Ja,nå har den første snøen kommet på Forsand.
Kaldt har det blitt også.Huttetu!!!!!!!!!!!!
Solstråla mi kjenner det i beina,
og jeg på jekta når den kommer.Merkelig det der.
Husker jeg syns de gamle var veldig rare når de sa slik,
men nå er det vår tur til og si det samme,
og nå er det våre unger som sier det vi sa.HMMM!!!
Idag ønsker jeg dere alle en velsigna god dag
her fra Katthult med denne Andakten.
Jeg er ikke spesielt glad i å gå på ski. Det er sikkert mange grunner til det, men et bilde som fort dukker opp på netthinna mi når snøen faller og reklameplakatene frister med rimelige skipakker, er tenåringstidas skiturer med min far.
Mye fint kan sies om faren min, men når det kom til skiturer, var han ingen pedagog. Han ville gå mot et gitt mål - ta effektive pauser - og så - etterpå - ville han "slappe av med god samvittighet" som han sa.
For meg var prosessen viktig. Skulle jeg holde ut den krevende oppstigingen fra hytta vår opp til snaufjellet, måtte jeg ha god tid og noen å prate med. Med jevne mellomrom stod faren min og venta. Full av råd om at hvis vi prata mindre, ville kreftene holde lenger. Da han hadde sagt det, og jeg hadde stoppa for en pause - gikk han videre. Da hadde han pausa nok, tydeligvis...
Strategien hans var ikke spesielt klok. Men ett skal innrømmes: Jeg nådde adskillig flere mål på ski gjennom tenåringstida mi enn jeg hadde gjort uten min fars klare beskjed hver morgen: "I dag skal vi på tur, dere. Vi går til..." Og så kom dagens mål. Jeg hatet det. Ville helst vært hjemme med mine bøker i hytteveggen. Men neida.
Jeg har nok gjennom årene utviklet en sterkere målrettethet på andre områder enn skigåing. Men livets viktigste mål har en annen satt for meg: Guds løfter om en hvile hos ham som jeg tror vi alle egentlig vil ha del i. Tilbudet er der. Det gode budskapet om hva som ligger ferdig for oss, er forkynt for både deg om meg. Det viser seg allikevel at dette håpet kan det være vanskelig å holde fast på i en verden der de gode tilbudene synes mange. Fokuset på hverdagens muligheter her og nå frister oss mer enn vi klarer å stå i mot. Det er - for å bli i bildet fra min tenåringstid - harde bakker og ofte dårlig føre på vei mot målet.
"La oss være på vakt så det ikke skal vise seg at noen av dere blir liggende etter, siden løftet om å komme inn til Guds hvile fortsatt gjelder, " oppfordret Hebreerbrevets forfatter i sin tid. Vent på hverandre - og gjør det helst litt mer pedagogisk enn faren min på skitur.
Det er dette fellesskapet mellom mennesker er til for. Også det kristne fellesskapet. Gjennom samtaler, grupper, møter og gudstjenester kan vi få tro og gå sammen med noen. Det handler om å ta hensyn. Gi mennesker tid. Bli heia på underveis. I blant vente på noen... Andre ganger bli venta på. For livet farer ulikt med oss. Vi er sterke og svake til ulik tid og i ulike faser. Vi trenger hverandre. Og vi trenger å se oss rundt. Kanskje har noen behov for en pause sammen med deg i dagene framover. Eller kanskje noen venter i bakken på at du skal komme, slik at dere sammen kan sette dere ned - og hvile?
Vil også hilse dere med
1 Korinterne 15 vers 57 og 58.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar