som var skjevt og skakt i hans egen menighet.
Ungdomspastoren dempet ham ned med et smil og noen beroligende ord. Iblant trengte han en formaning fra den unge mannen, slik at han brukte vettet i sin brennende iver. Og de to var både glade i hverandre og utfylte hverandre på en fin måte.
Jeg tror den eldre pastoren lignet på apostelen Paulus. For han kunne bli opprørt så det gnistret omkring ham. Til Korintermenigheten skrev han disse voldsomme ordene: «Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt galskap av meg! Ja, dere får tåle det! For jeg har en brennende omsorg for dere, Guds egen omsorg.»
«Jeg er så opprørt.» Som regel får vi høre dette av mennesker som er opprørt på egne vegne. Men jeg hørte aldri den opprørte pastoren klage på lønna, eller beklage seg over kritikk som ble rettet mot ham selv. En ting sto i hodet på denne mannen: å være en sann tjener for andre mennesker. Gud gi at vi hadde flere slike mennesker i Jesu Kristi kirke i dette landet også!
Jeg møtte disse to tidlig på formiddagene. Vi ba sammen og samtalte om dagens arbeid. Men det var knapt en dag uten at den eldste av pastorene kom meg i møte med ordene: «Jag är så upprörd.» Da hadde han hørt om et menneske som var simpelt behandlet, lest en artikkel om folk som hadde det vondt, hørt noe i radioen om urettferdighet et eller annet sted i verden. Iblant riktig fnyste han av vrede. Og gang på gang kastet han seg inn i arbeidet for å rette på det som var galt eller komme mennesker til hjelp som var i nød. Aller mest opprørt ble han over det som var skjevt og skakt i hans egen menighet.
Ungdomspastoren dempet ham ned med et smil og noen beroligende ord. Iblant trengte han en formaning fra den unge mannen, slik at han brukte vettet i sin brennende iver. Og de to var både glade i hverandre og utfylte hverandre på en fin måte.
Jeg tror den eldre pastoren lignet på apostelen Paulus. For han kunne bli opprørt så det gnistret omkring ham. Til Korintermenigheten skrev han disse voldsomme ordene: «Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt galskap av meg! Ja, dere får tåle det! For jeg har en brennende omsorg for dere, Guds egen omsorg.»
«Jeg er så opprørt.» Som regel får vi høre dette av mennesker som er opprørt på egne vegne. Men jeg hørte aldri den opprørte pastoren klage på lønna, eller beklage seg over kritikk som ble rettet mot ham selv. En ting sto i hodet på denne mannen: å være en sann tjener for andre mennesker. Gud gi at vi hadde flere slike mennesker i Jesu Kristi kirke i dette landet også!
Tack ännu en gång för ett fantastiskt inlägg Jan. Herren Jesus är med dig och leder dig.Kram!
SvarSlett