DA JEG FANT DETTE GIKK TANKENE MINE OVER
50 ÅR TILBAKE.
MIN MOR OG FAR TOK MIN SØSTER OG MEG MED
FOR Å SE PÅ 2 BJØRNER.
KAN TRO VI VAR SPENDTE. TENK DET DA, FÅ SE
2 LEVENDE BJØRNER. DET VAR STORT.
JA, TENK AT DET ER OVER 50 ÅR SIDEN. DET ER
HELT UFATTELIG. HVOR HAR ÅRENE BLITT AV???
MYE HAR SKJEDD PÅ ALLE DISSE ÅRA. TROR NOK
JEG KUNNE SKREVET BÅDE 2 OG 3 BØKER.
NÅR JEG NÅ SITTER Å TENKER TILBAKE BLIR DET
SÅ STORT FOR MEG HVORDAN JESUS HAR TATT
VARE PÅ MEG. TAKK KJÆRE JESUS!!!!!!!
MED DETTE ØNSKER JEG DERE ALLE
EN VELSIGNA GOD DAG!!!!!!!
VEL, HER ER HISTORIEN OM PEKKA OG LISA.
De ble senere hetende Pekka og Lisa. Bjørneungene ble lagt i en liten flisekurv og båret tilbake til landsbyen. Der kom de til lærer Risanens hjem. Her ble de stelt godt og flasket opp med tåteflaske. De to krabatene vekte mye oppmerksomhet i landsbyen og ble godt vant til folk.
Etter en tid måtte Pekka og Lisa forlate landsbyen. De ble sendt i en todelt kasse til Helsingfors, til generaldirektør O. Talas, en ivrig jeger og friluftsmann. Her fikk de være i hundegården hans.
Da Pekka og Lisa var ca. syv måneder gamle ble de sendt til Norge hvor de kom til godseier Treschow på Fritzøehus ved Larvik. Planen var å slippe bjørnene fri i skogene ved Skrim hvor det hadde vært bjørner før. Pekka og Lisa ble værende på Fritzøehus i en innhegning til de ble noe større.
I slutten av oktober 1951 ble Pekka og Lisa fraktet med lastebil til Skrim i hvert sitt solide bur og sluppet ut ved Myklevatnet. Men de ville ikke roe seg. De var blitt for vant til mennesker. Og ti dager senere svømte de over Myklevatnet og kom inn på gården Arneplass. Skogsbestyrer Rønningen hos Treschow ble kontaktet og han ferjet de to bjørnene tilbake over vannet. Men nå ville ikke Pekka og Lisa være alene mer. Når Rønningen gikk, fulgte bjørnene etter. Han forsøkte flere ganger å lure seg unna, men lyktes ikke. Det endte med at han måtte sette dem i bur igjen, og dagen etter ble de hentet og brakt tilbake til Fritzøehus.
Der ble de litt ut over høsten. Det ble laget et hi til dem inne ved Myklevatnet, hvor Pekka og Lisa la seg til for vinteren. De var der til i mars 1952. Da de våknet av vinterdvalen i mars 1952, holdt de seg i ro noen uker. Men så søkte de seg frem til folk igjen og de ble tatt i forvaring.
Treschow henvendte seg nå til forfatteren Mikkjel Fønhus og Edvard Elsrud i Hedalen. Det ble bestemt at bjørnene skulle fraktes til Vassfaret i Sør Aurdal, hvor det har vært en bjørnestamme opp til vår tid. I mai samme år ble Pekka og Lisa fraktet med fly fra Myklevatnet til Sandvatnet i Vassfaret. Alle håpte at de ville roe seg der og tilpasse seg et naturlig liv i norsk villmark.
Men det gjorde de ikke. En tid senere kom Lisa ruslende inn på gården Fossholm i Ådalen.
Pekka for sin del dukket opp ved Granheim Bilverksted i Begnadalen. Bjørnene ble gjenforent og tatt i forvaring. Knut Nystuen som drev fjellgården og overnattingsstedet Nystuen på Filefjell fattet nå interesse for bjørnene. Via vennen Edvard Elsrud ble det bestemt at bjørnene skulle få komme til Nystuen på Filefjell. Knut Nystuen leide en lastebil og i to kasser på planet ble bjørnene kjørt opp til Filefjell. Knut var ikke helt uvant med uvanlige dyr. På samme tiden regjerte apekatten Toddy stuene på Nystuen. Bjørnene var nå blitt så kjente at ferden opp til Nystuen ikke gikk helt upåaktet hen. Det sto tett med folk etter vegen langs hele reiseruta.
På Nystuen fikk Pekka og Lisa i starten gå relativt fritt rundt. En viss utferdstrang hadde de, så en ettermiddag ble de borte. Pekka var tilbake morgenen etter, men Lisa tok vegen over fjellet mot Tyin og ble funnet på Sletterust.
