AV EDIN LØVÅS
Min aller første vekkelseskampanje var i Byskogen utenfor Kristiansund. Mange mennesker ble omvendt under møtene. Det var mest ungdom som søkte Gud. Men jeg husker veldig godt et eldre ektepar. De hadde hatt liten kontakt med kirke og bedehus og var uvante med vår språkbruk. En kveld talte jeg over et tema hentet fra Salmenes bok: «Trofasthetens vei har jeg utvalgt». Dagen etter sa den gamle mannen: «Min kone og jeg har bare gått noen få steg på trofasthetens vei.» Og jeg tenkte: «Du fatter alt sammen feil. Det er Guds trofasthet det kommer an på, ikke din og din kones.»
Om Guds trofasthet står det: «Men Herren er trofast, han skal styrke og bevare dere fra det onde.» Men i fortsettelsen skriver Paulus tydelig også om vår trofasthet: «Og Herren gir oss den tillit til dere at dere gjør og fortsatt gjør det vi gir påbud om.»
Siden jeg snakket med den gamle mannen, har vi gått igjennom en utvikling der trofasthet ikke lenger er et honnørord for folk flest, ikke en gang for mange kristne. Paulus skriver til og med om påbud. Og det er et enda mer negativt ladet ord i dag.
Men akkurat nå synes jeg at jeg kan se den gamle mannen for meg, selv etter nesten 60 år. Det var kommet noe trygt og godt over ham. Han hadde tatt en beslutning i sin ungdom om å bli trofast mot kona si. Det hadde han holdt fast ved i både onde og gode dager. Og han hadde, som kristen, gått sine første steg på trofasthetens vei i sin lille menighet.
I dag, når det synes å være så lettvint å bryte ut av et ekteskap eller flytte på seg til en livligere og mer interessant menighet, er det grunn til å spørre:
Om Guds trofasthet står det: «Men Herren er trofast, han skal styrke og bevare dere fra det onde.» Men i fortsettelsen skriver Paulus tydelig også om vår trofasthet: «Og Herren gir oss den tillit til dere at dere gjør og fortsatt gjør det vi gir påbud om.»
Siden jeg snakket med den gamle mannen, har vi gått igjennom en utvikling der trofasthet ikke lenger er et honnørord for folk flest, ikke en gang for mange kristne. Paulus skriver til og med om påbud. Og det er et enda mer negativt ladet ord i dag.
Men akkurat nå synes jeg at jeg kan se den gamle mannen for meg, selv etter nesten 60 år. Det var kommet noe trygt og godt over ham. Han hadde tatt en beslutning i sin ungdom om å bli trofast mot kona si. Det hadde han holdt fast ved i både onde og gode dager. Og han hadde, som kristen, gått sine første steg på trofasthetens vei i sin lille menighet.
I dag, når det synes å være så lettvint å bryte ut av et ekteskap eller flytte på seg til en livligere og mer interessant menighet, er det grunn til å spørre:
«Har du valgt trofasthetens vei?»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar