Formaning

Av Edin Løvås.

2 Korinterne 10 vers 1.

En student kom til en prest og ba om forbønn. Kameraten hans hadde kommet på avveier. Han var blitt borte fra bønnegruppen og fra menighetens gudstjenester. Studenten forsto at han måtte formane kameraten, men var redd for at han ikke skulle gjøre det i den rette tonen. «Tenk om det bare ender i krangel,» sa han, tydelig bekymret.

Presten ba inderlig om at han måtte bli fylt med kjærlighet og vennlighet. Noen uker senere møttes de to igjen. «Hvordan gikk det?» ville presten vite. «Fint,» sa studenten. «Vi har vært kamerater lenge, men nå opplevde jeg at jeg var oppriktig glad i ham. Han tok også imot det jeg sa på en god måte. Og han har forandret livsførsel og er vendt tilbake til oss i bønnegruppen og til gudstjenestene i kirken.»

Denne opplevelsen av kjærlighet hadde også apostelen Paulus. Til korinterne skriver han: «Jeg formaner dere med Kristi egen vennlighet og mildhet.» Altså ikke med en masse sur kritikk og harde ord.

Vi formaner hverandre for lite. Det er lettere å snakke med andre om saken, kanskje i en kritisk tone. Isteden burde vi gjøre som studenten, be om masser av kjærlighet og varme og så gå med et formaningens ord til den som trenger det, og gjøre det med Kristi egen vennlighet og mildhet.