GLIMT FRA DE REISENDES HISTORIE I NORGE

SKREVET AV KNUT SØRSDAL. Omstreiferne eller «taterne» tilhører en folkegruppe i landet vårt som i de senere årene har vært fremme i media. Forskerne mener at mellom 3000 og 5000 nordmenn i dag kan regnes til denne gruppen - det kalles også Romanifolket. Dette folket har sine aner langt tilbake. Noen mener de kom fra India, andre mener de kom fra Midt-Østen. Deres kultur oppstod trolig ved at uår og nød tvang dem ut på landeveien. De lærte å overleve ved omreisende handel og håndverk. De hadde også rike gaver i sang og musikk. Flere kjente kunstnere har vært tatere eller i slekt med dem. Deres ledere ble ofte kalt høvdinger. Et reisende følge var lett å få øye på. Kvinnene hadde som regel svart hår. Klærne var utpregede og fargerike, og de gikk med lange skjørt. De satt ofte oppe på kjerra sammen med barna. Mennene gikk ved siden av og leide hesten. De hadde vester og vidbremmede hatter. En liten slirekniv hadde de på siden og et klokkekjede på vesten. Slike følger var et vanlig syn pa Østlandet før den siste krigen. Særlig pa Hedmarken kunne man se store taterfølger. Etter krigen kom det en ny lov som fikk avgjørende betydning for de reisendes levemåte. Mye kan sies om de lover som ble laget i denne tiden. Gjennom historien var det blitt gjort mange forsøk på å utrydde de reisende. Lover og regler som på en brutal måte forsøkte å bryte inn i taternes tradisjoner, var blitt fremmet av det offentlige. Som et eksempel kan nevnes bruken av vektere på landsbygda. Det fantes vel ikke den bygd eller by som ikke hadde en vekter i porten. Når det kom et følge med reisende, skysset vekteren dem videre til neste bygd. Vekteren arbeidet sammen med lensmannen i bygda. Han passet på at uønskede individer holdt seg unna, og på denne måten ble de reisende jaget fra bygd til bygd. Noen steder ble de reisende tatt godt imot. Men i Norge har det ofte vært konflikter mellom de fastboende og omstreiferne. I 1921 ble det fremmet forslag i Sør Odal herredstyre om at taterne skulle skytes. De nye lovene ble mer humane. I stedet for å øve vold, forsøkte man å integrere de reisende i samfunnet. Deres skikker og tradisjoner, deres kultur og egenart, skulle undertrykkes. Og virkningene av loven lot ikke vente på seg. De reisende ble mer og mer forsiktige med å vise hvem de var. I første omgang kom det altså en lov som forbød de reisende å bruke hest. Deretter kom det en lov som forbød dem å bruke kjerre. Myndighetene hadde dermed bestemt at det ikke lenger var tillatt for de reisende å bruke de transportmidlene de var vant til når de reiste rundt. Og dermed ble det slutt på mange av taterfølgene rundt omkring i landet. Nå måtte de innrette seg etter livet som fastboende. Men disse lover hadde tross alt mindre betydning enn den som gjaldt barna. Dersom de reisende ikke innrettet seg etter samfunnet og ble fastboende, kunne barnevernet ta barna fra dem. Og tok de først barna, kom de i det offentliges varetekt. Skrekkhistorier ble fortalt om hva det offentlige gjorde med dem, og mye ble fortalt under tårer. Tvangssterilisering var ikke ukjent, selv om det var mest utbredt før siste krig. Alt ble gjort for å hindre at de skulle vokse videre som et folk og som en kultur. Men selv om livet ble annerledes for de voksne, var det ikke så vanskelig for de barna som fikk bo hos foreldrene. De fikk bo i egne hus og selv om det ble forbudt å reise med hest og kjerre, kunne de være med på reiser med bil og telt. Nå var det jo deres kultur som skulle utryddes. Ikke menneskene. Følgen av disse lovene ble at de reisende forlot livet langs landeveien. De begynte å kle seg som andre mennesker. Noen giftet seg med fastboende og prøvde på alle måter å fornekte sin kulturelle og genetiske arv. De reisende har alltid vært religiøse, og det skulle bli et paradoks at det var en religiøs organisasjon som ble deres største problem. «Norsk misjon blant hjemløse» ble opprettet i den hensikt å utøve den kontroll av de reisende som loven gav myndighet til. Det var denne organisasjonen som tok barna fra foreldrene, og barna kunne vær like redd for presten som for politiet da de vokste opp. Reiselysten satt dypt hos de reisende. Da de ikke kunne reise med hest og kjerre, gikk de over til sykkel og bil. Og de måtte reise, for kundene bodde på forskjellige steder i landet, og disse var deres inntektskilde. De reiste rundt for å reparere forskjellige ting på husene til folk som blikkenslagere eller andre håndverkere. Men reisingen på denne måten var ikke alltid så bra for familien. Mens mennene var ute, satt konene hjemme og var ensomme. Slik var det for mange hustruer av de reisende etter krigen, da de ikke lenger kunne reise i flokk. Mennene reiste alene, og konene var hjemme. Loven skilte den ene fra den andre. Idag har de reisende det bedre og er blitt bofaste i flere av landets byer.