Konfirmanten lærte gudsfrykt.

2 Kong 17,39

Dette skjedde i en kirke i utkanten av Oslo. En konfirmant sto skrekkslagen foran presten. Han hadde pliktskyldigst vært tilstede under gudstjenesten. Det må jo konfirmantene, enten de har lyst eller ikke. Da nattverden begynte, hvisket han til kameratene sine: «Jeg går opp og får meg en kjeks og en skvett vin.» Hele flokken flirte og syntes han var veldig til kar.

«Men,» sa han til presten, «da jeg kom opp til alteret, så jeg Jesus. Han sto like ved siden av deg.» Og hele guttepjokken skalv. Han hadde hånet Gud. På få sekunder hadde han lært hva gudsfrykt var. Presten tok ham i sine armer og veiledet ham med mildhet og kjærlighet.

Vi frykter så mye og så mange. Vi er redde for fremtiden, for autoritære mennesker, for sykdom og død. Noe av denne engstelsen er berettiget, men veldig mye helt ugrunnet. Jesus har lovet å befri oss fra engstelse. Han anbefaler en ledig og lett livsstil. For ingen kan, med all sin bekymring, legge en alen til sin livslengde. Men med gudsfrykten er det annerledes. Den består i respekt for den hellige Gud. Og den kan være både god og rensende. Konfirmanten ble i alle fall ristet løs fra sin spotske, flirende holdning. Og slik står det skrevet om dette i Guds ord: «Bare Herren deres Gud skal dere frykte.»

Vi lever i en tid hvor gudsbildet mangler de sidene ved Guds vesen som kan få et menneske til å skjelve. For selv om det er ganske mye religiøsitet blant folk flest, så går tankene sjelden lenger enn til en Gud som bare er god, bare forståelsesfull og framfor alt bare kjærlighet. Bevisstheten om synd byttes ut med det å være mislykket. Og da er det som oftest andre som får skylden. Det kan være foreldrene eller lærerne eller miljøet på jobben. Men da konfirmanten sto skjelvende foran Herrens tjener og foran Herren Jesus selv, da opplevde han både den syndenød og den gudsfrykt som Bibelen taler klart og tydelig om.