Et vitnesbyrd av Danny Rudi

Den eneste utvei
Vitnesbyrd av Danny Rudi. En kald vinterdag  på Harstad sykehus. En akuttpasient har nettopp ankommet,
han virker helt livløs og har svak puls.
Det er også tydelig at han har mistet mye blod.

Vakthavende lege setter straks igang de nødvendige tiltak for å redde guttens liv. Mens han gir de nødvendige instrukser føler han en fryktelig hjelpeløshet. Pasienten er nemlig kjent fra før på sykehuset, da han har vært innlagt med en overdose av tabletter. Denne gangen har han alkoslag sammen med en akutt indre blødning som følge av at han har drukket alt for mye ren alkohol. Etter tre dager slipper han ut fra sykehuset. Han fortsetter straks der han slapp før han ble innlagt. På denne tiden finner barnevernet det nødvendig å gjøre noe drastisk. De har blitt kontaktet av både politi, lege og skole fra før. Nå sender de han straks til et behandlingskollektiv for unge rusmisbrukere. Det går tilsynelatende bra, hverken politi eller barnevern hører særlig fra ham de neste tolv måneder. Så dukker han opp i politiets søkelys igjen, idet de får melding om at en ungdom har gått berserk og skyter vilt rundt seg med hagle på kollektivet. Etter dette sendes han tilbake til Harstad hvor han blir en kjent skikkelse i byens mest belastede miljøer. Sosialvesenet innser at de ikke har noen muligheter for å hjelpe ham. Periodevis drar han til større byer i inn- og utland hvor tilgangen på stoffer som amfetamin og herom er større enn hjemme. Familien har etter hvert begynt å gi ham opp. I mørke stunder venter de bare på å få en prest på besøk med triste nyheter... Alt man har gjort for å hjelpe ham er visst bortkastet. De gangene han er hjemme ser han forferdelig sliten og nedtrykt ut, og han maser alltid etter penger. Det eneste man kan gjøre er visst å be til Gud. Periodevis drar han til større byer i inn- og utland hvor tilgangen på stoff er større. (arkivbilde) Noe merkelig begynner å skje. Vennene tror at det har klikka for ham. Han snakker om en kjærlig Gud, og leser til og med i Bibelen. I perioder er han helt stoffri og slutter til og med å røyke. Men for dem som står ham nær er det nesten verre nå enn det var før. For når han er rusfri vil de så gjerne at han skal forbli det for alltid. Derfor er det nesten uutholdelig når han faller, for fallene blir dype og langvarige. Det som imidlertid ingen ser er hvordan Gud hele tiden virker på hans hjerte. Gud hører de forbønnene som blir sendt opp, og etter hvert blir han overbevist om at Gud vil hjelpe ham opp av "den bunnløse gjørmen" (Sal 69:2-4), som han har sunket ned i. Lang tid går, med mange harde kamper. Det virker nesten som om også Gud har gitt ham opp. Han er nesten alltid rusa. En sommer kommer han ut fra fengselet etter en kortere soning. Han fortsetter som før inntil noe helt spesielt skjer. Han møter noen ungdommer fra Mattesonskolen. De inviterer ham med på sommerkolportasje, og han drar. Første kvelden han er med dem går han ut på trappa og fyrer en pipe med hasj. Så legger han seg, etter nok en gang å ha bedt Gud om utfrielse fra Djevelens dype mørke. Neste dag våknet JEG opp, et nytt menneske. Det er et under så stort at det ikke kan uttrykkes i ord. Jesus. har frelst MEG. Etter den morgenen har jeg aldri rørt noe rusmiddel, ikke en gang en røyk. Idet jeg hver dag overgir meg til Jesus gir han meg styrke til å stå Satan imot. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4:13) Jeg fikk virkelig oppleve det som det står om i Joh 1:13 "De er ikke født av blod heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud." All menneskelig visdom måtte gi tapt. Ingen institusjoner eller sosialkontor eller hva det måtte være, så noe håp for meg. Ja, selv familien som virkelig var glade i meg, hadde etterhvert i stor sorg måttet erkjenne at det ikke stod i menneskelig makt å hjelpe meg. Der grep altså Gud inn. "Jeg er Herren alt kjøds Gud. Skulle noen ting være for vanskelig for meg?" (Jer 32:27) Som det også står skrevet: "Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe og gjorde mine trinn faste." (Sal 40:3) Min mor fikk for en tid siden være med på min dåp, noe som gikk voldsomt sterkt inn på henne. Etterpå betrodde hun meg at hun hadde ventet å se meg i en "ekte" begravelse for lenge siden. Siste nytt er at hun og mine små søsken skal begynne å gå i kirken og studere Guds ord. Hun har innsett at det var Herren alene som reddet meg. "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og sette sin lit til Herren." (Sal 40:4) Jeg var i vinter ved Mattesonskolen, som er et sted for unge som ønsker å vie sitt liv til tjeneste for Kristus. Jeg priser Gud hver dag for det store mirakel som han har gjort i mitt liv. JA KJÆRE VENNER.INGENTING ER UMULIG FOR GUD,Lukas 1 vers 37 OG DET ER INGEN FORDØMMELSE  FOR DEN SOM ER I KRISTUS JESUS.Romerne 8 vers 1