Vår himmelske Fars adresse.

Salme 42 vers 2 til 5.

På en stor badestrand gikk en liten gutt gråtende omkring. Han tittet fortvilet til alle kanter. Det var tydelig at han var kommet bort fra familien sin. Noen av badegjestene forsøkte å trøste ham, men han gråt bare enda verre. Ingen ville han holde i hånden, og ingen ville han høre på.

Plutselig fikk han øye på foreldrene og styrtet bort til dem. På morens forskrekkede spørsmål om hvorfor han gråt så sårt, stammet han fram: «Jeg visste ikke adressen.» En liten gutt hadde lært seg at han måtte kjenne hjemmeadressen dersom han skulle finne tilbake, om han kom på avveier. Adressen, det var der mor og far var. Det var der han kunne være sammen med søsknene sine.

Mange mennesker leter etter den himmelske adressen i dag. Folk som utgir seg for veiledere, peker i hver sin retning. Flere enn vi aner forledes av New Age og nyreligiøsiteten.

Hva er så den rette adressen? Riktignok kan vi peke på at Gud oppfyller hele jorden og derfor kan søkes over alt. Men menigheten er den rette hjemmeadressen. Der kan du finne din himmelske Far og omsluttes av hans armer. Der kan du tørke dine tårer og kjenne at du er kommet hjem. Der finnes også dine søsken. Og selv om ikke alle barna er like snille bestandig, så er de like fullt dine brødre og søstre.

Lengselen etter den himmelske adressen har fått et gripende uttrykk i Salmenes bok.«Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn? Mine tårer er blitt min mat både dag og natt. Jeg vil lette min sjel og tenke på det som var: at jeg gikk fram i det store følget, dro i festtog til Guds hus med jubelrop og takkesang – en pilegrimsskare i fest.»