Det ble laget en midlertidig innhegning for de to av netting. Men Lisa likte ikke opplegget og rømte igjen. Hun fikk med seg Pekka og de to ble sett i full fart opp stigningene mot Stogonøse ovenfor Nystuen. Kort tid etterpå kom Pekka tilbake. Han ville nok ha mat. Men Lisa var borte. Det ble stor oppstandelse og mange var ute og lette. Hun ble også etterlyst på radioen … (1952) Lisa kom en uke senere ruslende ned i tunet på gården Haugseter i Espedalen. Her ble hun tatt i forvaring og hentet tilbake til Nystuen. Pekka viste stor gjensynglede da Lisa kom tilbake. Det ble nå lagt nettingtak og nettingolv i innhegningen.
Bjørnene var nå blitt landskjente og de fikk mye oppmerksomhet. Folk kom fra alle kanter for å se på de to. De fikk ikke kjøtt eller fisk, men folk matet dem med alt annet.
Mot slutten av 1953 sto bjørnegården i betong klar og Pekka og Lisa ble flyttet dit. Her fikk de badekum, tre til å klatre i og to foringshus. Våren 1958, den 15. mars, fikk Lisa tvillinger. De to bjørneungene ble kalt Knut og Ola. Vel to måneder gamle ble de fraktet med fly til Geitryggen ved Skien. Vi vet ikke hva som skjedde med dem senere. Det neste dramatiske i Pekka og Lisa sitt liv skjedde i april 1962. Pekka våknet fra vinterdvalen og kom seg ut av bjørnegården. Ut i fra situasjonen ble det besluttet at han måtte avlives. Krigshelten Max Manus hadde sin hytte rett ved Nystuen. Han ble tilkalt og han fyrte av skuddet. Pekka var dermed død. Han ble stoppet ut og han står fortsatt på Nystuenhotellet, om enn noe slitt i kantene. Det arbeides nå med å få restaurert ham. I mai 1962, kort tid etter at Pekka døde, fødte Lisa en bjørneunge. Vesle-Pekka var frisk og rask og fant seg til rette i bjørnegården sammen med moren.
Sigrid Nystuen, datter av Knut, forteller at bjørnene i disse årene nærmest var husdyrene hennes i oppveksten på 1960-tallet. Nesten hver morgen var hun nede og matet dem. Ofte fikk hun se dem danse og leike seg i morgentimene på en måte de ikke gjorde på dagen når det var mye folk og så på dem.
Slik gikk årene, frem til 1969 da Lisa i april våknet fra vinterdvalen og fikk opp lemmen som stengte mellom hiet og bjørnegården. Det var mye snø i bjørnegården og hun kom seg ut. Med stor innsats greide folk fra Nystuen å få henne inn igjen. Men tre uker senere kom hun seg ut igjen. Denne gangen traff hun på en del turister som vandret rundt. Lisa klappet en av dem på skulderen. Vi vet ikke om det var en vennskapelig klapp eller om det var noe annet. Dessverre førte bjørneklappen til at turisten fikk en del skader. Turistene berget seg unna og det ble besluttet at Lisa måtte avlives. Hun ble skutt av Harald Kruge som den tiden betjente værstasjonen på Varden, ovenfor Nystuen.
Vesle-Pekka mistrivdes sterkt etter at moren var borte og i juni same år kom han seg ut. Det var nytteløst å lokke ham inn igjen. Den tunge beslutningen om å avlive ham også ble tatt. Han ble skutt av Erik Myreng som da arbeidet på hotellet som rørlegger.
Med det skuddet var det slutt på eventyret om Pekka, Lisa og Vesle-Pekka. Et eventyr som gikk fra fødselen i frihet i Finlands skoger i Nord Karelen i 1951 og ad ulike omveger opp til Nystuen i Vang. Det var også slutten på en helt unik epoke på nærmere 20 år i Vangs reiselivshistorie. Bjørnene på Nystuen var mer enn landskjente og de var en magnet for besøkende i hele sin levetid. Og historiene om dem lever ennå. Mye skjedde som ikke er nevnt her. Vi vet ikke om Vesle-Pekka og Lisa ble bevart i form av utstopping.
Da Pekka og Lisa var ca. syv måneder gamle ble de sendt til Norge hvor de kom til godseier Treschow på Fritzøehus ved Larvik. Planen var å slippe bjørnene fri i skogene ved Skrim hvor det hadde vært bjørner før. Pekka og Lisa ble værende på Fritzøehus i en innhegning til de ble noe større.
I slutten av oktober 1951 ble Pekka og Lisa fraktet med lastebil til Skrim i hvert sitt solide bur og sluppet ut ved Myklevatnet. Men de ville ikke roe seg. De var blitt for vant til mennesker. Og ti dager senere svømte de over Myklevatnet og kom inn på gården Arneplass. Skogsbestyrer Rønningen hos Treschow ble kontaktet og han ferjet de to bjørnene tilbake over vannet. Men nå ville ikke Pekka og Lisa være alene mer. Når Rønningen gikk, fulgte bjørnene etter. Han forsøkte flere ganger å lure seg unna, men lyktes ikke. Det endte med at han måtte sette dem i bur igjen, og dagen etter ble de hentet og brakt tilbake til Fritzøehus.
