Så innmari forutsigbart

                                 

AV TONE DALHAUG.

” Please Hurry, the boat is leaving” Skynde oss? Det er jo 20 minutter til båten går, svarer jeg.  ” Not today, early departure.” Men det står jo kl.11 på skiltet her, argumenterer jeg. ”Not today, please hurry” . Så da er det bare å ta sekken og springe. 

Vi har vært noen dager på Mindoro, ei øy på Filippinene. Dagen før satt jeg i sidevogna på en tricycle. Et utmerket og rimelig fremkomstmiddel ved korte avstander, forutsatt at du ikke er veldig høy. Det går rimelig fort på disse lette motorsyklene, også i svingene. Hadde det ikke vært for sideveggen i vogna hadde jeg lagt i grøfta for lengst og vogna kjørt videre uten meg. Foran meg henger et helsesertifikat. Sjåføren er i alle fall frisk.

Mannen min og guttene våre befinner seg på et annet sted. De venter på en buss som skal ta dem til Manila.  De har stilt seg opp ved veien for å vente. Bussene går visst ikke etter noen rutetabell. De bare kommer.

Jeg rekker båten og skal videre fra havnebyen Batangas med buss. Men et fristende taxitilbud får meg på andre tanker. Etter noen minutter på motorveien er jeg derimot usikker på om jeg valgte så smart. Det begynner å regne, men vindusviskerne er utslitt. Så begynner girkassa å jukse. Den går ut av gir hele tiden. Over speilet henger et krusifiks. Jeg minner Gud om at sjåføren trenger ny bil. Det går unna, på tross av girkasse som er sliten.  Hvor fort det går aner jeg ikke, speedometer står bom fast på 0 km i timen.

Jeg må stadig løfte blikket og takke for at Gud er med. Det er litt uvant å ikke ha kontroll. Jeg og Gud har en tett dialog merker jeg. Det er en god opplevelse. Hjemme er jo alt så innmari forutsigbart. Etter hvert kjennes det godt å ikke ha helt kontroll, så lenge jeg tror på en som har kontroll. 

    Herren er mitt lys og min frelse,
        hvem skal jeg da frykte?
        Herren er et vern om mitt liv,
        hvem skal jeg da skjelve for?


MED DETTE ØNSKER JEG DERE ALLE
EI VELSIGNA GOD HELG HER FRA KATTULT.