EN GOD FRYKT

I dag opplever vi en verdenssituasjon som er preget av frykt – frykt for terror og frykt for en krig som kanskje før eller siden vil berøre alle.

1.    Vi må innrømme at mange av oss er redde for mennesker – redde for hva andre kan påføre oss av skade og ulykke
2.    Men denne frykten gjelder også det åndelige liv, evighetslivet. Kanskje frykten for andre mennesker er den viktigste grunnen til at de fleste holder seg borte fra Gud hele livet. Hva vil de andre si ? Hvordan vil kamerater og familie reagere dersom jeg blir en kristen ?
3.    Men hva med oss som bekjenner troen ? Er det slik at vår feighet er en hindring for veksten i Guds rike ? Vår tro kan være sterk og ekte, og vi har et brennende ønske om at ufrelste må komme til tro, men frykten for mennesker gjør oss kraftløse og udugelige.

I Guds ord leser vi at vi ikke skal frykte, bare tro, og Bibelen inneholder utallige vers som handler om at vi kan være trygge. Som troende er vi likevel ikke fritatt for frykt, men denne frykten skal ha en annen retning.

•    I 2.Kor.5,11 leser vi : Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker, mens vårt liv ligger åpent for Gud.

Josef kan lære oss noe om den rette frykt. Da han ble fristet, svarte han : Hvordan skulle jeg gjøre denne store ondskap og synde mot Gud ? Dette er ikke trellens frykt, men barnets. Vi er redde for å såre vår himmelske Far.

Han som gav oss barnekåret, kalte oss til å gå ut og forkynne evangeliet for alle folkeslag. Når misjonsorganisasjonene i dag mangler penger og arbeidet stagnerer mange steder, skyldes det kanskje vår mangel på Gudsfrykt. Det vi kaller trygghet, er kanskje egentlig sløvhet. ”Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker.” Vi er kanskje få, men vi er samtidig priviligerte. Det står at Han har helliget oss, skilt oss ut fra verden og satt oss inn i sin tjeneste. Han har ingen andre han kan bruke.