Fornyelse uten anstrengelse.

 En eldre mann var innlagt på sykehuset for å bli operert for tette årer til hjertet. Da operasjonen var overstått og han var kommet hjem igjen fra sykehuset, merket han til sin forundring at han var sterkere både fysisk og psykisk. Men det som forundret ham mest, var at han var åndelig fornyet. Han kjente det som om Herren hadde satt ham inn i en heis, kjørt ham opp noen etasjer og sluppet ham ut på et høyere åndelig plan. Selv hadde han ikke gjort noe for å bli fornyet. Tvert imot hadde han lest mindre i Bibelen enn vanlig og bedt mindre. Sykepleierne på sykehuset hadde sagt til ham at han måtte holde seg i ro og ikke ta inn over seg følelsesmessige påvirkninger.

For ham som var blitt operert, ble denne situasjonen en illustrasjon på det som skriftordet sier: «Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, men det usynlige er evig.»

Nå må vi ikke tro at denne mannens opplevelse er en alminnelig regel. Men den kan være en oppmuntring i sin understrekning av at fornyelse er Guds gave og ikke et resultat av vår anstrengelse. Skal vi lete etter en forklaring som kan være generell, må det være at denne mannen var kommet til et nullpunkt hvor han overlot seg helt i Guds hender. Og det gav Herren en mulighet til å fornye ham.

Kor. 4,16-18