En hellig, stille vind.

AV TONE DALHAUG.

Jeg elsker å høre vitnesbyrd om hvordan Gud forandrer menneskers liv. Og jeg må si jeg har hørt en del slike historier opp igjennom årene. Mange av dem kan nesten ta pusten fra deg, så sterke er de. 

Det handler om forvandlede liv. Mennesker som har vært nede på grunn av depresjon, rushistorier, helbredelseshistorier. Historier om trofasthet, om å stå igjennom en vanskelig livssituasjon. Om gjenforening og tilgivelse.

Når  man hører slike mektige vitnesbyrd, så kan man noen ganger tenke at ens egen historie er litt puslete, ja nesten som en tørr brødskive i forhold. Den kan liksom ikke måle seg med disse fantastiske gourmethistoriene, som har alt.

Men jeg opplevde noe tankevekkende en gang. En person jeg kjente ganske godt i jobbsammenheng fortalte meg at hun synes det var så spesielt å høre hvordan jeg ble kristen. At jeg hadde tatt et selvstendig valg i 20 åra, uten å ha vokst opp med kristen tro hjemme var for henne så interessant at hun ville vite mer. Hun var en skikkelig ”hippie” og kristendom var ikke blant hennes topp 10 på livsveivalg listen.

Jeg tror faktisk at vi alle har noe som andre trenger å høre. De enkle vitnesbyrdene har også stor kraft i seg, nettopp fordi de er stille. De forsiktige historiene rører ved en dyp lengt i mennesket. En lengt etter fred, nytt liv, mening. Det er som den stille vinden, suset som passerte grotten hos Elia på Horeb. Der var Gud. Den viskende vinden bringer med seg balsam for sjelen. Husk det når du tenker at din historie er som en tørr brødskive, litt kjedelig. Egentlig bærer du med deg en hellig, stille vind. Be Gud vise deg de sultne der ute som vil omfavne denne vinden.