Nå forstår jeg alt sammen.

Av Edin Løvås.

For en tid siden døde en 14 år gammel pike. Hennes dødsleie utløste en stor sorg i familien og i den menigheten som familien tilhørte.
Hele den aktive delen av menigheten, som tilhører Den norske kirke, hadde bedt om helbredelse for piken. Men det hendte noe som trøstet alle. Dagen før Herren tok henne til seg, strålte hun opp og sa med klar stemme: «Nå forstår jeg det. Nå forstår jeg det alt sammen.» De som sto omkring sengen, opplevde at hun var helt trygg og rolig. Denne piken så allerede inn i den evige verden. På et øyeblikk fattet hun den store sammenhengen. For henne var alle gåter løst.

Det er dette som beskrives i kjærlighetens høysang på denne måten: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Den gripende hendelsen ved denne pikens dødsleie er enestående. Men det er dette som skjer med alle Guds barn som går ut av tiden og inn i evigheten. De ser ikke lenger tingene som i et dårlig speil, laget av en metallplate, slik det var på Paulus’ tid. De ser like inn i Frelserens ansikt. De forstår ikke tingene stykkevis, slik vi alle gjør, også de aller klokeste og mest kunnskapsrike i Guds menighet. De forstår alt sammen «fullt ut».

1 Korinterne 13 vers 12.