Hva Paulus lærte av boksekampen.

Av Edin Løvås.

1 Korinterne 9 fra vers 26 og 27.

Les gjerne fra vers 19.

Noe skolelys var jeg ikke som barn. Jeg var for lat. Men jeg hevdet meg når det var slåsskamp i skolegården. Fiendene lå i bakken før de fikk summet seg. Jeg var større enn kameratene. Senere stoppet jeg i veksten, og de fleste ble lengre og kraftigere enn meg. Da sluttet jeg å slåss.

Vi vet ikke om Paulus hadde vært i boksekamp i sine guttedager. Men han hadde tydeligvis sett på slike kamper, for han bruker dette som et bilde.

Han vet at det er viktig for en bokser å holde kroppen i orden. Og han forteller oss at nettopp slik gjør han med tanke på sitt kristne liv: «Jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som forkynner for andre, selv skal bli forkastet.»

For hva er det verste som kan skje i en menighet, en kirke, et trossamfunn? Jo, at forkynnere, særlig storpredikantene, mister kontrollen over sin kropp og skeier ut i umoral. Og hva er det neste verste? At andre som ikke bestiger prekestolene, men har et sterkt vitnesbyrd om omvendelse og frelse blant kamerater og venner, taper kampen mot umoralen. Det var ikke så viktig at jeg vant slåsskampene i skolegården og hevdet meg på den måten. Men det er avgjørende at både forkynnere og hver og en av oss kjemper mot oss selv og tvinger kroppen til å lystre.

Heldigvis er det slik at ingen blir slått ut for alltid i Guds rike. Jesus kan reise opp den fallne,og lege alle sår.