Treschow henvendte seg nå til forfatteren Mikkjel Fønhus og Edvard Elsrud i Hedalen. Det ble bestemt at bjørnene skulle fraktes til Vassfaret i Sør Aurdal, hvor det har vært en bjørnestamme opp til vår tid. I mai samme år ble Pekka og Lisa fraktet med fly fra Myklevatnet til Sandvatnet i Vassfaret. Alle håpte at de ville roe seg der og tilpasse seg et naturlig liv i norsk villmark.
Men det gjorde de ikke. En tid senere kom Lisa ruslende inn på gården Fossholm i Ådalen.
Pekka for sin del dukket opp ved Granheim Bilverksted i Begnadalen. Bjørnene ble gjenforent og tatt i forvaring. Knut Nystuen som drev fjellgården og overnattingsstedet Nystuen på Filefjell fattet nå interesse for bjørnene. Via vennen Edvard Elsrud ble det bestemt at bjørnene skulle få komme til Nystuen på Filefjell. Knut Nystuen leide en lastebil og i to kasser på planet ble bjørnene kjørt opp til Filefjell. Knut var ikke helt uvant med uvanlige dyr. På samme tiden regjerte apekatten Toddy stuene på Nystuen. Bjørnene var nå blitt så kjente at ferden opp til Nystuen ikke gikk helt upåaktet hen. Det sto tett med folk etter vegen langs hele reiseruta.
På Nystuen fikk Pekka og Lisa i starten gå relativt fritt rundt. En viss utferdstrang hadde de, så en ettermiddag ble de borte. Pekka var tilbake morgenen etter, men Lisa tok vegen over fjellet mot Tyin og ble funnet på Sletterust.
Bjørnene var nå blitt landskjente og de fikk mye oppmerksomhet. Folk kom fra alle kanter for å se på de to. De fikk ikke kjøtt eller fisk, men folk matet dem med alt annet.
Mot slutten av 1953 sto bjørnegården i betong klar og Pekka og Lisa ble flyttet dit. Her fikk de badekum, tre til å klatre i og to foringshus. Våren 1958, den 15. mars, fikk Lisa tvillinger. De to bjørneungene ble kalt Knut og Ola. Vel to måneder gamle ble de fraktet med fly til Geitryggen ved Skien. Vi vet ikke hva som skjedde med dem senere. Det neste dramatiske i Pekka og Lisa sitt liv skjedde i april 1962. Pekka våknet fra vinterdvalen og kom seg ut av bjørnegården. Ut i fra situasjonen ble det besluttet at han måtte avlives. Krigshelten Max Manus hadde sin hytte rett ved Nystuen. Han ble tilkalt og han fyrte av skuddet. Pekka var dermed død. Han ble stoppet ut og han står fortsatt på Nystuenhotellet, om enn noe slitt i kantene. Det arbeides nå med å få restaurert ham. I mai 1962, kort tid etter at Pekka døde, fødte Lisa en bjørneunge. Vesle-Pekka var frisk og rask og fant seg til rette i bjørnegården sammen med moren.
Sigrid Nystuen, datter av Knut, forteller at bjørnene i disse årene nærmest var husdyrene hennes i oppveksten på 1960-tallet. Nesten hver morgen var hun nede og matet dem. Ofte fikk hun se dem danse og leike seg i morgentimene på en måte de ikke gjorde på dagen når det var mye folk og så på dem.
Vesle-Pekka mistrivdes sterkt etter at moren var borte og i juni same år kom han seg ut. Det var nytteløst å lokke ham inn igjen. Den tunge beslutningen om å avlive ham også ble tatt. Han ble skutt av Erik Myreng som da arbeidet på hotellet som rørlegger.
Med det skuddet var det slutt på eventyret om Pekka, Lisa og Vesle-Pekka. Et eventyr som gikk fra fødselen i frihet i Finlands skoger i Nord Karelen i 1951 og ad ulike omveger opp til Nystuen i Vang. Det var også slutten på en helt unik epoke på nærmere 20 år i Vangs reiselivshistorie. Bjørnene på Nystuen var mer enn landskjente og de var en magnet for besøkende i hele sin levetid. Og historiene om dem lever ennå. Mye skjedde som ikke er nevnt her. Vi vet ikke om Vesle-Pekka og Lisa ble bevart i form av utstopping.
Tack för berättelsen om Pekka och Lisa. Det var ett riktigt äventyr och du skriver så intressant. Du borde skriva en bok!
SvarSlettÖnskar er på Katthult en solig, vårlig och fin helg! Gud välsigne er!
Tänk vad åren går fort förbi. Tack för en spännande läsning om björnarna. Håller med Myrra, att du skriver intressant och levande. Ha en välsignad helg på Katthult och kramar från småland :)
SvarSlett