Gud vil ikke alt som skjer.

Av Edin Løvås.

Johannes 9 vers 1 til 7.

For en tid siden deltok jeg på en leir for blinde og svaksynte. (Jeg har før fortalt om denne leiren, men da med en annen vinkling.) Samlingene til bønn og tilbedelse var gripende. Men jeg hadde også en del samtaler hvor det kom fram mye tungt og sårt. Og det var de samme spørsmålene som reises både av alle alvorlig syke og av funksjonshemmede. Et ord gikk stadig igjen: «Hvorfor?»I Det nye testamente fortelles det om en mann som var født blind. Disiplene blandet seg i diskusjonen om denne mannen og spurte Jesus: «Hvem har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han er født blind?» Det hadde vært interessant å være til stede i det øyeblikket. Jeg tror at Jesus svarte på en meget bestemt måte, med myndig stemme: «Verken han eller hans foreldre har syndet.» Med andre ord: Det nytter ikke å grave etter forklaringer. Hvorfor har dette skjedd? Hvorfor har ikke Gud hindret det? Alle slike spørsmål er nytteløse. Det finnes vanligvis ikke noe svar på dem. Fremfor alt kan en ikke legge skylden på Gud. For Gud vil ikke alt som skjer.Men neimen om resignasjonen er lett heller. Det vet jeg av egen bitter erfaring. Likevel: Det er noe som heter en sunn resignasjon. Alle store og små spørsmålstegn får bare stå der. Jeg hørte en gang Alex Johnson, som da var biskop i Hamar, fortelle at han hadde en skuff hvor han puttet alle spørsmål og problemer som han ikke visste noen løsning på. «Når jeg kommer hjem til himmelen,» sa han, «skal jeg snu den skuffen opp ned, så alle spørsmålene faller ned for Jesu føtter. Og på et øyeblikk har han vist meg løsningen på alt sammen.»Det er lett å håne denne innstillingen. Det er lett å kalle den flukt. Men jeg kjente det ikke slik, der jeg satt sammen med de blinde og forsøkte å få dem til å fatte det lange perspektivet.